30 uker på vei

Hvem skulle vel trodd det? Rimelig absurd å tenke på.  Her sitter jeg,med så flat mage som er mulig å oppdrive. Det er litt skummelt tema, litt for personlig, noe jeg faktisk såvidt har våget å tenke på siden mai i år.  I går skulle jeg vært 30 uker på vei. Med andre ord, jeg ville sett ganske annerledes ut enn hva jeg gjør nå.

Det er helt absurd å tenke på. Jeg kunne virkelig ikke forestilt meg å sitte i den situasjonen. Derfor handlet jeg som jeg gjorde. Jeg gjorde det mange set på som en synd.  Jeg gjorde det som var et vanvittig etisk vanskelig valg, men samtidig det som var helt riktig for meg. Jeg kunne, og kan ikke, se for meg noe annerledes. Likevel, slår det meg fra tid til annen, at livet mitt hadde sett helt annerledes ut om jeg ikke hadde gjort som jeg gjorde.

Jeg har, siden jeg skrev innlegget, fått mange spørsmål om selve aborten, og hva jeg føler i ettertid. Jeg har ikke følt meg helt klar for å skrive mer om dette tidligere. Men vet dere hva? Jeg føler faktisk ingenting annet enn lettelse. En enorm og uendelig lettelse. Jeg kunne aldri tenkt meg å ha flere barn nå.  Det er ikke det, jeg elsker barn, og jeg øsnker meg absolutt flere barn når mine barn er blitt store, og jeg har en mann jeg virkelig elsker, og har et trygt og stabilt forhold til! Akkurat nå, har jeg har virkelig nok med livet vårt slik som det er nå. Det er helt uaktuelt med noe mer. Jeg ønsker å kunne gi mine barn en oppvekst som er preget av en mamma som er der for de alle hele tiden, hvilket ikke hadde vært mulig om det skulle vært enda et familiemedlem her. En abort vil alltid være tøft der og da, når du står midt i det. Du går gjennom helt grusomme smerter,et totalt smertehelvette... smerter som kan sammenlignes med en tidlig fødsel, bortsett fra at fødselen ikke ender med noen premie. Smerter som er så sterke at du blir anbefalt av leger og jordmødre å ha tilsyn av noen andre. Jeg hadde ikke det, og jeg klarte ikke å bevege på meg. Jeg følte meg totalt hjelpesløs. Det var et virkelig svak øyeblikk for meg.  Det er noe jeg aldri,aldri aldri har lyst til å gå gjennom igjen. Og derfor har jeg faktisk valgt å avstå fra aktiviteter som kan føre til denne type situasjon.Om dere skjønner hva jeg mener.

Hadde vi gått naturens vei, skulle vi hatt et nytt familiemedlem her om ca 10 uker. Det høres sikkert helt grusomt ut, men det er jeg uendelig glad for at vi ikke har. Så utrolig, uendelig glad for det. Jeg vet hvor mye jobb det er med et nyfødt barn, og jeg vet ikke hvordan det skulle gått med oss alle om jeg faktisk ikke hadde tatt grep i denne vanskelige situasjonen for ca et halvt år siden. Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde som jeg gjorde. Som jeg sa til jordmoren som spurte om jeg var helt sikker i mitt valg; Mine levende barn er mye, mye viktigere for meg, enn mitt ufødte, 8 uker gamle foster Jeg innser at dette høres grusomt ut, og jeg er i utgangspunktet i mot abort, men jeg er en alenemor, og jeg befant meg i en situasjon hvor alle valg ville vært gale. Jeg har såpass selvinnsikt, at jeg visste at jeg ikke alene hadde kapasitet til å gjennomføre dette. Det var et utrolig vanskelig, men samtidig et så enkelt valg. Det er komplisert, for å si det slik.

 

 

Spysjuka med et hint av hodepine fra helvette

De siste dagene kort oppsummert der altså, med andre ord. Jeg liker det kort og godt, og det beskriver ganske nøyaktig hvordan jeg føler meg akkurat nå. Lite søvn, og mye gugg. For de av dere som ikke kjenner meg der ute, gugg er ikke akkurat min sterkeste side og noe jeg virkelig frykter. 

Her i huset stiftet vi nemlig bekjentskap med kjipe spysjuka AKA omgangsyken sånn ca i går morrest. Det var storebror som ble rammet denne gangen (men kjenner jeg ikke denne lille luringen spysjuka riktig, så tar det vel ikke mange dagene før vi andre melder oss inn i denne sykdomsbefengte klubben...) Så i går hadde vi hjemmedag, alle tre. Altså, jeg turte virkelig ikke sende Sienna i barnehagen i frykt for at hun også skulle begynne å spy og være syk noen andre plasser enn hjemme. Jeg anså faren som for stor. Hun har det riktignok gått veldig fint med til nå hvertfall, ikke noe oppkast i sikte så langt... sånn bank i bordet for sikkerhets skyld. Jeg føler jo jeg har stålkontroll med klorflasken I høyrehanda, og jeg har gått fra å bytting av tørkehandkleet på badet èn gang om dagen, til hver gang noen har tørket seg på det etter handvask, eller i det hele tatt berørt det. Rett på nitti grader i vaskemaskinen, helst to ganger på rad. Her skal INGEN smittes, nei nei nei. 

Men altså, over til poenget mitt. Natt til i dag var helt forferdelig. Og med det, så mener jeg helt og holdent gruuuuuusom. Hele gårsdagen forløp uten oppkast og formen var helt på topp hos den syke, bortsett fra morningen. Men så kom natta, sånn ca i 01 tiden. Da var det påan igjen med storebror, og etter å ha trøstet han gjennom runde på runde, fått han i seng, kloret ned hele badet runde èn, påan igjen med spyrunde nr.2, så kloret jeg ned hele badet og forsåvidt alle overflater som finnes i dette huset. Først i 04 tiden, rett før fuglene synger, var jeg i seng. Trenger jeg å si at jeg har dundrende hodepine i dag? Vel, gjett hva? Jeg har DUNDRENDE hodepine i dag. Og stryker vi ikke med av omgangsyken, er det høst sannsynlig at vi gjør det av klorforgiftning. Neida.  Joda. I alle fall jeg. Det lukter garantert klor av meg fra flere hundre meters hold. 

Slenger på en av mine favoritt meme'er under her som kort forklarer mitt ståsted.

Bilderesultat for rannveigheitmann omgangsyken

Basilusk-godnatt fra meg ♥

 

Jeg ble så overrasket!

For å være helt ærlig med dere. Jeg har faktisk ikke åpnet hverken bloggen eller Instagram, hele helgen. Det har vært så deilig å tenke på helt andre ting, og slippe å tenke på at hele verden skal ha innsyn i vårt liv og ha en mening om det. Jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer absurd og vanskelig er det at fremmede skal komme å mene noe om meg, eller oss, som de i utgangspunktet ikke har peiling på hva de snakker om. 

Men - når jeg nå åpnet bloggen min, og ser at det har kommet utrolig mange fine kommentarer på mitt forrige innlegg, blir jeg helt rørt. Altså jeg mener det virkelig, for en herlig gjeng med følgere jeg har! (vel, minus dere som slenger dritt om ting dere ikke aner noe som helst om) Det er så utrolig deilig og befriende å avslutte dagen med disse gode ordene fra mennesker som er nettopp det - mennesker. Vi er ikke feilfrie noen av oss, og alle har dårlige dager. Jeg hadde en litt kjip dag når jeg skrev mitt forrige innlegg, og sånn er det noen ganger. Jeg savner familien min noe voldsomt og føler meg ofte utrolig alene, til tross for at jeg har tre vidunderlige barn, og en god, trygg og nær krets av venninner som stiller opp i tykt og tynt.  Mange lurer på hvorfor jeg ikke bare pakker sammen og flytter. Er ganske sikker på at jeg har skrevet noe om det tidligere, men det kommer jeg uansett aldri til å gjøre. Altså det ville i så fall vært uten min mellomste frøken som bor halvparten av tiden hos sin pappa. Og det skjønner sikkert de fleste av dere, jeg ville aldri i verden flyttet fra noen av mine barn. Man flytter ikke bort fra det som betyr mest for en her i verden! 

For å oppdatere noe,siden jeg er helt sinnsykt dårlig på det om dagen! På fredag tok jeg begge barna med på kino, siden vi hadde litt tid for oss selv mens minstefrøken var borte på besøk noen timer. Valget falt på MyLittlePony fimen, noe som passet begge to midt i blinken, selv om jeg må innrømme at jeg hadde alvorlig sniklyst til å se Askeladden-filmen som er aktuell om dagen! Dagen gikk også til å kjøpe nytt bilsete til Emma, da hun har sittet bakovervendt fram til nå. Valget falt på samme beltestol fra BeSafe som Nath har, som jeg er veldig fornøyd med! 

Lørdagen gikk til badeland med ei venninne og hennes små barn, etterfulgt av koselig middagsbesøk av hele gjengen! Og i dag/i går(klokka er jo over 12..) så har vi koset oss ute i skogen skittvær til tross! Men det finnes jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær, eller hva? 

Nå ser vi fram til en ny uke med nye muligheter! God natt alle sammen ♥

Alene

Helt ærlig, hvordan kan det være så vanskelig? Dette jeg har holdt på med i snart syv år, jeg føler jeg ikke mestrer det lengre. Å skulle skrive om hverdagen vår som for det aller meste består i nøyaktig det samme dag inn og dag ut, er plutselig blitt en vanskelig oppgave. Hvordan ble det slik? 

Livet mitt er sterkt preget av rutiner. Rutiner på rutiner på rutiner på rutiner. Å finne kreativiteten og lysten til å skrive oppi dette her føles nesten helt håpløst. Og det hjelper ikke akkurat å lese stygge kommentarer om hvor forfalt jeg er som blogger. Vet dere hva? Jeg er faktisk alenemor til tre små barn. Og med det, så mener jeg ikke alene med avlastning annenhver helg, jeg er HELT alene. Å skulle takle det helt alene kan noen ganger føles overveldende. Mest av alt på det psykiske plan. Nå i høstferien, f.eks, hvor alle drar enten på hytta, eller inviteres på koselige familiemiddager. Og her sitter vi, da. For all del, vi gjorde masse fint i høstferien, og det var ikke mangel på det sosiale for å si det sånn. Men jeg savner familien min. Familien vår. Virkelig, virkelig mye. Og så er det bare en hel haug med andre greier jeg må takle alene. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva som plager meg, men noe er det. Kanskje litt som en slags midtlivskrise, hvor jeg faktisk innser at jeg kommer til å dø som en såkalt kattedame da tiden er inne for det. Dette er en liten sutreerklæring fra meg, kommer sterkere tilbake ♥

Vinner av en XPLORA smartklokke er... + rabattkode til dere andre!

Her går det relativt i ett om dagen. Det har vært høstferie, og barna har vært hjemme denne uken slik at de også kan lade batteriene litt ♥ Men, jeg kjenner det i kroppen, for å si det sånn! Å være alene med tre barn er litt av en kabal, det kan jeg fortelle dere alle sammen. Litt krangling og knuffing de to største imellom til tross - vi har koset oss masse denne uken. I dag var vi på Karsten og Petra event i Oslo med Nathaniels venninne og hennes familie. Veldig koselig! På ettermiddagen fikk vi vært enda litt mer sosiale, da vi fikk besøk av nabogutten og hans familie. Og det sosiale stopper ikke der, i morgen skal vi nemlig i barnebursdag i Sarpsborg. Uken har gått fort, men samtidig er dagene lange med alle barna hjemme, og ja, man blir sliten. Trenger jeg å si at jeg gleder meg ørlite til barnehage og skole på mandag? Haha.

Annonse

Som jeg nevnte for dere, er det på tide å trekke vinner i XPLORA giveawayen jeg kjørte i gang forrige uke. Jeg er så utrolig fornøyd med mine, og jeg gleder meg virkelig til å dele ut en slik smartklokke til en av dere herlige følgere! Vinneren har jeg trukket via et tilfeldig nummer, og denne gangen ble vinneren Martine, som kommentar nr.76! Ta kontakt med meg  :)

Man kan jo ikke alltid vinne, og jeg vinner noe som helst, så det vet jeg alt om, haha! Men - til dere andre som ikke vant,har jeg et annet, utrolig bra tilbud! Nå kan dere faktisk få  1 mnd GRATIS og fri bruk ved kjøp av XPLORAsmartklokken, når dere bruker min personlige rabattkode. Dere vil ikke gå glipp av dette tilbudet altså! 

Ved bruk av rabattkode "ENMND" får dere nemlig første måneden som abonnent hos XPLORA helt gratis! (ordinær pris pr/mnd er 99kr) 

Jeg setter uendelig pris på denne klokken, og dens egenskaper. Den er så utrolig letthåndterlig for barn, og det gir meg som mor en helt unik kontroll over hva barna mine holder på med når de ikke er hjemme, samt at det forenkler hverdagen noe voldsomt. 

La meg dra et lite scenario tatt fra virkeligheten på det: Barnet har dratt ut for å leke på den lokale lekeplassen. Du har sagt at hen må være hjemme innen en viss tid, for da skal dere spise middag. Men barn er jo ikke eksperter på klokkeslett, det vet vi jo som foreldre, alle og enhver. Så det ender kanskje med at du selv må ut å lokalisere barnet. Med denne klokken, kan man rett og slett bare ringe og formidle at det er middagstid, og du trenger ikke forlate kjøkkenet engang. 

Størstemann er en del rundt i nabolaget og sykler, samt at han gjerne drar en tur på besøk til en av vennene i nabolaget. XPLORA appen lar meg enkelt og til en hver tid være informert om nøyaktig hvor han befinner seg. Dette setter jeg utrolig stor pris på, da det gir meg en helt unik trygghetsfølelse.