Borte bra, hjemme med myggene aller best

Hver gang jeg er i Oslo, så tenker jeg nøyaktig det samme, mens pulsen min stiger farlig fort; Fy flate så glad jeg er for at jeg ikke bor i denne byen - Hvordan klarer de det egentlig? Og da har jeg spesielt sentrum av denne - for meg, litt kaotiske byen, i tankene. Og å kjøre rundt i Oslo er jo et kapittel for seg selv. Det er helt utrolig hvor sinna folk blir i trafikken. Og jeg er ikke den som sitter å tar i mot alt den sinna-heten, jeg blir sinna tilbake på sånne, og tuter noen på meg, så tuter jeg jammen tilbake, haha. 

I dag var jeg og Sienna i Oslo for å henge med søster/tante Astrid, og det var for all del utrolig koselig! En tur til Frognerparken i det (forholdsvis) fine været. Men jeg drar alltid dit med en bitter smak i munnen. Sienna hater å kjøre bil over alt på denne jorden, og bilturer som varer noe særlig lengre enn 15 min innebærer hyling fra start til slutt. Prøv å kjøre bil i Oslo, med hundre forskjellige filer, fotgjengere absolutt overalt, folk som løper over veien der hvor det ikke er fotgjengerfelt,  sjøfører som STÅR på tuta om du nøler 0,2 millisekunder etter at lyser viser grønt, samtidig som babyen hyler for full hals i baksetet. Helt ærlig, ikke min greie altså. Jeg blir rett og slett veldig stressa av hele greia. Så glad for å være litt på "landet", men likevel sentralt nok til at både jeg og alle våre myggvenner trives riktig godt ♥




Lukter på de fine blomstene ♥
 

Er det egentlig i det hele tatt lov å være så vakker og så god? Ja, sier Sienna ♥





Ønsker dere en fin kveld  Blogges

Jeg har silikon der også..

Altså, nå har jeg spurt både land og strand rundt, om det faktisk stemmer, og har seg slik at jeg har bollemus. Tenk at jeg turte å legge ut et bilde der hvor jeg til og med FREMHEVET det!

Neida, men altså, fra spøk til blodig alvor. Jeg føler meg ganske sikker på meg selv og min egen kropp, men det er ikke dermed sagt at alle gjør det samme. Utrolig mange sliter seg ut etter det perfekte kroppsidealet som ikke finnes engang. Jeg kunne selvsagt retusjert bildet mitt og dratt litt i ting for å perfeksjonere det, men saken er at jeg rett og slett ikke ser behovet i det. På bildet, som fikk massiv hets både på bloggen min, Facebook og Instagram, ser jeg kun en gjennomsnittlig kropp, og et gjennomsnittlig skamben, også heretter kalt bollemus. Ikke vet jeg egentlig hvordan en bollemus ser ut, men jeg, som ligger på BMI undervektig, tror jeg i alle fall ikke trenger å tenke på det med det første!

Jeg kjenner jeg blir mektig provosert langt inni sjela mi. Sånn, skikkelig sint, på vegne av meg selv og alle andre som må gjennomgå for å være.. eh... helt gjennomsnittlige! Som om ikke presset på å være perfekt på alle mulige måter er stort nok fra før av.

(Og hun over slettet heldigvis alle sine dustete uttalelser fra mitt bilde, for så å deretter slette seg fra facebook, bra jobba!)  Og til alle dere andre der ute som mener dere har rett til å kommentere andres, i deres øyne, ikke perfekte kropper, eller kroppsdeler som i dette tilfellet, skam dere.

God natt til dere fra hun uten silikon der også ❤

Jeg måtte rygge da jeg så han..

Jeg og Sienna gikk fornøyd ned veien til barnehagen, klare for å hente storebror. Jeg roper et entusiastisk "Heeeeei Nathanieeeeel" til han når jeg ser han sitter ute å holder på med insekter i jorden, som jeg alltid gjør når jeg kommer å henter han.

Når jeg kommer litt nærmere, er det noe han er veldig ivrig etter å vise meg. Jeg går mot han, og spør igjen i en entusiastisk tone om jeg kan få se hva han har i handen sin, selv om jeg hater marker, krypdyr, biller, og det som er over alt på denne jorden. Men når han åpner handen sin, måtte jeg, med Sienna på armen, rygge minst 10 skritt bakover i en voldsom fart. En feit, dritstor, skummel og helt forferdelig stygg EDDERKOPP... jeg mener... EDDERKOPP! De er i sin helt egen ekkel-liga, og om mulig, så hater jeg det enda mer enn alle de overnevnte krypene. En slags frysning med blanding av fullstendig avskyelse og ren og skjær frykt går med ett gjennom kroppen min. Det er som om kroppen min stivner helt, og jeg tør ikke engang å nærme meg min egen sønn, på grunn av dette avskyelige vesnet. 

Og bedre ble det altså ikke når han ville ha det med hjem. Jeg så med ett for meg alle mulige slags scenarioer. med edderkopp i bilen, og i så tilfelle høyst sannsynlig risiko for bilkrasj og hele pakka som følger av det. Nei, akkurat i dette tilfellet holdt jeg hodet og tankene klare;

Kill it before it lays eggs! 



(jeg drepte ikke edderkoppen altså - SÅ ond er jeg ikke.. bare nesten) Og, jeg er fortsatt glad i Nath selv om han ble edderkoppifisert - hvertfall etter en la(aa)ng dusj. 

Ha en strålende kveld dere ♥ Blogges

Det unike vennskapet mellom mor og datter

I min hverdag føler jeg ofte en slags dårlig samvittighet, nesten konstant. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid føler jeg strekker til alt. Ikke bare skal jeg være en mamma, men jeg skal også være en venn for barna mine. Gjøre "gutteting" med Nathaniel, spiller fotball og lekesloss. Men mann blir jeg aldri - og jeg må ærlig innrømme at det er lettere å leke typiske "jenteleker" - det er tross alt noe jeg selv har vokst opp med, og kan kjenne meg igjen i.

Annonse

Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver hele tiden å sette meg inn i barnas interesser, og leve meg inn i deres verdenes for å få en best mulig oversikt. Og når jeg og Emma skal ha kvalitetstid, er det typiske jentegreier som teller! Vi lakker negler i alle regnbuens farger, er på cafè, eller leker med alle de nydelige, fargerike Ponnyene i My Little Pony og går inn i vår egen lille ponnyboble. 

Det som er så utrolig unikt med disse, er at jeg har vokst opp med de. De var en del av min barndom, og nå er de en del av datteren min sin. Og når vi leker med de, er det som om vi er inne i vår egen lille  fantasiverden. I det nydelige, rosa ponnyhuset på bildet over kan ponnyene stå oppå og danse rundt, noe Emma syntes var utrolig facinerende! 

 ... Og så sa jeg...  Og så gjorde du sånn....  

Kjenner dere dere igjen? Helt fantastisk ♥  Å leke sammen med disse nostalgiske lekene gir en følelse av tilhørighet, og knytter vennskapet vårt enda sterkere sammen. Selv var favorittponnyen min som liten Rainbow Dash, fordi hun hadde vinger og kunne fly. Litt morsomt, og veldig koselig å tenke tilbake på. Emma liker best Twilight Sparkle, mest sannsynlig fordi hun er rosa og lilla. Ikke overrsskende favorittfargene! 

Det å kunne være sitt eget barns beste venn, er virkelig helt unikt og utrolig viktig. Å sette seg ned med de, se de, forstå deres verden, og å kunne le og ha det gøy sammen på deres premisser. Når vi leker med Ponnyer, lakker negler, eller spiller fotball sammen. Og jeg ønsker virkelig at det skal fortsette slik, slik at mine barn kan komme til meg og fortelle meg absolutt alt de har på hjertet og vite at jeg er der for de. 


Rarity får seg et bad! 



Sienna synes også Ponnyene er ganske facinerende!


Bonding friendship ♥​
 

Her om dagen tok vi like godt Ponnyene med til stranden! Emma syntes nemlig at de også trengte å bade og sole seg, så da fikk de badet seg de også! De passer perfekt til å leke med i vannkanten i varmen, på stranden, i parken, i hagen,eller hvor enn man måtte ønske. Perfekt for både ute og innelek, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at dette er en av tidenes favorittleker blant små jenter (og gutter for de som interesserer seg for det) med alt av klær, smykker, hatter og accesories man kan pynte de med♥ Hva gjør dere for å knytte vennskap til barna deres? 

For å ta et dypere dykk inn i My Little Ponys fantastiske verden, kan du følge de på Instagram HER ♥

#MyLittlePony #Friendshipismagic

Åpenbaringen

Jeg har alltid egentlig lurt litt på hva mine interesser egentlig er. Altså, jeg mener... jeg har rett og slett ikke hatt den fjerneste anelse om hva jeg faktisk ønsker å utrette med mitt eget liv. Nå snakker jeg ikke familielivet og familieaktiviteter, men mitt eget liv, hva mine ønsker er og hva eg ønsker å oppnå. 

...helt til jeg her om dagen helt tilfeldig leste om den yngste Nordmannen som nådde toppen av Mount Everest forrige helg. Og med ett visste jeg nøyaktig hva jeg ville med livet mitt. DET! Jeg, verdens mest hjemmekjære, sofakjære trebarnsmor som er langt over gjennomsnittet glad i å bruke kvelder på å se på Greys og drikke cola zero, skal en eller annen gang klatre på Mount Everest. Ikke nå, ikke neste år, og ikke om ti år, men en eller annen gang innen jeg dør. Det bare kom som en åpenbaring, og noe som virker så utrolig spennende! Det skal bli mitt goal for livet, rett og slett!! 

Nå tror dere helt sikkert det har klikket totalt for meg. At jeg har blitt gal. Men det kan jeg altså forsikre dere om at jeg ikke er eller har blitt. Jeg fikk Nathaniel da jeg var såpass ung, at jeg aldri rakk å finne ut eller fikk noen sjanse til å skjønne hva jeg interesserer meg for. Og så har det på en måte bare gått slag i slag siden da, slik at jeg aldri har hatt muligheten til å kjenne på, eller vite, hvem jeg selv egentlig er. Jeg kommer fra en familie hvor alle går på toppturer, camper i skogen og går lange skiturer i fjellet. Har alltid forestilt meg at dette er noe som absolutt ikke passer for meg, men jeg må si at dette interesserer meg mer og mer. Så, da var jeg ikke et resultat av "postmannen" likevel da. Så flaks for meg! 

Her på stranden tidligere i dag! Fantastisk dag, fantastisk vær, og fantastiske barn ♥ For flere bilder er dere velkommen til å følge meg på Instagram

Blogges ♥

 

 

Bloggdesign av RRH Webdesign
?
hits