For en grusom mor jeg er. Ja, helt forferdelig! Kunne ikke blitt noe verre. Hvertfall i følge kommentarene fra selve mammapolitiet som har tikket inn etter jeg la ut dette bildet på Instagram tidligere i dag;
Dere skjønner det, at jeg og Sienna var på barseltreff på helsestasjonen i dag, i forbindelse med etterveiing av Frøkna, etter instruks fra sykehuset når vi ble utskrevet. Ja, en såpass dårlig mor er jeg, at jeg tok turen innom helsestasjonen etter levering i barnehagen. Grusomme meg.
Og nå burde vi visst vente oss represalier i form av besøk av barnevernet. Faktisk. For å helgardere oss mot sykdom, er det nok best jeg isolerer henne i et sterilt rom til hun er konfirmant. Minst! Ja, dere vet, bare for å være på den sikre siden! Vil jo ikke ta noen sjanser heretter.
Fra spøk til alvor. Kjære “anonym”. Håper dere ikke har barn. Om så desverre er tilfelle, er jeg etthundteogtjue prosent sikker på at jeg er en langt bedre mor enn dere, dere som sitter der og fyrer løs dritten deres for å føle dere bedre.
Jeg føler på en stor takknemlighet ovenfor menneskene som passer på min dyrebare datter. Som overvåker henne tjuefire timer i døgnet, på alle mulige måter. Som jobber for å sørge for at min datter skal få mange, mange flere fine dager sammen med meg. Med oss, familien hennes. Med sine to stolte storesøsken. Hadde det ikke vært for disse menneskene, hadde kanskje ikke min datter vært her med meg i dag.
Takk til Ahus. Og til de flotte menneskene som jobber her. Jeg har vært innlagt på Ahus fire ganger. Da jeg fødte Emma, da Emma falt ned en trapp for litt over ett år siden. Jeg var innlagt da jeg fødte lillesøster, og nå, når lillesøster er innlagt med RS virus.
Jeg har også blitt behandlet utrolig godt samtlige fire ganger! Jeg har hatt to fantastiske fødsler, fantastiske jordmødre, og fantastiske sykepleiere som har passet godt på mine små engler når jeg selv har vært utrolig redd, akkurat som jeg har vært nå.
Samtidig som jeg sitter igjen med utelukkende gode opplevelser med Ahus, blir de kritisert og dømt nord og ned. Hvor er solskinnshistoriene? De blir ikke fortalt. Bare de mørkesvarte historiene med død eller alvorlig utfall, blir fortalt og delt.
Jeg kan ærlig innrømme at jeg var livredd for å føde på Ahus da Emma lå i magen min. Utelukkende på grunn av overnevnte historier om død og elendighet. Om grusomme leger og sykepleiere som var årsaken til at barn døde under fødsler.
Vel, kjære alle sammen. Jeg har født to velskapte barn her, og jeg har senere vært innlagt her med de begge. De har blitt behandlet med den største medmenneskelighet, og enda litt til. Sykepleiere som gjør mye mer enn de må for at vi skal ha det bra. Ahus er et flott sykehus! Babyer, barn og mennesker generelt dør. På ALLE sykehus. I hele Norge. I hele verden. Desverre er det av og til sykehusets feil, men i de aller fleste tilfeller, ville dette blitt utfallet uansett hvilket sykehus det gjaldt.
Med alle de mørke, mørke svarte historiene vil jeg bare komme med mine solskinnshistorier. Om et sykehus, og om mennesker, som har gjort alt i sin makt for at jeg og mine skal få noe positivt ut av sykdom,redselen og alle bekymringene.
Tusen, tusen takk til Ahus, fødeavdelingen, og barne og undomssvdelingen! Dere gjør en fantastisk jobb, hver dag.
Fredags kveld opplevde jeg enhver mamma og pappas største mareritt – jeg trodde barnet mitt døde rett forran øynene mine.
Jeg husker ikke så mye, men det jeg husker er at det var litt vanskelig å få kontakt med Sienna, som hadde vært slapp hele ettermiddagen. Hun hadde fått feber, så jeg ringte til Ahus for å komme inn der med henne, etter beskjed fra fastlegen min som vi hadde vært hos tidligere på dagen. De ba meg flere ganger ringe tilbake senere gjentatte ganger, og jeg ble mer og mer frustrert.
Plutselig oppdager jeg at hun er blå. VELDIG blå. Det jeg husker er at jeg på dette tidspunktet pratet med akuttmottaket, og fikk panikk. Jeg ringte 113, mens jeg hylte og gråt. Sienna var blå, og jeg fikk ikke kontakt med henne i det hele tatt. Selv etter instrukser fra 113 fikk jeg ikke kontakt. Minuttene fra jeg ringte til ambulansen kom var helt uutholdelige og virket mer som flere år.
Jeg trodde Sienna døde. Rett forran øynene mine. Og det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det er det mest grusomme jeg noen gang har vært i gjennom. Se for deg at du oppriktig tror barnet ditt dør i armene dine. Ja, akkurat den følelsen jeg hadde fredags kveld.
Vi er nå innlagt på isolat på Ahus, og min lille frøken er veldig, veldig syk. Hun har fått RS virus. Noe som er helt ufarlig for oss voksne, og barn over 2 år. Men svært alvorlig for babyer, spesielt de under 6 uker. Hvordan legen vi var hos på torsdag kunne sende Sienna hjem og si at hun var helt frisk, stiller jeg meg fortsatt spørrende til. Forsåvidt sendte samme dama meg hjem uten noe resepter og sa at jeg hadde en forkjølelse og at jeg skulle dea hjem å bruke litt nesespray (jeg vet nå at jeg har kraftig ørebetennelse og bihulebetennelse……)
Frøkna har både pustehjelp (highflow med oksygen) og sonde som hun får morsmelk som jeg pumper i. Jeg har nettopp fått beskjed om at de skal koble fra highflowen i morgen, for å se om det går bra. Jeg vet ikke nøyaktig når vi får reise hjem, men at det hvertfall ikke blir før onsdag. Og jeg kan ikke VENTE med å bli kvitt alt av slanger og ledninger som er koblet til frøkna. Det er så vondt å se på, men heldigvis er hun på bedringens vei. Det tar bare litt tid. Og vi blir her så lenge vi må. RS virus og babyer går nemlig dårlig hand i hand.
Ja, da kan jeg med handen på hjertet si at jeg har oppnådd toppen av jævelskap. Har nemlig klart å pådra meg bihulebetennelse. Dere som er kjent med det, vet godt at det eneste man vil gjøre når man har bihulebetennelse er å ligge ned å late som man er død(for man kan bare glemme å få sove med bankehodepine) Vel, å ligge ned å late som man er død går litt dårlig sammen med rollen som alene-trebarnsmor. Og i tillegg har jeg fryktelig vondt i mammahjertet av lille snuppa som bare hoster og snøfter og snørrer. Takk gud for nesesugeren, den får nemlig kjørt seg ganske heftig nå om dagen.
Heldigvis har jeg noen engler av noen venner, og både i går og i dag har jeg sluppet å levere ungene i barnehagen selv. Helt himmelskt! Jeg er så glad for at jeg har så gode mennesker rundt meg som stiller opp når jeg virkelig trenger det. Uten at jeg en gang har spurt om hjelp. Det er hva man kaller elte venner!
Nå ligger snuppa å sover på fanget mitt etter et bedre og lengre måltid, selv om jeg straks må vekke henne for å kle på klærne ettersom jeg har legetime klokka 2. Halleluja! Jeg klarer nesten ikke vente med å få bukt med denne ondskapen selv! For bihulebetennelse er virkelig det verste jeg kan tenke meg. Og jeg er så heldig å få det omtrent hver gang jeg er forkjølet. Heldige meg!
I dag har jeg faktisk både rukket å dusje, shave leggene, ta hårkur, henge opp klær, sette på ny maskin, og brettet klær. Jeg har tilogmed sminket meg! Frøkna er en skikkelig rangler, og sover lenge om morgenen om hun får muligheten. Og det fikk hun i dag når vi ikke trengte å rushe til barnehagen. Det utnyttet jeg til det fulle, og føler meg nå som et nytt menneske, selv med bihulebetennelse! 🙏
Her i huset har samtlige blitt forkjølet. Snørrklyser, flygende doruller, og rennende neser regjerer, og både i går og i dag våknet jeg opp med tidenes vondeste hals, og formen helt på trynet. De to største har kommet unna med bare litt rennende nese, heldigvis. I dag våknet lillesøster opp med tett nese, så da fikk nesesugeren kjørt seg litt. Stakkar lille frøkna! Blir innedag på oss i dag, kanskje like greit med 20 kalde ute!
Jeg håper virkelig at jeg selv snart blir frisk, ettersom “jobben” som alenemor til tre små er en 300% stilling fra før av, om man nå ikke enda er syk på toppen av det. Men, men. Det som ikke dreper en gjør en definitivt sterkere!
Som jeg lenge har lovet dere, skal jeg nå dele historien om da vakre bittelillesøster kom til verden. Hele hendelsesforløpet er ganske “blurry” for meg, ettersom det hele gikk kjapt og heftig for seg. Heldigvis har jeg skrevet opp notater av det jeg husker.
Det startet fredag ellevte Desember.Jeg var fem dager over termin, og følte ærlig talt jeg var nærmere å bli innlagt på psykiatrisk, enn å bli innlagt på føden. Jeg hadde overtidskontroll på Ahus klokka 08:00 om morgenen, og hadde på forhånd fått beskjed om at de muligens ville ta vannet mitt siden jeg allerede var moden og hadde åpning. Jeg tok med meg venninnen min som jeg skulle ha med på fødselen, og dro på timen, med fullpakket sykehusbag og et par andre bagger, superklar for å bli innlagt for å føde!
Det som skjedde var ikke som jeg hadde forventet eller sett for meg i det hele tatt. Jeg hadde i fem dager hatt to centimeter åpning, og nå var åpningen utvidet seg til tre centimeter. Jordmoren skulle gjennomføre en såkalt “stripping”. Det vil si at de putter to fingre inn til livmorhalsen, og dreger og drar fram og tilbake(AU!), for å få fortgang i åpningsprosessen. Dette er, som dere sikkert forstår, svært smertefullt. Jeg hylte inni meg, men lot være å hyle til jordmoren, ettersom det ville gitt henne hørselskader. Da hun var ferdig tok de ultralyd av lille prinsessa, og tok tilogmed på 3D, så jeg fikk se henne en siste gang mens hun enda var inne i magen ?
Jordmoren gikk ut, og fødselsoverlegen kom inn. Han ga meg beskjed om at jeg mest sannsynlig kom til å føde i løpet av kvelden/natten, og i alle fall i løpet av helgen. Jeg tok med meg de aller siste ultralydbildene av denne lille prinsessa i magen min, dro rett på trøsteshopping. Det er ikke så kult å bli sendt hjem igjen når du er så klar for å føde som det jeg var.
Etter trøsteshopping kjørte jeg rett hjem å la meg til å sove. Jeg tenkte at nå har jeg prøvd ALT. absolutt alt utenom det å faktisk slappe av. Så da er det kanskje det eneste som faktisk funker for å få ut babyen. Jeg la meg til å sove, og sov noen timer før jeg sto opp igjen og bestemte meg for å prøve gymball for å få fart på ting. Jeg humpet og hoppet verre enn verst, hadde sikkert vært morsomt å være naboen min og se på tenker jeg.
Denne dagen hadde jeg avtalt med barnevakten, en venninne av meg og mamma i barnehagen, at Nathaniel skulle dra dit siden legene hadde spådd fødsel samme kveld/natt.
På fredagskvelden spurte venninna mi, Kikki, som også skulle være med på fødselen, om jeg ville komme dit en tur på jentekveld. Jeg hadde jo tross alt barnefri, og var i hvertfall ikke i fødsel, så jeg dro dit. Også der satt jeg å humpet på den fordømte gymballen, løp i trappene deres, helt til jeg omtrent kreperte. Deretter var det bryststimulering som sto for tur mens vi så på film (det skal utløse et hormon som starter fødselen) Modningsriene begynte å komme litt hyppigere av sistenevnte, men jeg våknet like fullt dagen etterpå, like gravid som dagen før. Kikki skulle på jobb, og jeg dro en tur innom der Nathaniel var for å se hvordan han hadde det. Han ville fortsette å være der han var, så vi avtalte at han skulle komme hjem senere på dagen.
Jeg selv dro på enda en trøsteshoppingrunde for å holde tankene unna noe annet enn gravididtet og fødsel. Litt senere kom Nathaniel hjem. På ettermiddagen/kvelden kom modningsriene så hyppig at jeg satte på rietelleren på telefonen. Det viste seg at de kom med et kvarters mellomrom, og var sånn middels i styrke. Jeg dro med Nathaniel Kikki (som skulle være med på fødselen) siden hun bor på samme plass som de som skulle passe Nathaniel under fødselen i tilfelle noe var på gang.
Etter å ha vært der en stund, fortsatte modningsriene å komme med et kvarters mellomrom. Jeg bestemte meg derfor for å ringe barnevakten til Nathaniel, og fortelle at jeg trodde fødselen var i gang og om jeg kunne komme med han dit. Vi dro med Nathaniel dit, tok med sykehuskofferten min, og kjørte mot Ahus. På veien dit ringte jeg inn og forklarte situasjonen, og vi ble tatt godt i mot av en jordmor når vi kom dit.
På undersøkelsesrommet ble det satt på CTG registrering (måler rier og babys hjerterytme) og hun sjekket åpning, som fortsatt lå på tre centimeter. I det samme hun sa det til meg, satte jeg i å sippe høylytt. Jeg gråt, gråt og gråt, og kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kunne stikke denne fordømte lange heklepinnen opp for å ta vannet når jeg uansett hadde åpning. Jeg lå sikkert der å sippet høylytt i en halvtimes tid, før vi bare måtte pakke tingene og reise hjem igjen. Før jeg dro gjorde jordmoren enda en liten “strippe” seanse på meg for å få litt fortgang, akkurat som en annen jordmor hadde gjort dagen før.
Vel hjemme la jeg meg til å sove. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Og jeg var mer skuffet og psykisk utmattet enn noengang. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde plassert Nathaniel hos barnevakt, når det faktisk ikke var nødvendig likevel.
Dagen etterpå kom Merete, barnevakten hjem med Nathaniel igjen. Hun sa at hun ville komme tilbake å hente han senere, ettersom jeg trengte å slappe av før fødselen. Han kom hjem i to-tiden, og vi spiste middag og bare slappet av. Etter middag satte vi i gang med å lage dorullnisser, ettersom han gjerne ville lage en dorullnisse av han, og en av venninna hans som han skulle dra til senere.
¨¨¨
Jeg satte i gang med å lage denne gaveesken som vi kunne ha dorullnissene i, og da jeg var ferdig satte jeg like godt i gang med å støvsuge leiligheten. Mens jeg holdte på å støvsuge, kom Merete for å hente Nathaniel. Klokka var litt over syv på dette tidspunktet.
Ringte Kikki og sa at det var fem minutter mellom riene, og vi avtalte å møtes på togstasjonen siden hun måtte sette igjen bilen til familiien sin. Jeg satte i å kjøre den ti minutter lange turen til togstasjonen, med instense rier som kom hvert fjerde minutt. Selvfølgelig havnet jeg bak en bil som var av typen som synes det er helt innafor å kjøre 50 i 80sona. Her kjørte jeg bil mens jeg holdt på å føde et barn, og dere kan tro jeg bannet og ropte for meg selv. Desverre til svært liten nytte.
Fikk en skikkelig vond rie i det jeg kom ut av bilen, etter at jeg hadde hatt en i bilen mens jeg kjørte. Etter den var ferdig kjørte vi mot sykehuset, og stoppet innom Rema 100 for å kjøpe Aloe-vera vann.
Klokka var nå 20, og vi var fremme på sykehuset. Ble tatt i mot av verdens hyggeligste jordmor, og det ble konstatert 4 cm i fødesenga. Jeg, som hadde sett for meg å føde i hjemmekoselige omgivelser, i en myk dobbeltseng, måtte plutselig føde i en super-klinisk høyteknologisk fødeseng, ettersom de for helgen hadde slått sammen TUN-A og TUN-B, på grunn av underbemanning. Jeg fikk raskt satt inn et klyster, og i det jeg virkelig ikke klarte å holde igjen lengre, og spratt opp av senga kliss naken og løp mot doen, kommer søsteren min og kjæresten hennes inn.
Jeg husker så godt at hun sa” Nei, herregud Rannveig! Anders er jo her!” Og jeg svarte (ropte..) ” Det DRITER jeg i. Jeg skal bæsje, NÅ!” Det hun ikke visste, var at jeg et par minutter før hun kom inn, hadde fått klyster.
Etter en hefig runde på ro, med rier fra helvette og sprutbæsj om hverandre, fikk jeg endelig lov å ta min etterlengtede dusj. Gikk for å finne fram favorittsåpen min, men fikk streng beskjed av jordmor om å bare bruke vann og være rask siden hun måtte sjekke åpning igjen. ikke aktuelt, tenkte jeg. Jeg vil føle meg fresh etter denne mindre forferdelig grusomme bæsjeseansen, og fant likevel fram dusjsåpen min. Det var helt himmelskt å stå der i dusjen med varmt vann over magen som smertelindring, og de måtte virkelig krangle med meg for å få meg ut derfra.
I fødesengen igjen ble det konstatert fortsatt fire centimeter, og jeg fikk gå i badekaret. Jeg beordret søsteren min til å sette på fløyte-avspenningsmusikk, og hadde i det hele tatt en ganske hippie-fødsel. Haha. Hjerterytmen til snuppa ble målt med doppler ved jevne mellomrom, for å sjekke at hun ikke reagerte på det varme vannet. Jeg måtte også drikke mye kaldt vann for å sørge for å holde kroppstemperaturen nede på grunn av det glovarme vannet.
Her ble jeg bedt om å se pen ut. Dette er hvordan en fødende kvinne som gjør et forsøk på å værre pen ser ut….
Ettersom hjerterytmen til frøkna sank, måtte jeg sette meg opp på “setet” på kanten av badekaret og bruke dusjhodet med rennende vann over magen. Dette var i det hele tatt mye mer behagelig, ettersom jeg ikke ble så varm av det, i tillegg til at det var bedre for snuppa inni magen. Mens jeg satt der kom riene omtrent non.stop, og jeg begynte å kjenne pressetrang. Det er den velkjente følelsen av at man må skikkelig bæsje, bare at det er ikke bæsj, det er babyens hode som kommer helt ned i bekkenet.
Klokka var ca 20:45. Det ble sjekket åpning mens jeg lå i badekaret, som nå var på fem centimeter. Javel, tenkte jeg, jeg kommer til å sitte her i flere timer og ha rier fra helvette. Jeg kommer til å dø. Jeg ble beordret opp av badekaret, og inn i fødesengen. Riene kom uten stopp, og jeg trodde virkelig min siste time var kommet.
Venninna mi sto på den ene siden av meg, og søsteren min på den andre. Jeg kjemte hver deres hand på hardt jeg bare klarte under hver rie (og jeg hadde rier hele tiden) Jeg følte meg plutselig helt hjelpesløs der jeg lå, uten noen form for smertelindring i det hele tatt. Selv om jeg har født to ganger før, er det virkelig ingenting som kan slå denne fødselen i smerteskalaen!
Jeg var helt i min egen verden, jeg ble helt fokusert på å puste meg gjennom rien ettersom det var det eneste jeg hadde som smertelindring nå. Etter noen minutter (i det som føltes som en evighet for meg…) tenkte jeg, nå dør jeg. Riene kom uten stopp, og de var sendt rett fra mannen i rødt selv.
Midt mellom to rier, altså når en rie sluttet, og en annen startet, brølte jeg ut alt jeg klarte :”EPIDURAAAAAAAAAAAL!!!!” Det var alt jeg klarte å si før jeg måtte tilbake til pustingen.
Søsteren min svarte med å si at “Nei da, det vil du ikke ha Rannveig, bare hold ut” Og jeg glefset tilbake ” DU skal ikke fortelle meg hva jeg vil ha og ikke vil ha!” Stakkars. Jordmoren sa “Okei da, vi sjekker åpning og så tar vi det derfra.
Hun sjekket åpning, gliste tilbake til meg og sa at det blir nok ikke tid til noen epidural, du har ti centimeter åpning! Vannet mitt, som enda ikke var gått, ble tatt, og jeg fikk presse på neste rie.
Og vips.. seks minutter og fire pressrier senere, klokka 21:35 var lille Sienna Lucia Charlotte kommet til verden!♥ Og ja,hun heter Lucia fordi hun er en liten luciaprinsesse 🙂
Det hele gikk så vanvittig kjapt og heftig for seg at jeg rett og slet var helt i sjokk da hun var ute. Fra jeg satt hjemme å lagde dorullnisser med sønnen min, til jeg lå på sykehuset og hadde født min velskapte andre datter, tok det to og en halv time. Vi var på sykehuset i nøyaktig en time og førti minutter, og åpningen min gikk fra fem centimeter til 10 på litt over en halvtime!
Det er hva man trygt kan kalle en kjapp fødsel. Det er uten tvil den mest smertefulle av mine tre fødsler, ettersom det også er den desidert kjappeste av de. Fødselen min med Nathaniel varte i 17 timer, fødselen med Emma varte 5 timer, og denne fødselen i overkant av en og en halv time!
Det er merkelig det der med morskjærlighet. Jeg klarte aldri å bygge noe spesielt forhold til Sienna mens hun enda lå inni magen, mye på grunn av det tunge svangerskapet jeg fikk, av diverse grunner. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle få noen “mamma-følelser” for henne. Men vet dere hva? De kom med en gang! Med det samme hun ble lagt på brystet mitt. så kjente jeg igjen disse varme følelsene man får for sine barn. Verdens beste følelse, og alt i alt var det en heftig, intens, men fantastisk fødsel hvor alt gikk som smurt! Jeg fikk tilogmed høre av jordmor hvor bra jeg så ut mens jeg fødte, haha. (Der og da ville jeg drepe henne) men i ettertid tar jeg det som et kompliment.
Denne fødselshistorien er skrevet i farta og sånn passe udetaljert, men skildrer hvertfall sånn hallveis hvordan det var når denne lille vakre frøkna kom til verden♥ Dere må forresten gjerne sjekke ut bloggen til Kikki HER!
Etter å ha lest kommentarer, ser jeg mange etterspør hyppigere oppdateringer fra meg. Det jeg kan si er at de siste dagene har vært litt av et rush (mildt sagt..). En veldig, veldig sliten mamma, to små/store søsken som krever sitt (og det er jo ikke lite i seg selv) i tillegg til en baby som har hatt magevondt noen kvelder nå. Her om dagen sovnet jeg med Sienna på brystet, i det jeg, i sittende stilling i sofaen, mens jeg skrev en melding til ei venninne av meg. Våknet med sovende baby på brystet, og telefonen i handen min med en halvskrevet melding. Jupp, vi er der. TIlstanden heter Mombie. En mellomting mellom mamma og zombie.
Livet som trebarnsmor er veldig koselig, jeg stortrives! Men det er ufattelig slitsomt, og det innbyr ikke på så mye tid til spesielt mye annet enn nettopp mammarollen og alt det innebærer. For det innebærer mye! Min nye jobb er bleieskiftarbeider og matstasjon.
Vi har likevel klart å innarbeide gode rutiner slik at hverdagen skal gå så “smooth” som overhodet mulig, og de tenkte jeg at jeg skulle skrive et eget innlegg om, mulig i kveld, om jeg ikke slokner på sofaen med baby slik jeg har gjort de fem siste kveldene (fødselshistorien kommer også en vakker dag jeg ikke er fullt så “mombie”)
Denne helgen er det faktisk bare meg og min lille Sienna hjemme hos oss. Emma er hos pappaen sin, og Nathaniel koser seg hos tante Astrid og onkel Anders i Oslo hvor vi var på tacokveld i går! Veldig koselig! Jeg og lille frøkna mi skal litt senere på pysjparty til ei venninne av meg, noe vi gleder oss veldig til! Selv om man er sliten og helst bare vil holde seg innenfor husets fire vegger, skal man aldri undervurdere viktigheten av å være sosial blandt venner og andre mennesker. For eksempel for å unngå fødselsdepresjoner, som absolutt ikke er noe å kimse med.
Nå har jeg akkurat fått tatt meg en dusj (halleluja) og frøkna ligger å sover i babygrinden sin. Kan ikke love dere noe, men jeg skal prøve på å komme med enda et lite livstegn her på bloggen i kveld. Nå skal vi straks gjøre oss klare for pysjparty 🙂
I mellomtiden må dere gjerne følge megpåInstagram (hvor jeg oppdaterer flere ganger daglig) og så ønsker jeg dere alle en fin lørdag videre! Det skal absolutt vi ha! ♥
Det er ettellerannet som skjer i det man får barn. Akkurat som at hodet reiser på langferie, eller noe i den duren. Ammetåke er ikke en dekkende beskrivelse engang. Nei, langt i fra.
Jeg tar plutselig neg selv i å si ting som ikke har noen mening, eller sammenheng for den saks skyld,i det hele tatt. Jeg kan tilogmed et sekund eller to glemme hva personer som står meg nær, heter. Kleint, sa du? Jepp.
Årsaken er aaaltfor lite søvn, og tilstanden jeg befinner meg i burde heller hetet skrulletåke! Jeg føler meg helt fjern om dagen, og at å bytte bleier, vaske, lage mat og rydde/rengjøre er mitt nye kall i livet akkurat nå.
I dag var vi som sagt på barseltreff, men en mye mer logisk betegnelse for det ville vel vært skrulletreff. Akkurat som vi hadde elefanttreff da vi vagget rundt ned store mager. Som nå er blitt en gjeng damer med alvorlig søvn-mangel som møtes og sosialiserer sånn passe i halvsvime. Godt vi er i samme bås!
God natt ønskes fra en rar, veldig trøtt og veldig skrullete mamma ❤
Nå skal jeg og bittelillesøster snart pakke oss inn og sette snuten mot Sørumsand på barseltreff. Det vil nok likevel ta sin tid å komme seg dit, ettersom veiene er såpeglatte, mildt sagt. Men bare man bruker litt kjøre-vett(desverre ikke alle som gjør det…) så går det bra.
Snuppa er mett og god, og sover søtt i babynestet sitt rett ved siden av meg. Hun har på seg en nydelig cardigan i strikk hun bruker for første gang i dag. Er jo ikke i nærheten av å få brukt alle klærne hennes før de blir for små. Litt synd, siden hun har så utrolig mye fint! Både masse nytt, og en hel haug hun har arvet fra storesøster. I-landsproblem, jeg vet.
Jeg og denne vakre frøkna ønsker dere en vakker mandag!
For fire uker siden lå jeg på Ahus og hadde nettopp fått min nydelige lille prinsesse i hendene mine, Det er helt surrealistisk å tenke på at det er hele fire uker siden hun kom til verden. Hvor ble dagene og tiden av? Om to dager er hun en hel måned gammel! Jøss..
Det har allerede skjedd så mye i hennes korte liv. Hun har vokst mye, og passer allerede klær i størrelse 3-6 mnd. De minste klærne har jeg allerede måttet pakke vekk. Altså er det ikke akkurat skummetmelk hun får servert! Noe som er kjempebra! Hun fester blikket sitt lenge, responderer når vi snakker til henne, og er veldig nyskjerrig på verdenen rundt seg. Faktisk, så fikk jeg et aldri så lite smil fra henne tidligere i kveld. Herregud så herlig!♥ Og så heldig jeg er!
I går hadde vi innekosedag, ettersom det var for mange minus til at jeg tør å ta lillesnuppa ut. Vi lekte, bakte gulrotkake (verdens beste gulrotkake forresten!) og slappet av i sofaen med film, I dag har vi derimot tilbragt dagen ute i hagen i all puddersnøen som har kommet, og så har vi vært en tur på Sørum gård her i Lillestrøm. Den gården er så fantastisk! Ikke bare er det gratis morro for ungene, men jeg er også svært lykkelig for å slippe unna steder som for eksempel Leo’s lekeland og den slags. Ungene får kose og bli kjent med dyr, og hva er vel bedre enn det? Når ting roer seg litt og vår vakre lille bittelillesøster er blitt eldre, skal vi gå til anskaffelse av pusikatt. Nathaniel savner vår gamle pusikatt veldig, og har veldig lyst på en. Men alt til sin tid! Akkurat nå har jeg hendene fullt opp med barn og baby, og vil ha det i en god stund framover.
Det går likevel utrolig fint. Jeg må ærlig innrømme at jeg er stolt av meg selv. Jeg hadde aldri i min villeste fantasI trodd at jeg skulle takle rollen som alenemor til tre så godt som jeg gjør. Det er vanvittig tungt, det er altså ikke til å legge skjul på. Og det er en evig runddans av bleiebytting på både liten og stor, klesvask, matlaging, leking, rydding, organisering, mekling mellom storesøsken, og ikke minst, masse, masse kos. De to største er så stolte, og vil kose lillesøsteren sin hele tiden, helst. De kommer ofte å gir henne “suss” og sier de elsker henne. Kjærlighet er smittsomt, og får man mye kjærlighet, kan man gi mye kjærlighet.
Tilværelsen som trebarnsmor byr ikke akkurat på mye søvn, eller noe som helst fritid. I dag sto de to største opp klokka fire og mente det var dags for frokost. Jeg lå i sengen og ammet Sienna, og lot de leke ute i stua til jeg var ferdig. Skulle akkurat til å stå opp og sette på rundstykker, da jeg av vane tok opp telefonen, så på klokka, og den viste fire! Da var det i stedet rett i seng for alle mann, selv om det tok sin tid. Opp igjen klokka 07:30! Altså – ikke mye søvn. Har vel kanskje til sammen sovet 7-8 timer hele helgen, og jeg ser mer ut som et spøkelse enn menneske. Men, sånn er det! Man må bare prøve å nyte dagene, disse dagene får vi nemlig aldri tilbake, og jeg er sikker på at jeg vil komme til å se tilbake på de med glede.
Litt kaos og lite søvn til tross, vi har det nemlig veldig fint, i vår lille anti-A4 familie ♥
Nå har snuppa tatt kvelden, og da skal jeg endelig ta kvelden selv. Matpakkene er laget for lengst og klær er lagt fram, og jeg håper på hvertfall bittelitt søvn. I morgen starter en ny uke med nye muligheter. Storebror og storesøster skal i barnehagen igjen, og jeg og Sienna skal ta turen til Sørumsand på treff med de herlige jentene i barselgruppa. Forrige gang jeg så de vagget alle rundt med bollemager utenom èn, mens nå har alle fått sine søte små. Så det skal bli veldig gøy å møte de igjen!
Ønsker dere en god natt! Det blir garantert ikke mye søvn på meg, men sove kan vi gjøre når vi blir gammel.
