Vanligvis går ting her i et slikt tempo, at jeg såvidt klarer å tenke. Nå er det uvanlig stille her, og da kommer tankene. Men når jeg tenker tilbake på året som har gått, klarer jeg egentlig ikke huske så veldig mye. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har fortrengt mye, ettersom det har vært noen tøffe tak å gå gjennom et helt svangerskap helt alene, eller om det er fordi tiden rett og slett går veldig fort. 

På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp funnet ut at jeg var gravid. Hodet mitt var helt kaos, og kveldene etter ungene hadde lagt seg gikk for det meste til å gråte meg i søvn. Fordi jeg virkelig ikke visste hva jeg skulle gjøre. Tiden gikk, som den gjør, og plutselig var uke tolv passert. Fra dette øyeblikket tok jeg et standpunkt. Dette skulle jeg klare! Og… jeg klarte det. Men det har vært mange tårer og fortvilte stunder siden da. Jeg tror virkelig aldri jeg har følt meg så alene i verden som jeg gjorde da. Jeg følte meg rett og slett helt jævlig,og opplevde null støtte fra de få som visste om graviditeten. All min sunne fornuft og hodet mitt sa selvfølgelig abort. Det gikk for det meste i store klær, og på bilder, så skjulte jeg magen som fra tidlig av begynte å vokse tydelig. For ,om jeg skulle ta abort, så ville jeg ikke at noen skulle vite det og “bruke” det i mot meg senere. Jeg valgte likevel å følge hjertet mitt, og jeg det er jeg uendelig glad for nå, når jeg ser på den vakre lille prinsessa mi. Hun kunne ikke blitt mer perfekt. Jeg ville ikke for noe i verden vært uten henne, min vakre, gode lille prinsesse! 

Jeg tror det aller tyngste var å fortelle det til familien min. Jeg glemmer aldri da jeg skulle fortelle dette til min mor. Å se skuffelsen i øynene hennes, og fortelle at dette ikke var noen spøk, men ramme alvor. Hun har likevel støttet meg gjennom både tykt og tynt, og jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart meg uten henens støtte når ting sto på som verst. 

Ting er så utrolig mye lettere nå, enn de var i begynnelsen. Puslebitene faller på plass en etter en, og nå har endelig den største puslebitbrikken falt på plass. Jeg har ventet så lenge på dette! Ting har vært så utrolig vanskelig, mest av alt mens jeg gikk gravid. Det var ikke noen koselig graviditet, fødselen kunne ikke komme raskt nok, så det har jeg lagt bak meg, og fortrengt det meste av. Men nå koser jeg meg masse med min vakre lille prinsesse, og ser fram til alt framover, også på hennes vegner. Det kan bare gå en vei nå, og det er oppover.