Jeg visste det allerede da jeg satt å stirret på gravidtitetstesten. Selv om jeg det strider sterkt mot min etiske moral, så visste jeg det. Jeg visste det så veldig godt. Og jeg visste at ingen kunne vite om det, forutenom mine aller nærmeste venninner. Det var så utrolig klart for meg, samtidig som det gjorde utrolig vondt å tenke på det der jeg lå på badegulvet og innså realiteten. Jeg var gravid, og jeg måtte ta abort.
Jeg fikk raskt time på Ahus. 8 uker på vei sa de.
“Vil du starte aborten i dag?” “Ja!” “Men, du innser vel at det betyr at du vil komme til å ha selve aborten på 17 mai?”
17 mai ble det. Etter ultralyden på sykehuset fikk jeg gå inn på samtale til jordmor. Hun spurte meg om jeg hadde tenkt godt gjennom valget mitt. Jeg fortalte henne at jeg aldri hadde sett det som en mulighet å beholde dette barnet, rett og slett fordi jeg er alene og jeg innser at jeg ikke har kapasitet til å være alenemor for enda en til. Kirurgisk abort eller medisinsk? Vil du helst ha Pest eller kolera? Datoen var 15 mai, og jeg fikk valget mellom medisinsk abort umiddelbart, eller kirurgisk abort, som var det jeg ønsket, med en ny time en annen dag. Da var valget mitt rimelig enkelt. Jeg klarte ikke være meg selv, full av hormoner, kastet opp jevnlig og generelt utrolig dårlig form. Jeg ønsket dette over så fort det lot seg gjøre. Du ønsker virkelig ikke å gå rundt å være gravid når du vet, du vet at du skal drepe ditt eget barn snart. Det vil du bare ikke.
To piller fikk jeg. De måtte tas på sykehuset. Hvorfor vet jeg ikke. Disse to pillene stanser utviklingen av fosteret, sagt på en pen måte. I realiteten dreper det fosteret. Brutalt, men sant. Før jeg fikk pillene, fikk jeg beskjed om at dette innebærer at jeg kommer til å ha selve aborten på 17 mai. En dag hvor man roper Hipp hurra og er glad!
Med meg fikk jeg fire cytotec. Disse skulle tas nøyaktig kl 08:00 17 mai, to dager etter de pillene du får på sykehuset. En tid da jeg vanligvis står å steller barna mine klar for Norges nasjonaldag. Kler på de bunad, fletter håret deres, ordner de klar for en fin dag! Men dette var ingen fin dag.Det var en helt forferdelig dag. I samråd med jordmor fikk jeg lov til å ta pillene midt på natta. Jeg skulle stå opp kl 03:00 for å ta pillene i stedet, for å få unna starten av aborten før barna sto opp.
16 mai kom. Klokka var 23 på kvelden. Jeg var utrolig usikker, men bestemt. Det måtte gjøres nå. Jeg ønsket virkelig ikke for alt i verden å spolere 17 mai for barna mine. Fire stk cytotec satt jeg inn. Pluss en Paralgin Major jeg fikk med meg, for smertene jeg snart skulle gjennom. Og hadde jeg visst hva jeg snart skulle gjennom, vet jeg faktisk ikke om jeg hadde turt det. Jeg lå i ro i en time, slik jeg hadde fått beskjed om Gikk på badet for å hoppe litt, kanskje det kunne hjelpe kroppen? Jeg lå ytterligere to timer I senga, ingenting.
Så… plutselig slo det ned som lyn fra klar himmel. Regelmessige, syke smerter som kom i tak. Nøyaktig som rier. Jeg var helt alene, og jeg klarte ikke røre på meg. Det var akkurat dette som var grunnen til at jeg ikke ønsket en medisinsk abort. Jeg var aå redd, hadde enorme smerter, og visste at om noen få timer skulle barna mine stå opp. Som om alt var helt normalt. Slik lå jeg hele natten og vrei meg i smerter. I 6 tiden på morgenen startet aborten. Store klumper begynte å komme ut. Ikke for å være ekkel med dere, men en medisinsk abort medfører faktisk at du med dine egne øyne er vitne til at ditt eget foster kommer ut.
Faktisk husker jeg svært lite fra denne dagen, årets 17 mai. Jeg husker bare at jeg var i store smerter, samtidig som jeg måtte ta meg av barna. To av de i alle fall. Den siste var hos pappaen sin. “På med penstasen, smil pent til kameraet” Når du har barn, spiller det ikke noen rolle hva du går gjennom. Du kan rett og slett ikke tenke på deg selv. Som sykehuset sier det selv; Selve abortdagen er en typisk sofa-doen-sengen dag. Jeg? Jeg gikk i barnetog og ropte hipp hipp hurra mens jeg hadde rier og aborterte. Jeg kan med handa på hjertet si at det er den aller verste og mest slitsomme dagen i hele mitt liv så langt.