Det har vært stille fra disse kanter i noen dager. Man kan vel trygt konkludere med at jeg har en del å tenke på, som jeg ikke orker å utdype til hele verden.

Ja, i tillegg til hverdagen med tre søte små som går sin raske, vante, og ekstremt rutinemessige gang i et vanvittig tempo, med skole, lekser, fritidsaktiviteter både ukedager og helger, henting, bringing, barnehage og det som hører småbarnslivet til. For at morningene her skal gå plettfritt for seg uten stress, og at vi rekker å levere jentene i barnehagen i god tid før Nath begynner på skolen klokka 08:25, må absolutt alt være planlagt ned til hver minste detalj fra kvelden før. Vi rekker ikke frokost hjemme, og om de skal ha frokost i barnehagen må de være der senest kl 08:00. Disse tidspunktene vi har å forholde oss til gjør at det er hensiktsmessig å gjøre det slik vi gjør det. 

Ja, å vekke tre barn, kle på to barn, passe på at den siste husker å ta på seg sokker, pusse tennene til ett barn, passe på at to barn pusser tennene sine, passe på at alle mann har på seg jakke, passe på at alt av ting som skal være med, blir med, ut av døra,  inn i bilen, feste tre barn i sine bilstoler, ut av bilen, inn i barnehagen, inn på en avdeling, ut av en avdeling, inn på en annen avdeling for å levere nr.2, ut av avdelingen, inn i bilen med skolegutten, ut av bilen med skolegutten,og inn på skolen for å levere skolegutten. Da, først da, kan jeg ta et dypt åndedrag, vel vitende om at vi rakk det denne morgenen også. 

Ja, jeg er rimelig sliten, og det må faktisk være lov å erkjenne uten at man skal bli hengt for det. Jeg har aldri brukt å ha vondt i hodet, men i det siste sitter jeg nesten med kontstant hodepine. Å være alene om alt kan virke rimelig brutalt til tider. Men samtidig utrolig tilfredstillende å vite at man er selvstendig. Jeg er ikke avhengig av noen i denne verdenen for å få alt til å gå rundt. Det er tilfredstillende, det! Man støter likevel på en del utfordringer når man bare er èn. I går ettermiddag satt jeg å gjorde lekser med Nathaniel, mens Emma og Sienna veldig gjerne ville ha meg med ut på trampolina. Man vil jo gjerne ikke skuffe noen, men som kjent er det ekstremt vanskelig å dele seg selv i to. Så da må de pent bare vente, selv om det kan være vanskelig å forstå. Dårlig samvittighet er også en del av min hverdag, selv om jeg er overbevist om at jeg har funnet en slags balanse hvor jeg i alle fall tror at alle får likt. Blir i alle fall utrolig tålmodige, disse barna mine!

Nå er det helg, og det er vanvittig deilig! Ingen følelse av stress imorgen tidlig, ingen verdens ting vi skal rekke. Bare en etterlengtet, rolig morgen. Størstefrøken dro til sin pappa i går, så nå blir det ganske rolig her den neste uka. Vi skal nyte helgen til det fulle, og det håper jeg dere også gjør!

Litta snapselfie på slutten her! Rannveigheit på snap, følg meg gjerne ♥