I kaos og kjærlighet

Jeg får hele tiden høre at jeg henger meg opp i de negative kommentarene. Så derfor ville jeg bare si at jeg setter STOR pris på alle de fine kommentarene som kommer inn her! Det er så utrolig herlig å vite at jeg har så mange flotte lesere, som leser bloggen min fordi de virkelig er interessert i å følge oss, i stedet for de som bare leser for å spy ut dagens oppgulp av sine egne liv. 

Vel, jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn at jeg setter uendelig pris på dere. Dere som skriver velmenende og oppmuntrende ord! Dere er fantastiske! Noen ganger kan det nesten virke som at alle som leser bloggen min er her for å slenge dritt, men da tar jeg tydeligvis grundig feil. Heldigvis!

I dag har vi hatt en superkoselig fredagskveld, med hele la familia samlet! Spist obligatorisk hjemmelaget fredagspizza, og koset oss masse med film og godis. Det er mye man kan si om tilværelsen som mamma til tre, alene, på fulltid. Men det er ingen tvil om at alt slit er verdt de gode stundene og kjærligheten det fører med seg. De to storesøskene er så utrolig flinke og gode med lillesøster. De susser henne, prater "babyspråk" med henne, og synger til henne. De "krangler" om å få holde henne, og er rett og slett så flinke storesøsken som de overhodet kunne blitt. Jeg anser meg selv som veldig heldig, rett og slett! 


Det er alltid stas å ha lillesøster med på middagene! 


Nå sover alle tre søtt i hver sin seng. Jeg sovnet med Sienna i sta (som vanlig...) og skal prøve å få noen timer til med skjønnhetsøvn før det er rise and shine igjen. I morgen skal vi ut på ake/trilletur, noe jeg vet det er to søte små som ser fram til! Ønsker dere en god natt :)

Blogges

Det er ikke alltid like lett...

I dag er jeg mer zombie enn menneske, for å si det sånn. Etter nattevåk med både liten og stor, er ikke akkurat energien på topp. Vi skulle egentlig på barseltreff, men i stedet ble vi hjemme og jeg tok en lur med prinsessa, som forsåvidt enda sover. Og våknet opp med helt panikk!

Jeg sover omtrent aldri på dagtid, da jeg alltid våkner opp med panikk for å ha gått glipp/glemt ettellerannet. Enten fordi jeg et par minutter tror det er morgen, og jeg lurer på hvor i alle dager ungene er (før jeg våkner helt og kommer på at de er i banrehagen). Eller at klokka er over fem og de skulle vært hentet i barnehagen. Jeg tror nok det er det enorme ansvaret jeg har alene som gjør at jeg ikke "klarer" å slappe av eller sove på dagtid. Og er livredd for å "glippe" på ting som må gjøres i hverdagen. I grunnen ganske slitsomt, spør du meg.. 

I det siste har jeg faktisk vurdert tanken på å flytte hjem til familien igjen. En ting er at hverdagen er et vanvittig kjør. Men det verste synes jeg faktisk er å ikke ha noen å dele sorgene og gledene med. Vi face-timer med familie daglig, men det er liksom noe annet å ha de i umiddelbar nærhet. Bli invitert på besøk... osv. Spesielt nå når frøkna var innlagt med RS virus, og jeg måtte sitte å ha ringerunde på sykehuset for å skaffe barnevakt til Nathaniel.... det fikk meg til å tenke meg grundig om, om det kanskje er best å bo nærmere familie, selv om det ville innebært litt av en prosess med flytting, bytting av barnehage, og bytting av miljø. Det er de to sistenevnte som stopper meg i å flytte. Ungene trives veldig godt i barnehagen, og størstemann har venner osv. Det er så vanvittig vanskelig valg å ta! Og jeg har diskutert det med en del av de rundt meg, men blir fortsatt ikke noe klokere på noen beslutning. Jeg ønsker jo at barna mine skal vokse opp med mye familie rundt seg, og pr.dags dato gjør de ikke det. noe jeg synes er trist. Da jeg flyttet hit, så jeg jo ikke på noen måter for meg at jeg kom til å ende opp som alenemamma. Men det er situasjonen nå, og så må man bare gjøre det beste ut av alt.  

Det hadde bare vært veldig koselig at det kanskje var noen andre enn bare meg selv som var i hundre og superengasjert da min vakre lille datter smilte, eller lo for første gang. At man har noen å "dele" gleden med. Noen som er like engasjert! Når jeg tenker på min vakre lille Sienna, så tenker jeg ikke at hun har noen pappa. Det er jo ganske groteskt å si, men like fullt helt sant. Og det er egentlig veldig trist. Det er hundre kamper man kan velge å ta, men denne kampen er ikke min lengre, jeg har gjort mitt, desverre til ingen nytte. 



 

10 uker!

Da var altså helgen kommet, og helgen passert. Jeg slokner som regel sammen med lille prinsessa på kveldene, etter det som skal ryddes er ryddet, matpakker laget, det som skal organiseres og planlegges er gjort, og etter klesvask er hengt opp og tørre klær brettet og plassert i skapene.

Nå i kveld var det akkurat 10 uker siden vår vakre bittelillesøster Sienna kom ut til oss! Jeg klarer virkelig ikke skjønne hvor tiden ble av. Dagene går i ett føler jeg. Det er altså ikke mye utenom akkurat det nødvendige jeg rekker å gjøre. Å lage slike minnerammer til alle 3 står på "to do" lista, men jeg tror nok ikke det blir noe særlig tid til det med det første. Jeg synes nemlig det er viktig å ta vare på minnene, for skal tiden fortsette å flyge unna i dette tempoet, rekker jeg jo omtrent ikke blunke to ganger før de har nådd konfirmasjonsalder. Jeg skulle virkelig ønske den tiden bare kunne stoppe litt opp. Går så alt for fort, og det er litt trist å tenke på. Man må prøve å nyte hvert øyeblikk, og leve i nuet. Lettere sagt enn gjort, men likevel så utrolig viktig.

Ønsker dere en fin kommende uke!

Blogges

Gravid med nummer fire...

Ja, da er jeg altså gravid med nummer fire. Hvertfall om man skal tro kommentarene på mitt siste innlegg. Det er jo ganske morsomt, ettersom jeg ikke har et eget liv for tiden. I det jeg leste kommentarene, funderte jeg litt på hvordan det er mulig å bli gravid uten å ha gjort så veldig mye annet enn å sove, amme og være med barna mine. Men det er sikkert noen som har svaret på det også! Altså, om jeg er gravid nå, kan jeg herved smykke meg med tittelen som Jomfru Maria. 

Fra spøk til ramme alvor. I kveld har jeg faktisk fått tatt meg en dusj som varte i mer enn ett minutt, med hårkur, ansiktsmaske, og det som følger med. Jeg føler meg som et nytt meneske, om enn ikke akkurat gravid. Den tror jeg at jeg skal vente med, en god, god, god stund. For å si det sånn, å ha mer enn tre barn alene tror jeg absolutt ikke er gjennomførbart. Hvertfall ikke uten å bli gal. Jeg har derimot ordnet meg resept på spiral.og skal sette den inn når frøkna blir tre måneder, da det er en liten sjanse for at den kan falle ut om man setter den inn før det, ifølge legen. Ikke det at jeg egentlig trenger det, eller noe i nærheten av det, da jeg ikke har et eget liv for tiden, og i sær ikke på den måten i alle fall. Og det vil jeg nok heller ikke ha i nærmeste framtid heller, akkurat. Og.. det er helt greit. 

I tillegg til å ta en laaaaaaang dusj, har jeg også bakt kokosboller. Og jeg kan herved glemme alt som heter sommerkroppen to tusen og femten. Cravingsene er helt enorme. Hvorfor nevnte ingen at man får supercravings etter fødselen? Det er jo helt ekstremt! Heldigvis tar jeg det med knusende ro, og har absolutt ingen hastverk med å nå "startvekta" mi igjen, som jeg forøvrig er fem kilo unna. Og de fem kiloene forsvinner nok ikke med det første, haha. Jeg er likevel fornøyd med å ikke se ut som en strandet hval lengre (ref. til da jeg var høygravid og veide godt over 70 kg...)  og det holder lenge for meg. 





Ha en god natt kjære lesere! 
 

Forever alone

Denne uka har vært slitsom. Mildt sagt. Ungene har vært syke i tur og orden. Forrige helg var det omgangssyken vi fikk bryne oss på, og var dermed hjemme med syke barn hele forrige uke. På torsdag var det storesøster sin tur, som har vært syk helt til i dag. Å ha to syke barn hjemme + en baby som krever deg hundre prosent, er alt annet enn enkelt. Og jeg føler meg helt ærlig totalt gåen nå, etter en uke med svært lite søvn.

Jeg føler virkelig vi har fylt opp sykdoms-kvoten nå, og ber på mine knær om å få slippe mer sykdom. I en allerede hektisk og slitsom hverdag, blir det helt klart ekstra påkjenninger. Jeg er bare ett menneske, og jeg står på døgnet rundt for å være den beste mammaen jeg kan være. Men det er tøft og tungt. Virkelig.

Og så kommer morsdagen da. (valentines driter jeg egentlig en lang marsj i) hvor alle legger ut bilde av flotte frokoster på senga, og blomster, med kort hvor det står skrevet i det vide og brede om hvor fantastiske mødre de er og hvor mye jobben de gjør blir satt pris på, gjerne med et gavekort på spa-dag. Og her sitter jeg da. Med dyyyype mørkemørkesvarte poser under noen rødsprengte øyner, forever alone. Jeg har fått EN morsdagshilsen i dag, og det nærmeste jeg kom frokost på senga var da jeg selv lagde frokost til hele bønsjen. Eller da storebror spurte meg om jeg ville ha resten av godis-krokodilla hans fra gårsdagens lørdagsgodis.

Fra spøk til alvor. Noen dager føles litt ekstra tunge. Dette er en av de. Og jeg håper virkelig på en bedre uke nå. UTEN sykdom og dritt. Takk for meg ✌

Bilde fra i dag, hentet fra min Instagram. Følg meg gjerne! @rannveigheitmann

Blogges!

Bloggdesign av RRH Webdesign
?
hits