Jeg er jo ikke helt uteligger

Da jeg pratet med en venninne tidligere i dag, slo det meg plutselig. Vi snakket på telefonen i det hun sto på Gardermoen og nettopp  hadde mistet flyet sitt til København. Jeg spurte om hvordan hun skulle løse det sånn rent praktisk, i og med at det kan være ganske kostbart å bestille nytt fly samme dag. Hun svarte som følger; "Jeg er jo ikke helt uteligger, heller"  

Og det har hun helt rett i. Hun er ingen uteligger. Og det var jo bare et utrykk for hennes del i denne situasjonen. Men du trenger ikke være helt uteligger selv om økonomien ikke strekker til å bestille flybilletter til flere tusen kroner, selv i 2017. Dette fikk meg virkelig til å tenke. I dagens samfunn er det nærmest et krav at du skal ha så så mye penger på bok for å være sosialt akseptert og inkludert i samfunnet. Jeg, som er alenemor til tre, og hjemmeværende med den minste, lever inget luksusliv, sånn rent økonomisk. Jeg har av flere forskjellige grunner valgt å legge bloggen litt til side, og dermed er jeg nødt til å være økonomisk smart for at vi skal leve godt og kunne delta på ting og helgeaktiviteter.



Mine tre søte små! Fredagskos i badekåpene sine. Ostepop, kinderegg og barnetv! ♥
 

Et veldig godt eksempel er når barnehagen fra tid til annen sender ut mail til foreldre om at "NN må ha med seg 200 kr i barnehagen på mandag, da skal de på utflukt" Det er kjempefint og flott det, altså. Men, jeg mener.. Jeg har to hundre kroner å gi. Og i akkurat den barnehagen hvor mine barn går, tror jeg de fleste har de pengene.  Men det er det faktisk ikke alle som har.  Ting koster penger overalt, tilogmed barnehagen, som vi allerede betaler for i utgangspunktet. Og hva skjer med de barna hvis foreldre ikke har to hundre kroner å gi til utflukten? De får ikke være med. De blir ekskludert. Ekskludert fra samfunnet. 

 

Jeg var bare atten år når jeg fikk Nathaniel, og jeg har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan det er å lære seg alt voksenlivet innebærer, i et slags ufrivillig lynkurs, inkludert økonomi. Vi hadde overhodet ikke mye penger, da jeg var helt alene med han, og ikke hadde noe særlig inntekter på bloggen min på det tidspunktet. Dermed vet jeg veldig godt hvordan det føles å leve i et land som kaller seg verdens rikeste land, når realiteten er ganske langt fra nettopp det, for så veldig mange. 

Manner meg opp til å være med barna..

I dag er det fredag, noe som betyr helg! Og det er ikke hviken som helst helg, det er faktisk fullt-hus-helg og enda litt mer enn det! Det vil med andre ord si at alle mine tre søte nusselige små er hjemme igjen senere i dag. Hviket jo er kjempekoselig! Men jeg kjenner også at jeg må manne meg litt opp, til krangler av diverse slag, og  til fulltidsjobb som profesjonell fredsmegler en ukes tid fra nå. For livet med to tette søsken/kranglefanter er alt annet enn rolig. Minstefrøken er foreløpig litt for liten til å være med i kranglingen, men ypper likevel ufrivillig til bråk med sine to storesøsken fra tid til annen. De er så tette i alder, så da må man nesten bare regne med det.

Jeg vet det blant noen av mine følgere eksisterer en allmenn oppfatning av at jeg syter urettmessig mye, og det skal dere selvsagt få lov til å mene. Jeg tror likevel at enhver person som har aleneansvar for tre tette barn er rimelig kjørt utslitt etter èn dag. De fleste, selv om de neppe innrømmer det, har mest lyst til å hive inn to stykker 200grams melkesjokoladeplater på rappen i godstolen etter at barna er lagt til å sove søtt i sengen sin. Og helt ærlig, det synes jeg vi skal få lov til. Jeg skal faktisk være så vågal å innrømme at jeg bruker å tyvstarte med den ene melkesjokoladen, mens jeg i et tappert forsøk prøver å gjemme meg bak kjøleskapsdøra. Men, mine barn er glupere enn som så. Ikke så rent sjeldent får jeg det skrekkinngytende spørsmålet: "Mammaaaaa....., hva har du i munnen din?" Jeg svarer som oftest gulrøtter, siden jeg vet barna mine ikke craver etter grønnsaker akkurat.. Som oftest kjøper de min bortforklaring, men ikke alltid. For disse søte små er smartere enn vi tror.  En liten hvit en, for å spare verden, og meg selv, for unødvendig diskusjon. Jeg elsker livet mitt, og barna mine, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke elsker kranglingen. Kunne klart meg fint uten den liksom. 

Det er både fordeler og ulemper ved å ha så tette barn. Den største ulempen er nok at de ikke får så mye alenetid med meg, og barnefri er et hittil ukjent begrep for meg. Jeg gleder meg til å med årene finne ut av hva det egentlig går ut på. Kan noen fortelle meg litt om det? Hva gjør egentlig mennesker når de ikke er med barna sine? Hva gjør mennesker som ikke har barn i det hele tatt? Jeg vet ikke.  Fordelene føler jeg likevel er mange flere! De har alltid noen å leke med, og selv om de krangler en god del, så har de også veldig mye kjærlighet og omsorg for hverandre (av og til..). Og siden jeg var relativt ung når jeg fikk alle sammen, vil de ha mammaen sin i mange, mange mange år! (forhåpentligvis!)  



Denne helgen har vi fullt program. I morgen skal vi på besøk til en kompis av Emma og Nathaniel i barnehagen og hans familie, og på søndag skal vi møte ei venninne og datteren hennes, og senere på dagen bondegård. Og så legger vi inn litt tid til søskenkrangling i mellom slagene. Neida. Joda. 

Ha en strålende fredag med deres kjære og nære! Blogges ♥

 

Vippebonanza!

Jeg har rett og slett bare måtte ta en liten bloggpause etter forrige innlegg og alle kommentarer fra nære og fjerne. Jeg vet ikke helt hva det er,  men jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg at det faktisk ikke er så veldig hyggelig å bli hetset anonymt av noen jeg faktisk ikke aner hvem er.  Og det er litt av det som er problemet mitt, når det står ting skrevet inn kommentarfelt som egentlig er ting ikke så mange vet om. Jeg begynner å tvile på mine venner og bekjente,  og det er jo ikke akkurat veldig heldig.

Vi har hatt det strålende her siden sist. Fantastisk helg som vi tilbrakte med min kjære venninne Ingvild og hennes mann og søte små! Veldig koselig ☺ Har dessverre ingen bilder,  men våre søte små leker så fint sammen tross aldersforskjellen! 

På fredag var jeg hos søte Tina på Beautyalle i Oslo, for å sette på vipper da det var en stund siden sist!

Jeg ble som alltid veldig fornøyd med mine vipper! Det er så deilig å våkne å slippe å tenke på sminke i min over gjennomsnittet hektiske hverdag! Det som er så fint med Beautyalle,  er at jeg kan ha med meg Sienna og den jeg har med til å passe henne der. Det tror jeg kanskje ikke det er så mange salonger som hadde godtatt. Da vi var ferdige kom det inn en dame med en liten hund.  Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig begeistret for hunder,  men det er absolutt Sienna! Hun var helt i ekstase, og lekte med hunden og lo så tårene trillet omtrent. Tror kanskje vi må ha oss en katt neste sommer, hund får eventuelt komme når barna er litt eldre😊

Om dere bestiller time på Beautyalle,  og oppgir meg som "referanse" får dere nå 200 kr avslag på microblading og micropigmentering av bryn,  samt 100 kr istedenfor avslag på vippeextensions! ☺ Bestille time kan dere gjøre på tlf nr 40068792, eller på www.beautyalle.no

Husk også å følge Beautyalle på Instagram HER!

Siennas "pappa" fortjener henne ikke.

Nå er det en stund siden jeg oppdaterte her, og jeg merker at det til tider klør i fingrene etter å skrive ting. Jeg tror faktisk at når man har blogget i nærmere seks år, så lar det seg vanskelig gjøre å ikke tenke på bloggen til enhver tid. Bloggen min er jo ett av "barna" mine! Nå har det seg sånn at jeg har en del andre ting enn blogg i livet mitt, så det lar seg av og til ikke gjøre med innlegg hver dag. En annen ting er at iphonen min nettopp har krasja, og jeg nå har kjøpt en samsung i mellomtiden (hvilket har helt sykt dårlig kamerakvalitet til sammenligning...) så jeg har ikke så mange bilder å vise dere, da jeg sjeldent drasser rundt på speilrefleksen. 

Jeg fikk et spørsmål i kommentarfeltet, som handlet om Sienna sin "pappa" og hvordan jeg tror det vil bli for henne de kommende årene. Nå har det seg slik at Sienna per dags dato aldri har møtt "pappaen" sin, og slik jeg ser det nå, har jeg vanskelig for å tro at hun noen gang kommer til å gjøre det. En annen ting er jo at man ikke bare kan komme valsende inn når hun er ti år,fordi man angrer seg.Da vil jeg virkelig kreve en utfyllende forklaring på hvorfor en kan velge å stikke fra sitt eget barn for å redde sin egen ræv. Jeg kommer til å ta de valgene jeg synes er best for henne, og jeg tror ikke at det er best for henne å ha en pappa som ikke er genuint interessert i hennes ve og vel. 

For å være helt ærlig med dere. Nei, jeg synes overhodet ikke at det beste for henne er å ha en pappa som er så til de grader ventilert i toppen, at han ikke engang har møtt sin egen datter når hun til dags dato er ett år og en måned. Til tross for mange iherdige forsøk fra min side, både for å først og fremst prøve å inkludere han, men også hans kjæreste hvis hun skulle ønske å delta i Sienna sin oppdragelse, desverre uten hell. Når jeg tenker meg om, synes jeg egentlig ikke at et slikt menneske fortjener å være i min fantastiske, nydelige, unike datters liv. Han har valgt henne bort, samtidig som han frarøvet henne en far. Mennesker som tar slike valg, har jeg generelt ikke en dritt til overs for. Nei, jeg synes heller overhodet ikke at man nødvendigvis trenger en pappa tilstede. Jeg er oppdratt av en alenemor, riktignok så kjenner jeg jo min pappa og hadde samvær med han, men det har da blitt menneske av meg også. 

Jeg er sikker på at jeg en eller annen gang kommer til å treffe en mann som aksepterer det livet jeg lever, virkelig har lyst til å være der for barna mine, og kanskje mest av alt for Sienna, som ikke har en pappa. Være en farsfigur for henne. Jeg mener oppriktig at det kan være vel så bra, om det skulle bli tilfelle. Med det sagt, Jeg leter overhodet ikke etter noen som helst, og trives strålende som alenemor, men jeg ser jo ikke for meg at det nødvendigvis skal være sånn for alltid. 

Hun kommer nok aldri til å bygge et forhold til sin biologiske pappa. Jeg vet faktisk ikke om han fortjener å bli kalt pappa engang. Jeg mister litt og litt mer respekt for han for hver dag Sienna blir eldre. For hver dag han går glipp av sin fantastiske datter som hele tiden lærer seg nye ting. Som tar sine første skritt. Som kommer med nye ord omtrent hver dag. Som med stolthet og verdens største smil krabber bort og gir meg en pose for å legge i bleien vi nettopp bytta. Jeg har absolutt null respekt for den så til de grader arrogante måten å glatt overse sitt eget barn på. I mine øyne er det ikke menneskelig. Jeg føler ikke med mennesker som ikke har et hjerte, men jeg synes derimot veldig synd i de. Det må være trist å leve et  kaldt liv uten følelser for noe eller noen andre enn seg selv.  Personlig er jeg rimelig forbanna på denne stakkarslige gutten. Ja, for noen mann er han i alle fall ikke. Eller... rimelig forbanna blir kanskje å ordlegge seg litt feil og en kraftig underdrivelse av hvordan jeg ser på situasjonen. Rasende er ordet. Jeg ser Sienna hver dag, og jeg kan bare ikke skjønne at en av de som i utgangspunktet skal stå henne nærmest, ikke ønsker å vite av henne. Det er så utrolig uforståelig for meg, og det stikker virkelig langt inni mammahjertet. 

Jeg vet det vil komme mange spørsmål om ikke så fryktelig lang tid, og disse spørsmålene kommer jeg til å svare henne helt ærlig på, i den grad jeg kan svarene på hennes spørsmål vel og merke - Selvfølgelig på en måte som gjør at hun aldri skal føle seg uønsket fra hans side, selv om det desverre er tilfelle. Jeg kommer til å fortelle henne hvem han er, og hun kommer nok helt sikkert etterhvert til å ønske å oppsøke han, hvilket jeg ikke kommer til å nekte henne å gjøre. Jeg kommer aldri til å pålegge henne mitt syn på han, som jo ikke er noen hemmelighet at er et rimelig negativt, men at hun skal få lov til å bygge seg opp sin egen mening om sin egen far.

 Jeg vokste opp med to foreldre som bare snakket stygt om hverandre da de gikk hvert til sitt. Dette er ikke noe jeg ønsker for mine barn. Jeg tenker rett og slett at tiden får vise hva som skjer, og i mellomtiden har hun hvertfall to storesøsken og en mamma som elsker henne betingelsesløst, og en generelt stor familie på min side som er veldig glade i henne og synes hun er verdens fineste lille solstråle! Akkurat nå tror jeg faktisk ikke hun trenger noen pappa, da jeg utfyller både mammarollen og papparollen som best jeg kan enn så lenge! Kjærlighet er hvertfall ingen mangelvare i denne lille fine frøknas liv, pappa eller ei.  Jeg personlig kommer virkelig til å sørge for at hun ALDRI skal føle seg uønsket på noen som helst slags måte♥ 


 

Alle gode ting er tre

God lørdagskveld i stua! Her er det fullt hus nå - alle mine tre søte små trygt på plass i heimen! Akkurat slik jeg liker det best, til tross for et ganske mye høyere aktivitets og lydnivå enn når det bare er to av de, haha!

Litt mer å gjøre til tross - vi har hatt en kjempefin og rolig dag! Spist taco, spist godis, og sett på Space Dogs (favorittfilmen, som vi har sett en god del ganger nå) Alt i alt en veldig koselig lørdag! 

Fine gjengen min ♥ Godis og Space Dogs!


Det nye dukkeuset til denne fine frøkna er veldig populært, også for bittelillesøster!

Bare en kjapp oppdatering fra denne kanten, nå er det straks natta her! 

Blogges

Bloggdesign av RRH Webdesign
?
hits