Jeg er en forferdelig mor

For en grusom mor jeg er. Ja, helt forferdelig! Kunne ikke blitt noe verre. Hvertfall i følge kommentarene fra selve mammapolitiet som har tikket inn etter jeg la ut dette bildet på Instagram tidligere i dag;

Dere skjønner det, at jeg og Sienna var på barseltreff på helsestasjonen i dag, i forbindelse med etterveiing av Frøkna, etter instruks fra sykehuset når vi ble utskrevet. Ja, en såpass dårlig mor er jeg, at jeg tok turen innom helsestasjonen etter levering i barnehagen. Grusomme meg.

Og nå burde vi visst vente oss represalier i form av besøk av barnevernet. Faktisk. For å helgardere oss mot sykdom, er det nok best jeg isolerer henne i et sterilt rom til hun er konfirmant. Minst! Ja, dere vet, bare for å være på den sikre siden! Vil jo ikke ta noen sjanser heretter.

Fra spøk til alvor. Kjære "anonym". Håper dere ikke har barn. Om så desverre er tilfelle, er jeg etthundteogtjue prosent sikker på at jeg er en langt bedre mor enn dere, dere som sitter der og fyrer løs dritten deres for å føle dere bedre.

For et fantastisk liv det må være!

God natt!

Takk!

Jeg føler på en stor takknemlighet ovenfor menneskene som passer på min dyrebare datter. Som overvåker henne tjuefire timer i døgnet, på alle mulige måter. Som jobber for å sørge for at min datter skal få mange, mange flere fine dager sammen med meg. Med oss, familien hennes. Med sine to stolte storesøsken. Hadde det ikke vært for disse menneskene, hadde kanskje ikke min datter vært her med meg i dag.

Takk til Ahus. Og til de flotte menneskene som jobber her. Jeg har vært innlagt på Ahus fire ganger. Da jeg fødte Emma, da Emma falt ned en trapp for litt over ett år siden. Jeg var innlagt da jeg fødte lillesøster, og nå, når lillesøster er innlagt med RS virus.

Jeg har også blitt behandlet utrolig godt samtlige fire ganger! Jeg har hatt to fantastiske fødsler, fantastiske jordmødre, og fantastiske sykepleiere som har passet godt på mine små engler når jeg selv har vært utrolig redd, akkurat som jeg har vært nå.

Samtidig som jeg sitter igjen med utelukkende gode opplevelser med Ahus, blir de kritisert og dømt nord og ned. Hvor er solskinnshistoriene? De blir ikke fortalt. Bare de mørkesvarte historiene med død eller alvorlig utfall, blir fortalt og delt.

Jeg kan ærlig innrømme at jeg var livredd for å føde på Ahus da Emma lå i magen min. Utelukkende på grunn av overnevnte historier om død og elendighet. Om grusomme leger og sykepleiere som var årsaken til at barn døde under fødsler.

Vel, kjære alle sammen. Jeg har født to velskapte barn her, og jeg har senere vært innlagt her med de begge. De har blitt behandlet med den største medmenneskelighet, og enda litt til. Sykepleiere som gjør mye mer enn de må for at vi skal ha det bra. Ahus er et flott sykehus! Babyer, barn og mennesker generelt dør. På ALLE sykehus. I hele Norge. I hele verden. Desverre er det av og til sykehusets feil, men i de aller fleste tilfeller, ville dette blitt utfallet uansett hvilket sykehus det gjaldt.

Med alle de mørke, mørke svarte historiene vil jeg bare komme med mine solskinnshistorier. Om et sykehus, og om mennesker, som har gjort alt i sin makt for at jeg og mine skal få noe positivt ut av sykdom,redselen og alle bekymringene.

Tusen, tusen takk til Ahus, fødeavdelingen, og barne og undomssvdelingen! Dere gjør en fantastisk jobb, hver dag.

Mitt verste mareritt

Fredags kveld opplevde jeg enhver mamma og pappas største mareritt - jeg trodde barnet mitt døde rett forran øynene mine.

Jeg husker ikke så mye, men det jeg husker er at det var litt vanskelig å få kontakt med Sienna, som hadde vært slapp hele ettermiddagen. Hun hadde fått feber, så jeg ringte til Ahus for å komme inn der med henne, etter beskjed fra fastlegen min som vi hadde vært hos tidligere på dagen. De ba meg flere ganger ringe tilbake senere gjentatte ganger, og jeg ble mer og mer frustrert.

Plutselig oppdager jeg at hun er blå. VELDIG blå. Det jeg husker er at jeg på dette tidspunktet pratet med akuttmottaket, og fikk panikk. Jeg ringte 113, mens jeg hylte og gråt. Sienna var blå, og jeg fikk ikke kontakt med henne i det hele tatt. Selv etter instrukser fra 113 fikk jeg ikke kontakt. Minuttene fra jeg ringte til ambulansen kom var helt uutholdelige og virket mer som flere år.

Jeg trodde Sienna døde. Rett forran øynene mine. Og det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det er det mest grusomme jeg noen gang har vært i gjennom. Se for deg at du oppriktig tror barnet ditt dør i armene dine. Ja, akkurat den følelsen jeg hadde fredags kveld.

Vi er nå innlagt på isolat på Ahus, og min lille frøken er veldig, veldig syk. Hun har fått RS virus. Noe som er helt ufarlig for oss voksne, og barn over 2 år. Men svært alvorlig for babyer, spesielt de under 6 uker. Hvordan legen vi var hos på torsdag kunne sende Sienna hjem og si at hun var helt frisk, stiller jeg meg fortsatt spørrende til. Forsåvidt sendte samme dama meg hjem uten noe resepter og sa at jeg hadde en forkjølelse og at jeg skulle dea hjem å bruke litt nesespray (jeg vet nå at jeg har kraftig ørebetennelse og bihulebetennelse......)

Frøkna har både pustehjelp (highflow med oksygen) og sonde som hun får morsmelk som jeg pumper i. Jeg har nettopp fått beskjed om at de skal koble fra highflowen i morgen, for å se om det går bra. Jeg vet ikke nøyaktig når vi får reise hjem, men at det hvertfall ikke blir før onsdag. Og jeg kan ikke VENTE med å bli kvitt alt av slanger og ledninger som er koblet til frøkna. Det er så vondt å se på, men heldigvis er hun på bedringens vei. Det tar bare litt tid. Og vi blir her så lenge vi må. RS virus og babyer går nemlig dårlig hand i hand.

Helt jævlig

Ja, da kan jeg med handen på hjertet si at jeg har oppnådd toppen av jævelskap. Har nemlig klart å pådra meg bihulebetennelse. Dere som er kjent med det, vet godt at det eneste man vil gjøre når man har bihulebetennelse er å ligge ned å late som man er død(for man kan bare glemme å få sove med bankehodepine) Vel, å ligge ned å late som man er død går litt dårlig sammen med rollen som alene-trebarnsmor. Og i tillegg har jeg fryktelig vondt i mammahjertet av lille snuppa som bare hoster og snøfter og snørrer. Takk gud for nesesugeren, den får nemlig kjørt seg ganske heftig nå om dagen.

Heldigvis har jeg noen engler av noen venner, og både i går og i dag har jeg sluppet å levere ungene i barnehagen selv. Helt himmelskt! Jeg er så glad for at jeg har så gode mennesker rundt meg som stiller opp når jeg virkelig trenger det. Uten at jeg en gang har spurt om hjelp. Det er hva man kaller elte venner!

Nå ligger snuppa å sover på fanget mitt etter et bedre og lengre måltid, selv om jeg straks må vekke henne for å kle på klærne ettersom jeg har legetime klokka 2. Halleluja! Jeg klarer nesten ikke vente med å få bukt med denne ondskapen selv! For bihulebetennelse er virkelig det verste jeg kan tenke meg. Og jeg er så heldig å få det omtrent hver gang jeg er forkjølet. Heldige meg!

I dag har jeg faktisk både rukket å dusje, shave leggene, ta hårkur, henge opp klær, sette på ny maskin, og brettet klær. Jeg har tilogmed sminket meg! Frøkna er en skikkelig rangler, og sover lenge om morgenen om hun får muligheten. Og det fikk hun i dag når vi ikke trengte å rushe til barnehagen. Det utnyttet jeg til det fulle, og føler meg nå som et nytt menneske, selv med bihulebetennelse! 🙏

Ønsker dere en fin dag videre!

Blogges

Familien snufs

Her i huset har samtlige blitt forkjølet. Snørrklyser, flygende doruller, og rennende neser regjerer, og både i går og i dag våknet jeg opp med tidenes vondeste hals, og formen helt på trynet. De to største har kommet unna med bare litt rennende nese, heldigvis. I dag våknet lillesøster opp med tett nese, så da fikk nesesugeren kjørt seg litt. Stakkar lille frøkna! Blir innedag på oss i dag, kanskje like greit med 20 kalde ute!

Jeg håper virkelig at jeg selv snart blir frisk, ettersom "jobben" som alenemor til tre små er en 300% stilling fra før av, om man nå ikke enda er syk på toppen av det. Men, men. Det som ikke dreper en gjør en definitivt sterkere!

Bloggdesign av RRH Webdesign
?
hits