Noen dager føles det helt greit, andre dager føles det helt forferdelig. Det er omtrent som et stort tomrom, som ikke kan fylles. Jeg ser på hvordan andre har det, og kjenner på en enorm misunnelse for hva de har. For det kommer jeg aldri til å få.
Jeg valgte det selv, en del år tilbake, men samtidig var jeg nok ikke forberedt på hvor tungt det faktisk kom til å bli, og jeg var nok ikke som nittenåring moden nok til å forstå, eller mentalt klar over hvor viktig familie og nær slekt kan være i barnas oppvekst, da jeg flyttet til andre kanten av vårt langstrakte land, langt bort fra alt vi kjente til. Livet som alenemor til tre små barn er ikke allid like lett uten noen som helst form for støtte rundt deg. To av mine tre har ikke noe familie eller røtter her de heller. Vi har heldigvis mange gode venner, men venner har sin egen familie og sin egen slekt. Det har ikke vi.
Man må være sterk, og jeg ser på meg selv som en sterk og selvstendig kvinne som ikke er avhengig av noen, og det er jeg veldig stolt av. Men jeg ser også hvor utrolig mye annerledes livet vårt hadde sett ut om barna kunne hatt besteforeldre. Jeg har et stort savn etter noe så simpelt som å bare kunne dra på middagsbesøk, eller få middagsbesøk, en helt vanlig onsdags ettermiddag. Eller at jeg for en gangs skyld kanskje kunne deltatt på noe uten å måtte planlegge det månedsvis i forveien. Vær sterk, men gråt når du må.
Søk etter en familie i nærområdet, vet om andre som har gjort det.
Jeg vet det finnes andre i samme situasjon som deg, de har aktivt søkt. Finnes greie oppegående mennesker der ute som gjerne skulle hatt barnebarn i sitt liv, men som av ulike grunner ikke har det. Så, hvorfor ikke prøve?
Hva med Emma sin pappa/familie? er de såpass oppegående at de kan være litt ekstra støtte?
stå på girl , jeg synes du er utrolig flink
Gruer meg til å se alle stygge kommentarer dette innlegget vil få. Hver gang Ranvei skriver innlegg vil jeg innerst inne ikke lese kommentarene for jeg vet det nesten alltid blir skrevet ufine å totalt unødvendige kommentarer. Hadde aldri klart å blogge så ærlig å personlig som hun gjør med all den motgang hun får for alt hun gjør og skriver. Stå på R<3
Ver sterk og aldri gi deg😊 Har det likt selv med to små alene, og ingen familie. Det er til tider uutholdende! Så all medfølelse❤️
Kjære Ranveig. Tenk å være så ung, så sterk, trygg og god! Du er en fantastisk mamma, kjærlig og god. Forstår inderlig godt du savner nettverk og avlastning, støtte og hjelp.
Ta kontakt m helsestasjon etc og spør om de har kjennskap til kontaktformidling.
Ta vare på deg selv.
God klem fra Sørlandet
Når jeg er innom bloggen tenker jeg på dette temaet ofte, håper du kan få deg en ONKELIG mann som kan være far for for dine barn og din mann og at han har en familie som kan ønske dere velkommen. Heier på deg!
Går det ikke ann å ta kontakt med røde kors? Har ikke de noe sånn opplegg angående bonus familier?
Ta tiden t hjelp,d blir bedre:-)
<3
Klem til deg!
Du er en fantastisk mamma og en utrolig åpen person. Jeg har en løsning/ forslag til deg. Kunne du sende meg e-post? Takk og lykke til!
Jeg er innom bloggen din sånn av og til, husker fokuset ditt for en del år tilbake når du startet å blogge. Og jeg vil bare si at du både har vokst som menneske og blitt voksen de siste årene, syns det er så fint å se og at du har taklet alle utfordringene som ville sendt andre i gulvet.
Det er ikke alle som blir foreldre i ung alder som modnes sånn med oppgaven sånn som du har gjort. Kudos til deg!
Du har selv valgt at det skal være sånn som det er nå…
Til 16.20 ;du har kanskje selv valgt ditt liv !Du har nok ett trasig liv ,for med en slik komm,sier d seg selv hvordan du har … SEE?
Du kunne ikke tenkt deg å lagd en annonse med “bestemor og bestefar søkes”? Mange ensomme eldre som gjerne vil ha små barn i livet sitt. Hadde isåfall vært vanvittig spennende om du la ut en slik annonse.
Hva med Home-start familiekontakten? Finnes sikkert et slikt tilbud der du bor som kan formidle kontakt med noen som ønsker å være reservebesteforeldre!
Stå på kjære Rannveig! Jeg bøyer meg i støvet for deg. 🙂 Jeg har kun en datter, men syns alikevell det er beintøft til tider selv om jeg har både mann og familie i nærheten. All respekt til dere alenemødre der ute som står gjennom alt alene, for det er virkelig ingen dans på roser å være foreldre!
Jeg håper det ordner seg for deg på ett eller annet vis, for det fortjener du så absolutt 🙂
Og til dere bedrevitende drittunger som slenger med leppa som “du har valgt dette selv” – vel, noen ganger er det kanskje til det beste. Og i noen tilfeller kan det skje kjernefamilien! Ikke spy ut slike ting før du vet hva/hvorfor.
Ha en fin helg Rannveig <3
Kontakt frivillighetssentralen i kommunen din. De fleste kommuner har typ besteforeldre ordning 😊
Hadde dere ikke en sann “reserve bestemor” for en stund siden?
16.58… ehhh ja jeg har faktisk valgt mitt liv og lever det sånn som jeg vil… men skjønner ikke helt hvorfor du motargumenterer meg, for du missforstår alt det jeg skreiv… Og hvordan jeg har det, kan ikke du få ut av det jeg skreiv… men trur ikke du er moden nok til å skjønne bedre, dessverre!
Synes det er litt dårlig gjort å skrive at du ikke har noen som helst støtte rundt deg. Synes W stiller opp mye! Både for E som han passer 50% (noe som er selvsagt), men også for S og N som det ser ut som han enten passer eller hjelper deg med ofte. Har sett han mye på snap i sommer, og synes han fortjener creds for at han stiller opp både for sin egen datter og hennes halvsøsken.
Denne bloggen (inkludert alle kommentarene), blir bare mer og mer latterlig…
Må si meg enig i kommentaren over. Willem hjelper mye til, så å si at du er totalt alene syns jeg er litt feil.
Jeg flyttet selv fra Alta, med en baby på armen i 1995! Hadde to kusiner her, ut over dette ingen nettverk.
Det var selvsagt tøft å ikke ha barnevakt, sitte se på at andre hadde helgefri/annenhverhelg fri mens jeg var stuck.
På en annen side; jeg ville ikke byttet det med noe i verden. Alene med barn, ja så er vi det. Når ungene blir eldre kan vi alltids få det friere, men vi er mer moden, voksen og gjennomtenkt enn alle andre på 35 år (som vi er når vi kan begynne gå på byen fordi ungene er store nok).
Jeg hadde mange venner, både med og uten barn. Når barnet ble eldre var det lettere skaffe barnevakt for en kveld.
Som regel en venninne med barn, eller noen som ungen sov hos som de kjente fra barnehagen eller skolen.
Det ordner seg, vent å se 🙂
Bla, bla, bla! på tide med en ny mann! og ikke minst nr 4!
Du virker deprimert og jeg synes du har blitt veldig tynn.. Jeg er veldig bekymret. Du har tre nydelige barn og du er så fantastisk flink med dem! Ikke vær redd for å høre med fastlegen din/ helsestasjonen/ barnevernet om litt avlasting. Alle trenger å være bare seg selv inni mellom, og ikke bare mamma 🙂
Du er en fantastisk mor ranvei, glem aldri det <3. kanskje willem bør bli en del av livet ditt igjen? han er jo fantastisk med alle sammen <3
Stå på du.! Forstår veldig godt hva du mener! Familie er familie uansett. Har du vurdert å flytte oppover?
Du er mer enn god med ungene, men er du god mot deg selv? Du trenger og ha tid til og være bare deg! ❤ Syns det er godt willem hjelper deg med barna (i tilleg til Emma). Hadde vært koselig og det bler dere igjen. Men det er jo mye som skal stemme for at det skal bli ett faktum. Han har jo brutt en tillit hos deg, og noe av det viktigste i ett forhold er jo å kunne stole på hverandre. Ønsker deg lykke til.
Til deg over her som tror ONKELIG er et ord. Det heter ORDENTLIG!
Jeg har 2 barn eldre enn dine, er ikke alene med dem men store deler av familien bor i nord Norge langt unna oss. Ofte føles det som alle andre har hele storfamilien i samme by og vi har nesten ingen. Vi har derfor prioritert å reise til nord Norge i ferier, ca 2 ganger i året og ungene elsker det. Det tror jeg er det beste du kan gjøre for dine og deg selv. Prioriter å reise nordover når dere har mulighet, så vet de at de og har familie bare at de ikke bor der dere bor.
Skjønner at det føles tungt å ikke ha “sine” i nærheten. Spesielt når man er alene. Det kommer jo ikke til å være sånn for alltid! Å skrive at det “ble tatt fra deg” blir jo litt feil da. Du valgte jo å flytte. Det ser ut som du prøver å gjøre så godt du kan, og det må du fortsette med. Har du vurdert skole/utdanning etterhvert? Selv om det helt sikkert dukker opp en mann for deg også en dag, så er det viktig å bygge sin egen plattform hvor dere står trygt i dere selv uten at du føler det er noen tomrom.
Det å ha blitt fratatt muligheten av å ha ungdomstia si der jeg var oppvokst, har vært tøft. Ble tatt med opp til nord, fra Østfold som 12 åring. Flyttet ned igjen som 18 åring til hele familien og gamle venner.
Muttern har i ettertid angret på dette og trodd hun har “føkka meg opp”. Det eneste jeg alltid har sagt og kan si, er at hun gjorde det hun trodde var best.
Hva annet kan man si! 🙂
Ting ordner seg, de er heldige som HAR slekt! Og selvom de ikke får sett de rett som det er, så er de fortsatt heldige.
De er så heldige å ha deg som mamma!
Jeg har vært alene m min datter fra hun ble unnfanget. Fikk avlastning via sosialkontoret det het da for 19 år siden, og vi har fortsatt mye kontakt m de. Uten noen avlastning hadde jeg stupt… jeg er mye eldre enn deg – men skylle gjerne stilt opp som reserve “tante” – bestemor er jeg for ung til å være 😂😂 klem til du – jeg syntes du er super flink jeg