Kommentarfeltet her på bloggen min har faktisk vært utrolig underholdene de to siste dagene.
Det har vært heftig diskutert hvem som egentlig er pappaen til min lille frøken. Det har ikke bare kommet opp ett navn, men faktisk hele fire forskjellige navn! Hvor alle har vært skråsikre på at vedkomne er min datters pappa.
Vel, hater å ødelegge stemningen. Men jeg kan altså meddele at ingen av de nevnte er hennes pappa. Eller noe i nærheten av det. To av de som har vært nevnt har jeg aldri møtt engang! (Haha) Men for all del. Gøy at dere vet mer om mitt liv enn hva jeg selv vet. Stakkars stakkars Jørgen, Idar, Kristoffer, og Robert. Stakkar.
Som jeg tidligere har nevnt opptil flere ganger. Jeg kommer aldri til å nevne hennes “pappa”. Hverken her, eller noe annet sted. Ingen andre enn min familie og mine nærmeste venner vet noe om hvem han er. Mest av alt fordi han overhodet ikke er i nærheten av å være verdig å bli nevnt noe sted. Langt mindre er han verdig min nydelige datter og hennes liv. Og jeg respekterer hans valg. Valget som gjør at han stiller sterkt til prisen som “årets(eh, tidenes?) tulling”
Enn så lenge så skal jeg fylle ut begge roller for min nydelige, vakre og gullegode lille solstråle! At man som mamma/pappa i det hele tatt kan la være, stiller jeg meg fortsatt svært undrende til.
Av og til blir jeg bare litt oppgitt over menneskeheten. Jeg mener, kan det virkelig være slik at det finnes så mange individer gående på to ben som aldri lærte seg den uvurdelige verdien av ironi?
Ironi er SÅ undervurdert. Jeg mener. Det må være fryktelig døvt. Og jeg lover dere. Hverdagen som trebarnsmor er tung den. Tror jeg skal gni det inn enda en gang .SLITSOM. Neida. Men seriøst, er det ingen som ser ironien og humoren? Må vi være dødsseriøse hele tiden, liksom? Jeg er absolutt ikke med på den.
Som sagt, jeg har en temmelig heftig hverdag. Men når jeg skriver om den, drar jeg det selvfølgelig til ytterpunktene. Fordi jeg kan LE av meg selv, og se humoren i alle de morsomme og til tider håpløse situasjonene som oppstår i hverdagen.
Ellers foreslår jeg, for dere som synes bloggen min er dritt og er lei av å lese om hvor SLITSOMT det er, å slutte å lese den. Kan det være så fryktelig vanskelig? Jeg mener… Jeg hadde aldri i verden orket å bruke min dyrebare tid på å lese noe som bare irriterte meg. HVER dag, tilogmed. Dere må jo elske meg? Kan ikke dere heller trykke dere inn på Fotballfrue eller noe? Der har dere hverdagen som mor skildret med en gooood dæsj glitter på. Jeg kommer hvertfall aldri til å drysse glitter over min hverdag. Det er dritslitsomt, hverken mer eller mindre. Og jeg må ærlig spørre dere… hvorfor skal jeg pynte på den? Det ER bæsjebleier dyyyyype ringer under øynene som for det meste regjerer her. Det gjør seg dårlig i kombinasjon med glitter. Tror faktisk ikke hundre kilo glitter kan dekke over det engang. Men det går også helt fint. Jeg skal faktisk være så dristig å påstå at andre mødre heller vil lese om situasjoner de kan gjenkjenne seg i, og slik mammahverdagen egentlig er (for de aller fleste av oss dødelige hvertfall) Ikke hvordan den er med Au Pair og stiletthæler.
I morgen skal jeg for første gjøre noe “glitter” for meg selv etter fødselen. Jeg har endelig time til vippe-extensions, og jeg klarer nesten ikke vente. Det skal bli helt fantastisk. Og så blir det sikkert ett år til neste gang. Slik er det. Null og niks tid til meg selv. Småbarnsmammahverdagen det, vet dere! Slitsom. Fikk noen det med seg?SLIIIITSOM. Slitsom. Slitsom. SLITSOM!! Kan jeg ikke si jeg det en gang til? SLITSOM! Siden dere åpenbart ikke forstår ironi, må jeg jo selvfølgelig presisere at jeg tuller nå. Men en ting kan jeg si. Kommer det ETT nettroll til og forteller meg hva jeg kan skrive om og ikke, på min egen blogg, har jeg mange liggende innlegg på lur om hvor fordeligelig sliiiiiiiitsomt jeg har det.
Og nei. Jeg hverken hater livet mitt, eller har fødselsdepresjon. Jeg takler hverdagen min på min måte, og ser det humoristiske i den. Noe jeg prøver å formidle her, men tydeligvis blir det tolket som at jeg hater livet mitt. Men det gjør jeg altså ikke. Faktisk ,er det ganske så fantastisk. Det har både opp og nedturer, som alt annet. Men jeg kan kanskje være den første til å skryte av meg selv og hvordan jeg takler livet med tre små. Jeg er uendelig stolt av meg selv. Drep meg gjerne for det altså! 🙂
Min lille vakre diva på dansing i går. Det ble stor suksess!
Siden jeg ble trebarnsmamma, har mitt største ønske vært å få åtte armer, og et døgn med minst 48 timer.
Ettersom ingen av delene mest sannsynlig aldri kommer til å skje, får jeg nøye meg med heftig multitasking enn så lenge. “Å løpe i dusjen” har fått en helt ny betydning. Jeg løper bokstavelig talt i dusjen, og står der omtrent i ett minutt, for så å febrilsk forsøke å bli tørr nok til å sitte i sofaen å gi mat fra den kjente og mye brukte matstasjonen. Veldig populær matstasjon. Faktisk er hele meg en vandrende matstasjon om dagen!
Forresten, føtter er sterkt undervurdert! Jeg bruker de ofte som min tredje og fjerde hand jeg aldri fikk, når de andre to er opptatt (noe de som regel alltid er) Jeg har lært meg å gjøre det meste med en hand, og kan nå både lage middag, gjøre husarbeid, kle av/på storesøsken, pusse tennene til hele familien, og de fleste hverdagslige gjøremål… Alt MED baby på armen!
Jeg sover gjennomsnittlig to timer i døgnet, ettersom det er tusen millioner andre ting som må gjøres når alle barna endelig sover. Dette innebærer mye natt-våkentid for meg, og påfølgende heftige poser under øynene.
Jeg synes faktisk jeg burde begynne å syte litt mer. Jeg tror hvem som helst kunne stryket med etter en dag i mine sko. Godt jeg er ung!
Neida.. Men joda. Det er HEFTIG. Mildt beskrevet. Men heldigvis også veldig, veldig koselig!
Jeg har meldt begge ungene på dansing, så i ettermiddag skal de på prøvetime. Det tror jeg blir veldig bra! De gleder seg veldig, tilogmed planlagt hva de skal ha på seg! Emma sier hun skal ha på seg prinsessekjole, og Nathaniel skal ha på seg fotballskjorte. Selvfølgelig! Det er hvertfall ikke tvil om at de er søte, haha!
Ellers får dere ha en fin natt/morgen videre. Her er jeg oppe for å være en av mine mange fulltidsjobber; matstasjonen igjen. Har et vagt håp om muligens hvertfall en times søvn til, men som jeg har lært og til tider smertelig erfart; aldri forvent deg mye søvn som alenemamma!
