Om to dager er det to måneder til minstefrøkna feirer sin første bursdag! Og jeg merker virkelig mer og mer at jeg skulle ønske at det var en annen person som var like entusiastisk og totalt i lykkerus over denne fantastiske utviklingen jeg er så heldig å få ta del i enda en gang. Hvorfor? 

Besteforeldre. Tanter. Onkler. Venner. De vil komme med et “Å, såååå gøy da!” Men de vil fremdeles ikke være like entusiastisk og i ekstase som det den andre forelderen potensielt ville vært. Snart feirer frøkna sin første bursdag, snart vil hun ta sine første steg, og etterhvert si sine første ordentlige ord.. Alt dette vi jeg få et “Å, såååå gøy da!” til fra mine venner og familie. Hverken mer eller mindre. . 

Og det gjør litt vondt å tenke på at jeg og hennes to storesøsken er de eneste hun har nært. De eneste som er i lykkerus fordi hun vinket god natt da vi sa god natt til storesøster og storebror. Jeg blir jo helt i ekstase over nye ting som skjer, og kan ikke skjønne hvorfor ikke dette er fantastisk for samtlige involverte. Vi bruker endel “pekebøker“, og frøkna har lært seg å kjenne igjen og peke på babyer, biler, katter og hunder, i tillegg til hvordan lyd de lager. “Mjau” “Voff” og “Brrrrrom”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvordan føles det for meg? Det føles som om jeg vant i lotto når jeg her en dag sa for sikkert tusenogtiende gang: “Hvor er hunden?”… og hun pekte fornøyd på den. Man kunne se gleden i hennes nydelige, kulerunde øyne. Jeg følte meg som verdens lykkeligste! Hvorfor føles det ikke slik for alle mammaer og pappaer?

Hvorfor er det slik at noen foreldre er blottet for empati, og glatt kan overse barnet sitt uten å ofre det en eneste bitteliten, kald tanke? Hvorfor er det så vanskelig å forstå at et barn trenger begge foreldrene sine? Hvordan kan det være så vanskelig å forstå at et barn trenger å føle seg elsket av både mammaen og pappaen sin? Og hvorfor er det så ufattelig tungt å legge seg og sitt ego litt til side for sitt eget barn? Hvordan kan man egentlig være så kald?

Disse spørsmålene undrer meg hver eneste dag. Og jeg vil nok aldri finne et tilfredstillende svar på de, desverre. 

Denne frøkna er heldigvis veldig heldig, for hun har to dyktige og engasjerte storesøsken og en mamma som elsker henne av hele sitt hjerte. Å følge henne gjennom hennes første leveår, har vært en enorm reise gjennom en følelsesmessig berg og dalbane, og jeg føler meg beæret som har fått nettopp tittelen mamma for denne vakre, gode frøkna mi.

Jeg skriver dette innlegget med tanke på alle dere fedre der ute som velger å ikke stille opp for barna deres. Som velger å la deres egne barn vokse opp i vissthet om at deres pappa ikke ønsker de. Som velger å leve på en løgn, en løgn så overbevisende de til slutt tror på selv.  

Hvordan kan dere være så kald mot deres eget kjøtt og blod?  Hvordan sover dere om natta? Hvordan greier dere å komme dere gjennom dagen?  Tro meg, det kommer en dag, hvor disse uskyldige barna ønsker å vite sitt opphav og vil oppsøke dere. Hvilken løgn skal dere fortelle da?