Hennes navn klinger fortsatt like vakkert i mine ører som da hun fikk det for akkurat ti måneder siden. på selveste Luciadagen♥
For litt over en time siden var det nøyaktig ti måneder siden min lille vakre frøken kom til verden i en voldsom fart,på sånn cirka en og en halv time fra vi parkerte på sykehuset til hun lå på brystet mitt. Det gikk så fort, at det var vanskelig å ta innover seg at det var ferdig og at verdens fineste lille Sienna endelig var her etter en hel uke over termin!
Ti fantastiske, unike og lærerike måneder. Har hjertet mitt egentlig plass til mer kjærlighet? Spørsmålet jeg stadig stilte meg selv mens jeg gikk gravid med Sienna. Kom jeg til å elske henne like mye som jeg elsker de andre to? Svaret er… JA, det finnes virkelig ingen tvil her i verden. Tiden har gått så alt for fort. Fra bitteliten baby, til en jente med sine egne, bestemte meninger, med et stort hjerte,et humør som skinner sterkere enn sola selv, og latter som kan sjarmere hvem som helst i senk. Jeg hadde nok sett for meg at ting skulle sett litt annerledes ut enn det gjør i dag, med tanke på hennes pappa. Men det er ikke noe annet å gjøre enn å håpe at han en vakker dag innser hva han går glipp av, og at han ønsker å bli kjent med sin nydelige lille datter. Jeg kan nemlig ikke begripe hvem som ikke skulle ville bli kjent med denne gode solstråla! Saken med hennes pappa har jeg egentlig lagt i fra meg for lenge siden, han kommer nok kun til å stå som pappa på papirer slik det ser ut nå. Men jeg gir selvfølgelig aldri opp for Siennas del! Jeg mener bare at ingen kan tvinges til å være pappa, og at det heller ikke kommer noe godt av at noen stiller opp mot sin vilje.
Snart har ett år gått, men vi to har heldigvis mye tid sammen før hun skal i noen barnehage, som mest sannsynlig ikke vil bli før neste høst. Og det er jeg så utrolig glad for. Jeg elsker virkelig å være hjemme med henne, og vi lærer nye ting, ord og lyder hver dag nå. For første gang kan jeg faktisk forstå de som ønsker å være hjemmeværende med barna sine i flere år. Det har selvfølgelig vært helt herlig å være hjemme med de andre to også men jeg syntes også det var greit når de var klare for barnehagen. Tror kanskje hele min tankegang har forandret seg litt? Jeg har jo også blitt eldre, og med tiden, danner man seg selvfølgelig flere tanker rundt det å ha barn og selve mammarollen.
I dag reiste lillefrøkna seg helt opp til stående stilling for aller første gang! Jeg blir så…. stolt! Er det lov å si? Jeg blir så utrolig, ufattelig stolt! For plutselig står de bare der, og smiler sitt bredeste smil, mens de reiste seg opp ordentlig for første gang. Og så blir jeg litt trist, fordi jeg vet at dette en vakker dag er over, at hun skal i barnehage, og være borte i flere timer per dag. Plutselig er de myndig hele gjengen, og flytter ut. Det skjer før man aner det! Neste år har jeg en seksåring og en stolt skolegutt, og det er kjemperart å tenke på. Tiden har virkelig bare gått så utfattelig fort, og vi titter ofte på minneramma som står på en hylle på rommet hans, og snakker om den tiden da han var baby som Sienna er nå. Og tilogmed enda mindre! Det er veldig koselig å mimre, og det gir de mer forståelse i hvordan ting henger sammen, at man først er baby, og vokser og blir større og større. Og at vi alle har vært så små en gang i tiden.
Nå skal jeg lage muslibarer som Nathaniel skal ha med seg på tur i barnehagen i morgen, og så er det natta her også. Ha en nydelig kveld alle lesere og følgere!
Blogges♥
