Helt siden jeg fikk Nathaniel som attenåring er,det én spesiell ting jeg aldri har klart å bli helt kvitt. Drittungefølelsen!
For ingen tvil, jeg var en drittunge som attenåring, selv om jeg også var mor. Jeg var så ung, at det var helt surrealistisk å sitte i foreldremøter i barnehagen. Følte meg rett og slett helt malplassert. Der satt jeg, tenåringsalenemor, sammen med voksne, etablerte mennesker med eneboliger og ikke minst, ektemenn eller koner.
Dette har jeg på en måte aldri klart å legge fra meg, selv om jeg har blitt eldre, vokst enormt mye mentalt, og ikke minst slått meg til ro (dog fortsatt like alene)
Jeg var så lur å spørre etter barnevakt for en hel evighet siden, så da klarte jeg heldigvis å få med meg første foreldremøte på skolen til Nath i dag. Og som alltid, føler jeg meg litt teit, litt mer drittunge enn alle andre, selv om det nødvendigvis ikke stemmer. Alder er bare et nummer!
Angret umiddelbart på at jeg hadde meldt meg frivillig til dette, men jeg gjorde det fordi ingen ville gjøre det. Så pliktoppfyllende er jeg. Haha! Jeg har aldri i mitt liv skrevet et referat, jeg vet ikke engang hva det bør inneholde, sånn rent sett bort i fra at det i ordets rette forstand er en kort oppsummering. Så jeg bare skrev ned omtrent alt jeg.
En god dose voksenpoeng i dag altså, med andre ord! Nå er vi klare for å ta fatt på nok en spennende dag imorgen, så da sier jeg god natt til dere alle. Blogges ❤
Denne følelsen kjenner jeg godt. Var 17 da jeg fikk førstemann. Det verste er at nå, 12 år senere er det fortsatt slik. De andre foreldrene er jo fortsatt mye eldre, ennå mer på stell. Syns du er flink jeg ☺️
kjenner meg så godt igjen. jeg var 20 år når jeg fikk første. nå 10 år senere følere jeg meg fortsatt som en dritunge på møter. alle andre er 10-15 år eldre enn meg å føler de ser ned på meg å sender dumme blikk hver gang jeg åpner munnen å sier noe. men må bare bite tenna sammen å selv om vi er unge mødre så gjør vi en like god jobb som dem
Hei du 🙂
Har lest gjennom en del i bloggen din, og vil bare si at det står stor respekt av det du får til 🙂 Og du virker som en utrolig flink, engasjert og god mamma! Barna dine er heldige som har deg, virkelig! Jeg er litt eldre enn deg, 33 år, og alene med kun et barn…men kjenner meg jo allikevel igjen i mye av det du skriver, mye motgang, prøve å vise at man gjør så godt man kan, bekymringer for barna og fremtiden, følelser.. Synes du har fått mye unødvendig hets 🙁 Vi lever i 2017, folk burde ha kommet over det at du har forskjellige fedre til barna dine og sånt tull. Vi skal liksom godta forskjellige religioner og alt mulig annet i samfunnet, men ikke det?! Mener det er tullete, smålig og utrolig gammeldags, stå på, støtter deg og valgene du har tatt 100%! Ingen vet hvordan du har det eller hvorfor du gjør som du gjør uten å ha stått i dine sko. De som er uenige får bare gjøre det annerledes selv da, godt vi kan ta egne valg slik at vi gjør det som blir riktig for oss selv! Finnes dessuten mange barn med mye verre skjebner som folk heller burde bli bekymret for.. Hvorfor skal vi damer alltid ta hverandre på alt mulig, istedenfor å støtte hverandre?? Der har vi faktisk mye å lære av menn… Du er superflink, vet om eldre mødre i solide ekteskap som ikke er på langt nær så flinke eller tilstede for barna sine som det du er, der barna opplever mye mer usikkerhet og ikke blir sett…det er ikke alltid sånn at det ene er så mye bedre enn det andre…selv om mange tydeligvis tror det og nekter å se noe annet. Jeg heier på deg og barna, vær deg selv og aldri la deg knekke! 🙂
Klem fra meg 🙂
Du verden som jeg kjenner meg igjen🙈. Jeg fikk også mitt første barn som 18-åring, og selv nå, 12 år senere, så føler jeg meg fortsatt helt malplassert/passer ikke inn, på foreldremøter eller andre slike sammenkomster. Det til tross for at jeg jo er mye mer etablert nå, enn for 12 år siden. Man blir liksom ikke helt kvitt den følelsen, i hvertfall ikke jeg😉
Sist foreldremøte, så var det snakk om leirskole, og da begynte ei av de andre mødrene og snakke om da hun selv var på leirskole, i ’86. Jeg kjente meg da enda mer malplassert, for jeg var jo ikke engang født da! Så selv om jeg har deltatt på samtlige foreldremøter, og at jeg ikke akkurat er noe nytt for dem, så ja…. #bigblush😁
Kreditt til deg for å ta initiativ på foreldremøte! Supert.
Så deilig å lese at det er flere som meg. 😛 haha altså min eldste er nå 13 år. så har jeg 3 i mellom der. 3 av ungene mine i skolealder. og føler meg så liten på foreldremøter. til tross for at jeg er 31år. Så føler jeg meg like liten enda. Hjelper litt med minste som går i barnehage og jeg ser på foreldremøte der at vi er flere “unge” mødre 😀
Det som forundrer meg, er at du tror at dette er så spesielt. Det finnes SÅ mange som blir mødre før de blir 20. Akkurat som det finnes enormt mange som er alene med barn. Du er helt sikkert en god og engasjert mor, men du fremhever seg selv på en måte som om du er den eneste unge alenemoren.
Jeg er en 39 år gammel enke,alene med to barn på 16 år og 7 år,føler det på samme måte som deg på foreldrmøter,enda værre har det blitt etter at jeg ble alene,den følelsen ser ut til å aldri slippe taket…suns du er utrolig modig og flink jeg!
Til Lillian over her, det er slett ikke sikkert de ser ned på deg selv om de sender deg ‘blikk’. Skjønner godt at det kan føles sånn, men jeg legger ofte merke til de mødrene som er litt påfallende unge på slike møter, men det at jeg kanskje ser en ekstra gang på dem, betyr ikke at jeg på noen som helst måte dømmer dem eller tenker negativt om dem.
Det er veldig lett å tolke slik ‘oppmerksomhet’ som dømmende, men det er ikke sikkert det stemmer.
Jeg ble mor for første gang som 20 åring og det var flere på min alder på foreldremøte da sønnen begynte på skole. Det er ikke uvanelig og få barn når man er +- 20
Selv om jeg var 22 da jeg fikk sønnen min så føler jeg meg veldig ung, så skjønner deg godt
Ingrid: det er slett ikke unormalt med unge mødre 20+-, men det er også veldig forskjell på steder man bor.
Jeg er fra en plass hvor veldig mange på min alder har barn jevngamle som mine 3 barn. Så foreldremøter og slikt der var egentlig bare koselig.
Flytter så til Asker og her er jeg yngst av foreldrene i 1. Og 2. Klasse hvor mine to eldste går og yngst av foreldrene på avdelingen til minste i barnehagen. Syns heller ikke det er så stas med foreldremøter og slikt her, da jeg føler meg utilpass.
Legge til at jeg er 26 år og eldstemann er 7 år og minste er 2 år 🙂
Jeg har lest overskriften din mange ganger å slik jeg leser den gir den liten mening. Kanskje du kan komme med en oppklaring her? Ellers er jo temaet veldig aktuelt vil jeg tro. Jeg var trebarnsmor i starten på tyveårene, men jeg hadde en mann å det gjorde nok litt forskjell.
Jeg var 24 da jeg fikk min første som nå er 14 år og jeg har alltid følt med som den unge og uerfarne i forhold til de andre foreldrene. Men har nå en på 3 år og plutselig er jeg blitt hun som er gammel (veldig gammel føler jeg meg) og erfarne forelderen. Det er heller ingen god følelse blandt alle de “unge” og være mye eldre enn alle de andre.