hits

Jeg lever

Sånn i tilfelle noen skulle undre seg over dette. Jeg/vi lever stadig i beste velgående, selv om bloggen nok kan minne mer om at jeg er død. Herreguuuuud tiden går for fort. Nå er vi allerede i slutten av januar liksom! Før jeg rekker å blunke er det plutselig blitt sommer. Akkurat sånn føles det. Altså ikke misforstå meg - jeg elsker sommer, og kan nesten ikke vente! De siste dagene som har gått har vært veldig koselige, heldigvis har alle holdt seg friske. Takk Gud!

Med tanke på at vi har hatt rullerende sykdom siden førjulstiden... uhell kommer sjeldent alene. I mitt tilfelle kommer de som regel på rekke og rad. Jeg har faktisk klart å knuse skjermen på pcn min, fordi jeg la noe i mellom før jeg lukket den. Hvor sykt uflaks og uheldig er vel ikke det?!

Nå har jeg hatt fullt hus/fullt kaos med alle barna her den siste uken, og det har selvfølgelig vært utrolig koselig (og slitsomt) som alltid ❤ For ja, slitsomt er det definitivt. Og jeg merker at hverdagen blir litt ekstra jobb nå som minstefrøken har blitt stor, og viljen vokser med. De kaller det ikke for toårstrass for ingenting, haha!

En dramatisk sykdomsbefengt uke

   Jeg føler virkelig det eneste jeg skriver om for tiden er sykdom. Og det kan jo bli litt kjedelig i lengden, det har jeg full forståelse for. Og av nettopp den grunn har det nok vært litt stille fra meg den siste tiden. Alle medlemmer i Gjengen Allianse har vært syke på rundgang. Jeg refererer selvfølgelig til familien vår som Gjengen Allianse, altså. 

Først var det Emma, så var det Sienna, så meg, og siste mann i rekken Nathaniel nå denne uken. For å komplettere mangler vi altså bare Kattemus, så er vi i mål. Og jeg avsluttet denne sykdomsbefengte uken med å trekke visdomstannen min, altså litt ekstra drama på toppen av det hele. Neida. Men tross sykdom - vi har likevel hatt en fantastisk fin uke! Jeg har fått catchet opp med min BFF Ingvild, lagt noen framtidige planer med andre venninner, og helgen så langt har vært mer eller mindre perfekt, med alle små skatter hjemme. Litt leit var det at Nathaniel gikk glipp av sin aller første håndballturnering i dag, men sykdom får man desverre gjort pent lite med. Tidlig på ettermiddagen var han riktignok i bra nok form til at jeg følte han kunne forlate huset forsvarlig, så da dro vi en tur opp til Jessheim for å se på laget hans.

Ellers denne uken har minstefrøken hatt sin toårskontroll. Og det gikk aldeles strålende. Hun følger sin egen vekstkurve perfekt, som hun, og forsåvidt også de andre to, alltid har gjort. Så deilig å dra på kontroll og kun få skryt og gode ord fra profesjonelle. Skryt for ordforrådet sitt fikk hun også, noe som absolutt ikke overrasker meg, da hun er en kløpper i sosiale sammenhenger akkurat som sin mor, og snakker fullstendige setninger allerede. 

Bilder er det dårlig med altså. Vi har levd i en sykdomsboble de siste ukene, og man føler ikke akkurat for å ta selfies når man ser ut som et levende lik med røde øyne. Jeg kommer sterkere tilbake, lover! Ha en fin kveld alle sammen,og en god natt! :) 

Stå gjennom stormen

Akkurat nå føles egentlig bare alt inni hodet mitt kaos. Det er visse ting jeg rett og slett bare ikke kan skrive på bloggen for alles beskuelse, og dette er absolutt en av de. En ting vet jeg, likevel. De fleste følelser er midlertidig, og selv om ting føles litt kaos etter å både ha følt på sinne, frustrasjon, skuffelse og ikke minst urettferdighet i dag, så er jeg på en måte lettet. Ekstremt lettet. Jeg har fått en god bekreftelse på noe jeg egentlig visste fra før, men som jeg egentlig trengte å høre med mine egne ører. Men nederlaget er likevel der - jeg var så sikker på at jeg skulle få det til, med tiden i allefall. Likevel føler jeg på en stor lettelse og ro. Det er faktisk ikke mer jeg kan gjøre mer. Absolutt ingenting. Jeg legger det helt fra meg, og innser at ting er som de er. Og, jeg er rimelig sikker på at det går ganske bra likevel. Det blir mennesker av oss alle, uansett situasjon.

Det hjelper alltid å skrive, jeg elsker å skrive. Så selv om dere ikke forstår noe av det overnevnte, så var det utrolig godt å bare få det ut til noen som ikke kan ha en mening om noe som helst. I noen retning. Befriende! I dag var vi med Nathaniel på årets første fotballtrening. Vi har nemlig vært så heldige å få fortsette treningene på vinteren, og allerede i februar skal de spille årets første cup. Det er stor stas. Jeg har jo spilt fotball selv, så det har jeg en liten forkjærlighet for faktisk. Dette blir gøy! 

Jeg tok mitt livs dummeste valg

Som dere sikkert har fått med dere, er jeg for tiden syk. Og så syk som dette, kan jeg virkelig ikke huske å ha vært. I alle fall ikke etter at jeg fikk barn. Torsdag dro jeg til legen, og som jeg egentlig visste fra før av, fikk diagnostisert streptokokker. Samme dagen startet jeg på antibiotika, og tenkte selvfølgelig med meg selv at jeg ville føle stor bedring allerede dagen etterpå. Så jeg avtalte med min bestevenninne Ingvild at vi skulle finne på noe på lørdag (altså i går) Og i og med at det var meldt så fint vær, bestemte vi oss for å ta en utedag med ski, aking og grilling med barna. 

På fredag våknet jeg med superhovne og røde øyne, og var i skikkelig dårlig form. Jeg skulle jo etter planen være frisk, men slik gikk det altså ikke. Jeg merket det med en gang vi kom dit vi skulle være, at iskald luft og masse aktivitet kanskje ikke var så veldig lurt likevel, selv om vi hadde en kjempefin dag. Og jammen hadde jeg ikke rett. Jeg sitter her i dag, søndag, og føler meg like ille i formen som før jeg startet på antibiotika.  Sienna ligger fortsatt å sover luren sin, og Nathaniel er i klassebursdag et stykke unna og har fått sitte på en klassekamerat, så nå har jeg heldigvis fått slappet godt av. Jeg gleder meg virkelig til å få denne dritten ut av kroppen min. Feberen har sunket drastisk, og halsen er selvfølgelig bedre - det kjennes ikke ut som jeg svelger kniver når jeg svelger lengre. Og takk gud for det! Det er i stunder som dette jeg virkelig skulle ønske jeg hadde familie i nærheten. Jeg vet jeg får hjelp her om jeg trenger det og spør om det. Men, det er jo ikke det samme.

Dårlig, dårligere, dårligst

Dere vet, når man blir syk, og det bare passer sinnsykt dårlig. Vel, det passer alltid dårlig for meg. Jeg har jo ingen familie i flere hundre mils omkrets, som kan stille opp for meg for avlastning med barna. Men i morrest måtte jeg faktisk få hjelp til å levere barna på skole og barnehage. Og godt er det at jeg til tross for ingen familie, har nettverk som stiller opp om jeg virkelig trenger det! De siste to dagene har jeg nemlig hatt høy feber, så vondt i halsen at jeg ikke greier å spise annet enn rett etter jeg har svelget minst tre paracet, og vært skikkelig dårlig. Jeg er ingen hypokonder altså, men om det er streptokokker jeg har, som jeg er omtrent hundre prosent sikker på, så trenger jeg antibiotikabehandling i ti dager. Så, imorgen skal jeg prøve å komme inn til min overbookede fastlege, eller en eller annen annen overbooket lege på legesenteret mitt.

Så, jeg må bare beklage på det sterkeste for mitt fravær den siste tiden, som har vært preget av både julekos, julekaos, sykdom på rundgang i hele familien, og rett og slett at jeg bare har ønsket litt fred fra å blotte meg selv, noe som følger med dette bloggelivet. I dag startet hverdagen igjen, med både skole og barnehage. Egentlig veldig deilig, og ikke minst det faktum at vi er tilbake til mitt normale liv, med alle tre barna hjemme og fullt kjør. Jeg er veldig glad i julen, men planlegger faktisk å pakke ned julen ganske straks. Er klar for litt andre farger i heimen enn rød, hvitt og sølv, slik det har vært i nærmere en og en halv måned nå. Og ikke minst, veldig klar for å se Nathaniel teste ut de nye slalåmskiene sine som vi må prøve å få til ved en anledning jeg og han er alene. Det blir stas!

 

Bloggdesign av RRH Webdesign
?