Nå begynner det å nærme seg ett år siden jeg satt å gråt av fortvilelse, helt for meg selv. På doen, Med en positiv graviditetstest i handen. At det “bare” er et år siden, virker på en måte litt rart. Jeg føler jeg har vært gjennom livets verste berg-og-dalbane siden da, og høyst sannsynlig har det gjort meg en god del sterkere. Nå er det ingenting jeg ikke kan klare!

Jeg klarte å bevise for meg selv, og andre, at man faktisk klarer det man vil, bare man vil det nok. Jeg ville klare det, og jeg klarte det. Men det har virkelig vært en tøff tid. De tolv første ukene var aller verst. Ikke fordi jeg var så vanvittig dårlig, rent fysisk sett. Men jeg hadde det absolutt ikke bra. Abort, ikke abort… abort, ikke abort?  Jeg gikk rundt med en rimelig tung bagasje, som jeg ikke følte jeg kunne dele med noen, ikke engang min nærmeste familie eller mine nærmeste venner. 

Noe som skal være en lykkelig tid, ble i stedet mitt personlige mareritt. Og det synes jeg er trist, på en måte. For det er vel ikke akkurat til å unngå å innrømme at jeg føler meg snytt for et svangerskap. Et svangerskap er en koselig tid. Skal være, hvertfall. For meg var det ikke det, denne gangen. Jeg har hele tiden visst at barnefaren ikke kom til å stille opp, og det slo jeg meg til ro med ganske fort.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er utrolig trist å gå gjennom et svangerskap uten å kunne dele de små lykkelige øyeblikkene som oppstår. Når hun sparket første gang, var det bare jeg som var der. Når jeg kjente en hand eller fot som stakk ut, var det bare jeg som var der. Når hun kom til verden, hadde jeg med meg venninnen min og søsteren min. 

En annen ting er fordommer, noe jeg ikke kunne unngått i min situasjon. Og jeg har fått gjennomgå, både i form av blikk og folk som snakker bak ryggen min. For hvem klarer vel å få tre barn med tre fedre? Jeg må jo virkelig være løs på tråden!  Eller? La meg bare fortelle dere. Å bli gravid kan skje oss alle. Enten man vil det eller absolutt ikke vil det. I mitt tilfelle så gikk jeg på prevensjon. Ja, abort er en mulighet, og for noen er det sikkert rett. Og selv om jeg, hver eneste dag etter jeg fant ut at jeg var gravid, tenkte på det, klarte jeg aldri å gjennomføre det. Og jeg er i dag sinnsykt glad for at jeg fulgte hjertet mitt, og ikke hva alle andre vile kommet til å synes jeg skulle gjøre. For det var nok rimelig glade galskap, i de flestes øyne. For meg var det bare tungt, og enda tyngre hver gang jeg ble påminnet om at dette kom jeg mest sannsynlig ikke til å takle. Ingen kan vel være alenemor for tre barn! 

Enkelte tok seg tilogmed friheten til å foreslå adopsjon. At jeg skulle levere vekk min ufødte datter så fort hun var født. Jeg hadde ALRDRI (med undertrek på aldri…) klart å gi vekk noen av mine barn til noen andre bare fordi jeg selv ville få det lettere og det ville vært til det “beste”.

Jeg har hele veien fulgt mitt eget hjerte, og gjort det som føltes rett. Og sitter i dag med verdens nydeligste lille Sienna på fanget mitt. En liten solstråle av en prinsesse som snart fyller hele tre måneder! Om jeg hadde fulgt “velmente råd” hadde ikke Sienna vært her nå. Til tross for slitsomme, hektiske dager, tunge tak, og relativt lite søvn, føler jeg meg utrolig heldig som har fått oppleve å bli mamma igjen. Jeg har gått gjennom et helt svangerskap og alle dets utfordringer, opp og nedturer, med to små barn å ta vare på i tillegg. Helt alene. Og vet dere hva? Jeg klarte det. Jeg klarte det med glans! Og jeg har lært at det som ikke dreper oss, gjør oss detifinitivt sterkere. 

La aldri noen fortelle deg hva du kan klare og ikke. Og la aldri noen fortelle deg hvordan DU skal leve ditt liv.  A4 livet med hus, mann, 9-4 jobb, og to barn er ikke for alle, og mitt liv kommer aldri til å se slik ut. At jeg etterhvert vil få en mann og et hus ser jeg ikke bort i fra, men slik som det er nå er vi akkurat like lykkelige uten begge deler. Alt til sin tid!