Det unike vennskapet mellom mor og datter

I min hverdag føler jeg ofte en slags dårlig samvittighet, nesten konstant. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid føler jeg strekker til alt. Ikke bare skal jeg være en mamma, men jeg skal også være en venn for barna mine. Gjøre "gutteting" med Nathaniel, spiller fotball og lekesloss. Men mann blir jeg aldri - og jeg må ærlig innrømme at det er lettere å leke typiske "jenteleker" - det er tross alt noe jeg selv har vokst opp med, og kan kjenne meg igjen i.

Annonse

Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver hele tiden å sette meg inn i barnas interesser, og leve meg inn i deres verdenes for å få en best mulig oversikt. Og når jeg og Emma skal ha kvalitetstid, er det typiske jentegreier som teller! Vi lakker negler i alle regnbuens farger, er på cafè, eller leker med alle de nydelige, fargerike Ponnyene i My Little Pony og går inn i vår egen lille ponnyboble. 

Det som er så utrolig unikt med disse, er at jeg har vokst opp med de. De var en del av min barndom, og nå er de en del av datteren min sin. Og når vi leker med de, er det som om vi er inne i vår egen lille  fantasiverden. I det nydelige, rosa ponnyhuset på bildet over kan ponnyene stå oppå og danse rundt, noe Emma syntes var utrolig facinerende! 

 ... Og så sa jeg...  Og så gjorde du sånn....  

Kjenner dere dere igjen? Helt fantastisk ♥  Å leke sammen med disse nostalgiske lekene gir en følelse av tilhørighet, og knytter vennskapet vårt enda sterkere sammen. Selv var favorittponnyen min som liten Rainbow Dash, fordi hun hadde vinger og kunne fly. Litt morsomt, og veldig koselig å tenke tilbake på. Emma liker best Twilight Sparkle, mest sannsynlig fordi hun er rosa og lilla. Ikke overrsskende favorittfargene! 

Det å kunne være sitt eget barns beste venn, er virkelig helt unikt og utrolig viktig. Å sette seg ned med de, se de, forstå deres verden, og å kunne le og ha det gøy sammen på deres premisser. Når vi leker med Ponnyer, lakker negler, eller spiller fotball sammen. Og jeg ønsker virkelig at det skal fortsette slik, slik at mine barn kan komme til meg og fortelle meg absolutt alt de har på hjertet og vite at jeg er der for de. 


Rarity får seg et bad! 



Sienna synes også Ponnyene er ganske facinerende!


Bonding friendship ♥​
 

Her om dagen tok vi like godt Ponnyene med til stranden! Emma syntes nemlig at de også trengte å bade og sole seg, så da fikk de badet seg de også! De passer perfekt til å leke med i vannkanten i varmen, på stranden, i parken, i hagen,eller hvor enn man måtte ønske. Perfekt for både ute og innelek, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at dette er en av tidenes favorittleker blant små jenter (og gutter for de som interesserer seg for det) med alt av klær, smykker, hatter og accesories man kan pynte de med♥ Hva gjør dere for å knytte vennskap til barna deres? 

For å ta et dypere dykk inn i My Little Ponys fantastiske verden, kan du følge de på Instagram HER ♥

#MyLittlePony #Friendshipismagic

Åpenbaringen

Jeg har alltid egentlig lurt litt på hva mine interesser egentlig er. Altså, jeg mener... jeg har rett og slett ikke hatt den fjerneste anelse om hva jeg faktisk ønsker å utrette med mitt eget liv. Nå snakker jeg ikke familielivet og familieaktiviteter, men mitt eget liv, hva mine ønsker er og hva eg ønsker å oppnå. 

...helt til jeg her om dagen helt tilfeldig leste om den yngste Nordmannen som nådde toppen av Mount Everest forrige helg. Og med ett visste jeg nøyaktig hva jeg ville med livet mitt. DET! Jeg, verdens mest hjemmekjære, sofakjære trebarnsmor som er langt over gjennomsnittet glad i å bruke kvelder på å se på Greys og drikke cola zero, skal en eller annen gang klatre på Mount Everest. Ikke nå, ikke neste år, og ikke om ti år, men en eller annen gang innen jeg dør. Det bare kom som en åpenbaring, og noe som virker så utrolig spennende! Det skal bli mitt goal for livet, rett og slett!! 

Nå tror dere helt sikkert det har klikket totalt for meg. At jeg har blitt gal. Men det kan jeg altså forsikre dere om at jeg ikke er eller har blitt. Jeg fikk Nathaniel da jeg var såpass ung, at jeg aldri rakk å finne ut eller fikk noen sjanse til å skjønne hva jeg interesserer meg for. Og så har det på en måte bare gått slag i slag siden da, slik at jeg aldri har hatt muligheten til å kjenne på, eller vite, hvem jeg selv egentlig er. Jeg kommer fra en familie hvor alle går på toppturer, camper i skogen og går lange skiturer i fjellet. Har alltid forestilt meg at dette er noe som absolutt ikke passer for meg, men jeg må si at dette interesserer meg mer og mer. Så, da var jeg ikke et resultat av "postmannen" likevel da. Så flaks for meg! 

Her på stranden tidligere i dag! Fantastisk dag, fantastisk vær, og fantastiske barn ♥ For flere bilder er dere velkommen til å følge meg på Instagram

Blogges ♥

 

 

Jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen!

Jeg blir jevnt og trutt stilt følgende spørsmål:" Hvorfor flytter du ikke bare tilbake til Nord Norge og familien?" Sannheten er at det er så utrolig mange grunner. Det er egentlig svært få grunner til at jeg skulle gjort noe sånt, sånn rent utenom familien min. 

Jeg er for det første en så langt fra A4 person som man omtrent kan komme til, og jeg føler at valgmulighetene man har ved å bo sentralt er så mye større, enn ved å bo på verdens utkant. Og ikke minst... jeg er langt over gjennomsnittet glad i sol og varme, noe som i mitt tilfelle har en direkte påvirkning på humøret mitt. Altså, jeg får en inner peace av sol. Det gjør meg direkte lykkelig! Og mens folk i Nordnorge akkurat nå måker snø, planlegger denne familien tur til stranden i morgen, til noe som kommer til å bli årets varmeste dag. Woho! Dagen i dag har også vært en hjemmedag som vi har tilbragt ute i hagen og på terrassen i strålende sol, da barna har planleggingsdag i barnehagen. Sånn midt på dagen ca ble Emma hentet av sin pappa, så nå har jeg en rolig(ere!) uke i vente med andre ord! 

Og ahhh.. akkurat i dag, ble jeg påminnet om akkurat hvorfor det er så utrolig deilig å bo akkurat her vi bor. Det er ren idyll! Barna som løper rundt i hagen, leker i sandkassa, hopper på trampolina, og nabohunden Charlie som løper rundt beina deres, mens jeg samtidig får solt meg og hoppet noen hakk lengre opp fra likhvit.  Kan det egentlig bli bedre? 

I


 

En perfekt dag på stranden

I dag er det en av de mange helligdagene Mai har å by på, og det betyr også stengte barnehager, og med andre ord hjemmedag med fullt hus. Og det slår meg virkelig hvor utrolig mye lettere det er å bare være hjemme når været er bra og de kan løpe litt inn og ut som de vil. Det gjør virkelig alt så mye lettere, og da går det faktisk an å tilbringe en hel dag hjemme uten å dra så veldig mange steder! Vi har ikke noe gigantisk hus, men akkurat stor nok plass til vår lille familie -  så det er deilig at de kan være masse ute nå! 

I dag har vi vært i idylliske Gansvika og badet og hatt piknik! Barna koste seg så mye, og fikk både badet, bygget et stort sandslott og jaktet på sommerfugler. Gleder meg til mange flere fine dager der nå fremover! 





Har så mange fine og koselige bilder av barna som bygger sandslott, men med den skumle og ekle verdenen vi desverre lever i, så ønsker jeg  ikke å legge ut bilder av barna naken. Det får bli i familiealbumet! ♥

Håper dere har hatt en like fantastisk dag som det vi har hatt! Det er ikke helt natta for meg enda, men jeg vil likevel benytte muligheten til å ønske dere alle en riktig god natt! Blogges 

Jeg mishandlet datteren min...

Hun var helt klar for det, og hadde mast i flere uker. Til slutt sa jeg at det var greit, selv om fjorårets hendelse satte en aldri så liten støkk i meg. Hun var helt klar for å få nye hull i ørene, og jeg sa det var greit - Dersom hun følte seg klar for det!

Det er litt under ett år siden Emma fikk sine første hull i ørene. Det gikk ikke så veldig bra, da det ganske med en gang gikk infeksjon/betennelse i det ene øret. Jeg besluttet derfor at det var det beste å ta øredobbene ut og la det gro, og at det ville være bedre å prøve igjen senere. Og nå, når hun spurte etter det selv, så tenkte jeg at det muligens går litt bedre denne gangen, ettersom hun er større. I forkant minnet jeg henne på at det gjør vondt å ta hullene i ørene, men hun var likevel klar på at dette var noe hun ønsket. Valget falt selvfølgelig på et par rosa, "diamant"-blomsterøredobber. Og det har faktisk gått over all forventning! 







Noen mener dette er mishandling, men det vil jeg stille meg ganske uenig til altså. Dette er hennes eget ønske, og jeg har aldri spurt henne igjen om hun ønsker nye hull i ørene etter at vi tok de ut.  Alt går utrolig fint denne gangen, og hun er stor nok nå, til å skjønne at man ikke skal ta på øredobbene uten å ha vasket hendene først, blant annet. Så dette tror jeg skal gå veldig fint ♥

Ønsker dere en god natt ♥ Blogges