Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir alltid litt satt ut når mennesker jeg ikke kjenner ser jeg har tre barn, og spør meg hvor gammel jeg er. Akkurat som at jeg vet med meg selv at svaret mitt vil få de til å dømme meg. Øyeblikkelig. Selv om noen selvsagt aldri innrømmer det. For det er jo absolutt ikke vanlig, det å ha tre barn i en alder av 22 år. Men hvem har egentlig sagt at vanlig er synonymt med best? 

Da jeg var 18 og fikk førstemann, var jeg det man kan kalle en ung mamma. På det tidspunktet brydde jeg meg virkelig ikke om andres meninger rundt det, men jeg merker at jeg er litt mer tilbakeholden nå enn da, når noen spør meg, og jeg må svare. Ja, jeg er 22 år, har tre barn, og er ikke sammen med noen av fedrene deres. Det skal ikke være sånn, at man føler seg utilpass, men jeg vet veldig godt jeg blir dømt for det. Jeg synes selv det er veldig ubehagelig, fordi jeg vet at mine unger har det like bra som barn av eldre mødre, eller barn som har samme pappa. 

Nå kan jeg faktisk skryte på meg enda et år. Og det føles utrolig godt! Jeg føler meg ikke som en typisk “ung” mamma lengre, en som ses ned på. Om noen timer, for nøyaktig 23 år siden, kom jeg nemlig til denne verdenen, tidlig på morgenen. Jupp, jeg blir 23 år i dag. Men det føles likevel som hvilken som helst annen dag av årets 365 dager.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De fleste 23 åringer feirer med en tur på byen med venner. Jeg feirer at det nærmeste jeg har kommet en fest det siste året er et kvart glass rødvin, som ble inntatt nå i påskeferien, hjemme i stua i Alta. Jeg er virkelig så sliten at tanken på å ta en fest nå er helt uoverkommelig. Jeg grøsser av tanken på å våkne opp dårlig og skulle ta meg av tre barn. I min situasjon er det helt essensielt å være i så bra form som jeg kan være. Jeg merker bare hvor tungt det er de gangene jeg er syk, for eksempel. Spise riktig, og få så mye søvn jeg kan få, er helt grunnleggende for å kunne gjøre det jeg gjør, og ikke bare gjøre det, men å gjøre det så bra som overhodet mulig. 

Det er litt rart å tenke på hvordan livet mitt har blitt. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at jeg kom til å være trebarnsmor i en alder av 22 år. Hvem kunne vel vite det? Men på mange måter er jeg glad for det. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde fått Nathaniel da jeg var 18. Jeg var veldig vill, alkohol var bestevennen min,og jeg var vel mest opptatt av å være drita full fredag og lørdag hver eneste bidige helg. Jeg har hatt slike venner også etter at jeg ble mamma, men ser veldig annerledes på det nå. Jeg ser virkelig ikke poenget med det. Da jeg en gang hadde et liv (det har jeg ikke nå) og var ute på byen en gang i blandt, husker jeg det var helt vanvittig godt å komme hjem igjen og være med ungene. Det er det livet jeg elsker, og jeg er så glad jeg har tatt de valgene jeg har tatt, til tross for at det har gitt meg en mye vanskeligere vei å gå enn om jeg hadde valgt annerledes. Valgt et liv uten familien min. Herregud, det virker så absurd når jeg skriver det ned her nå. Men virkelig. Hadde jeg hørt på alle andre, hadde jeg ikke sittet her med mine tre, utrolig herlige, søte små. 

Å være så ung og ha tre små, og ikke minst, å være alene, byr på mange utfordringer man muligens slipper om man venter. Samtidig. Hva er det som til slutt egentlig betyr noe? Jeg vet hvertfall hva som betyr alt for meg. At jeg får tilbringe så mange år som mulig med mine tre vakre barn. Selvfølgelig vet man aldri hva som skjer, og jeg kan dø i morgen, om jeg er riktig uheldig. Men sannsynligheten for at de kommer til å ha mammaen sin her i mange, mange, mange år er overveiende stor. Og det er egentlig ganske fint å tenke på, synes jeg.

Jeg har fått så vanvittig mye tyn for å få tre barn i en så ung alder. Og jeg forstår at folk ikke forstår. Er vel bare å ta abort? Vel, for meg var det ikke så enkelt. Ikke de to siste gangene. Men vet dere hva? Jeg elsker hver og en av de av hele mitt hjerte, og det er plass til de alle sammen, selv om vi ikke har hverken verdens største, fineste leilighet, eller verdens beste økonomi. De har alt det de trenger. Mat på bordet, klær, leker, og det viktigste av alt, en mamma som er tilstede for de, både fysisk og emosjonelt. Jeg har gjort mye rart, også etter jeg ble mamma. Men det er viktig å huske at jeg enda måtte “vokse opp” etter å ha fått Nathaniel siden jeg var veldig ung. Jeg har feiliet, vokst, lært, erfart, ofte på den harde måten desverre. I dag anser jeg meg selv som veldig reflektert. Jeg vet alt om hvor tungt livet kan være, jeg har måttet tatt noen utrolig kjipe valg og stå alene i det. Jeg har til tider måtte snu på krona for å få busjettet til å gå opp i opp. Slik som det er nå, er det ingenting her i verden som kan bryte meg ned. Jeg skriver sjeldent om så veldig private ting offentlig, og det med god grunn. Det har vært en hel haug av bratte nedoverbakker, der kanskje mange ville falt rett ned i gjørma og forblitt der. Heldigvis har det også vært mange av de herlige oppoverbakkene. Det er slikt som gjør en sterk!

Vi møttes bare litt tidligere.. <3