hits

Det føles så utrolig bra

Den siste uken har virkelig ikke vært annet enn rimelig hektisk. Ikke fordi vi har hatt så veldig mye å gjøre, men fordi størstemann i huset en sen lørdagskveld på legevakten for akkurat en uke siden ble diagnostisert mex ørebetennelse.

Med antibiotikakur på én uke skulle man jo tro ting ordnet seg. Men han har vært skikkelig dårlig og borte fra skolen hele uka, og jeg har byttet rolle fra mamma til døgnåpen sykepleier uten vaktskifte. Så, i dag bestemte jeg meg for at nok var nok, og vi troppet opp på legevakten atter en gang. Her fikk vi da konstatert at kuren ikke hadde hatt ønsket effekt, og vi er nå satt opp på nok en ukestur med antibiotika som vi starter opp med imorgen. Måtte alle bli friske, amen!

Jeg trenger vel ikke si at jeg er drittsliten. Eller vent, jeg må bare si det. Jeg er drittsliten. Skikkelig kjørt, og mangler massevis av timer med søvn. Det tar på å ha et sykt barn over såpass lang tid. Men sykdom til tross - jeg tror både jeg og Nath kan si oss enige i at det har vært en koselig, fin og rolig uke. Det føles så vanvittig deilig å kunne gi han litt ekstra oppmerksomhet. Og for én gangs skyld kunne rette fullt fokus på han, hans følelser Og hans interesser. Føler på mange måter at vi kommer nærmere hverandre de få gangene vi kan tilbringe tid alene, og det føles så bra! ❤ Nå i helgen er både Emma og Sienna borte, så i går og i dag har vi hatt filmkvelder og sett Shrek 1 og 2. Det er ikke så mye som skal til for å skape litt hverdagslykke ❤

Fortsatt god lørdag fra familien host-snufs ❤

Et nytt og bedre liv

Det er virkelig rørende å se hvor mange fantastisk fine, gode og omtenksomme lesere jeg har. Jeg vil bare starte dette innlegget med å si tusen takk. Tusen, tusen takk for så mange oppmuntrende ord. Tusen takk til dere, som oppmuntrer når ting ikke er helt lett. Dere er bare gode, og det betyr utrolig mye for meg, selv om det er lett å la seg rive med av mennesker som bare ønsker å tråkke en ned i dritten.

Nå er det en stund siden jeg hadde en «vanlig» oppdatering her, noe jeg tror jeg forklarte grunnen til ganske nøye i mitt forrige innlegg. Jeg kjenner at skrivelysten virkelig er på vei opp. En gang blogger, alltid blogger, antar jeg.

Siden min forrige «normale» oppdatering her har det sannelig skjedd litt av hvert. Jeg selv har faktisk begynt å trene. Jeg har lysten, men mangler litt motivasjonen. Målet er å forvandle min flate rumpe til en respektabel, normal en. Tror dere jeg klarer det? Det kan bare tiden vise. Jeg har hatt en time med PT, og imorgen har jeg meldt meg på rumpegruppetrening. Spennende, ikkesant?

Nathaniel har både mistet sin tredje tann, hatt besøk av tannfeen som befant seg i det gavmilde hjørnet, og vært til tannlegen for rutinesjekk. Null hull, og alt bra. Forrige helg feiret vi bursdagen hans med guttene i klassen (på etterskudd) sammen med en klassekompis på Megafun, noe som var ekstremt vellykket. Siden vi hadde leid spøkelsesrommet der, lagde jeg i farta en toetasjes spøkelseskake. Alt har en førstegang, men den ble faktisk ganske kul synes jeg! Ellers var vi på badeland sammen med en god venninne og hennes barn, favorittaktiviteten til samtlige i vår husholdning, inkludert meg. Badeland er jo SÅ gøy!

Emma og Sienna går det også aldeles strålende med. De begynner å leke mer og mer sammen som venninner ettersom Sienna blir eldre nå, noe som er utrolig gøy å følge med på. Sienna snakker som en foss, lærer stadig nye avanserte utrykk, og har begynt å gå på do selv. Jeg har så lyst til å rope ut til hele verden hvor utrolig flink hun er, så det er jo flaks jeg har bloggen, hvor jeg kan skrive det ned til hele verden. Haha! Klart det kan være stress å ha barn så tette i alder når man er alene om ansvaret, men herregud for en glede det gir både meg og barna, og å få følge sine egne barn fra bitteliten bany til å bli selvstendige er altså en fantastisk reise. Av og til må jeg klype meg litt i armen, for disse utrolige, vakre minimenneskene her har jeg faktisk skapt. For en lykke! ❤

Og ja, en ting glemte jeg nesten helt å nevne! Sienna har lenge spurt om hull i ørene, og hun har selvfølgelig vært for ung til det. Men for litt over en uke siden fikk hun sitt ønske oppfylt, og nå er hun den stolte eier av to rosa diamantblomster i ørene. Hele prosessen har gått strålende, både selve seansen med å stikke hullene, og rensingen nå i ettertid, som må gjennomføres hver kveld før leggetid. Hun er kjempestolt, og viser de gjerne fram til andre. Avslutter innlegget med et aldri så lite «latest» bildedryss. God natt ❤

Jeg orker ikke mer

Jeg har virkelig trengt en pause fra all drittslenging. Jeg ser at det ikke er bra for meg selv, og enda viktigere- jeg fortjener det jo absolutt ikke. For hva har jeg egentlig gjort deg, du som slenger dritt mens du skjuler deg bak «anonym»... hva har jeg egentlig gjort? For å fortjene å bli hetset av deg, du, som absolutt ikke kjenner til meg, eller har noe som helst kunnskap om livet mitt, og om min familie , for utenom det du leser på denne bloggen? Det lille utsnittet fra livet mitt dere ser her?

Helt ærlig er jeg så til de grader mettet og drittlei av sånne mennesker som deg, kjære anonym. Herregud så lei jeg er av dere. Jeg har vært personlig vitne og offer for nettbasert hets på daglig basis siden jeg opprettet denne bloggen som gravid syttenåring. Helt siden da har jeg måtte tålt å bli kalt for hore, tøs, ludder, kjerring, drittkjerring, stygg, feit, tjukk, tynn, sykelig tynn, pinne, anorektisk, fæl,fake, at jeg har barnefri for ofte, at jeg har barnefri for sjelden, at jeg er en udugelig mor, at jeg ikke tilbringer nok tid med barna, at jeg tilbringer alt for mye tid med barna, at jeg er en grusom person som ikke tilbyr barna mine kjøtt til middag fordi jeg selv er vegetarianer, at jeg umulig kan tjene noe på denne bloggen fordi den er så elendig, at jeg ikke er verdt en dritt, og Gudene vet. Det eneste jeg vet er at jeg har sett og lest alt. Det er ingenting som sjokkerer meg lengre.

Men det betyr ikke at det ikke går inn på meg. Det merker jeg blir vanskeligere og vanskeligere jo eldre jeg blir. Og derfor denne pausen, og alle pausene før der. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å høre på noe særlig mer drittslenging lengre, om jeg skal klare å leve et normalt liv. Jeg har fått min dose daglig gjennom syv år. Jeg synes det er trist å åpne kommentarene, fordi jeg vet hva som venter. En hel haug med tullinger med null kunnskap om meg og mitt liv, men som likevel tar seg friheten til å kommentere både det ene og det andre både vedrørende dette. Og la oss ikke glemme utseendet. Viktig å prøve å trøkke noen så langt ned i dritten sin som overhodet lar seg gjøre. Slenger på en liten «fyfaen så JÆVLA GRUSOM du ser ut, ææææsj» før du poster kommentaren, anonym, gjør du ikke?

Én ting tror jeg likevel vi alle kan være enige i, kjære anonyme drittslenger. Det er ikke jeg som har et problem. Det er DU. Takk for meg.

Bloggdesign av RRH Webdesign
?