Herregud, det er helt surrealistisk å tenke på… for akkurat fem år siden, lå jeg i en seng på Hammerfest sykehus. Men jeg lå ikke alene. Jeg lå ved siden av en helt fersk, uendelig nydelig. bitteliten klump, og klarte knapt å skjønne at denne lille klumpen skulle jeg få ta med meg hjem. Atten år gammel fikk jeg ansvar for et annet menneske. Mange forskjellige følelser gikk gjennom kroppen min, men størst av de alle, ubetinget kjærlighet.

Denne lille søte klumpen fikk navnet Nathaniel Chrisander, og denne lille søte klumpen er alt annet enn liten i dag, fem år etterpå! En stor, vakker, god og meget intelligent gutt! I dag feirer han med sin pappa på Gran Canaria, og har det kjempefint i varmen, med bading, is og det som hører sydenlivet til!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Disse fem årene har bydd på sine uttfordringer. Mest av alt fordi jeg selv var et barn da jeg fikk barn. Man kan på mange måter si at jeg har vokst opp sammen med Nathaniel. Han har lært meg så mye, da livet mitt gikk fra bekymringsløs tenåring til et liv i de voksnes rekker med masse, masse ansvar, på null komma svisj.

Jeg føler det blir så klisje med sånne greier, men samtidig må jeg bare si det! Jeg har fått kjenne på absolutt alle følelser i følelsesspekteret. Det å være mamma, og alt det innebærer, er jammen ikke lett.

Om noen hadde kommet å fortalt meg hvor redd og bekymret jeg av og til kom til å være, hadde jeg nok aldri turt å få Nathaniel. Jeg kjenner selvfølgelig ofte på frykten. Frykten for at noe skal skje med barna. Og det er en ganske intens følelse til tider. Men kjærligheten er ubetinget. Jeg har ofte sagt "jeg elsker deg" til mine tidligere kjærester og ekser. Men det å virkelig elske noen, tror jeg nok aldri jeg har opplevd før jeg ble mamma. Nå kan jeg si til mine barn "Jeg elsker deg", helt i tråd med ordets rette forstand.