Til lillebror

Herregud så rart det føles å gå rundt å titte på bittesmå babyklær igjen… bittesmå, nusselige babyklær. Utrolig merkelig følelse, og føler den tiden gikk alt for fort med mine tre søte små som alle begynner å bli store!

En god venninne av meg, også Sienna's gudmor, venter nemlig en liten lillebror i Februar, og da må jo lillebroren ha fine klær!

I dag fant jeg disse nusselige bittesmå vottene og denne nydelige matchende lua ❤ Er jo ca 4 år siden jeg kjøpte inn bittesmå gutteklær, så det er jo selvfølgelig stas!

Nå er det snart ingen baby i hus her lengre, for minstesnupps begynner å bli temmelig stor. Snart ett år! Tiden fyker avgårde. De siste dagene har hun funnet ut at det er gøy å reise seg opp etter ting! Mammahjertet mitt bobler over av stolthet og engasjement! Og storesøskenene synes det er veldig spennende å følge med på😊

Alt på en gang!

Andre bruker morgenen sin på å dusje, ordne seg, spise frokost, sjekke nettaviser og facebook, før de ser på klokka, kler rolig på seg, og går rolig ut døra. Ingenting i overnevnte setning inngår i min morgen. Er jeg heldig, får jeg i meg en rask kaffe mens jeg gir Sienna frokost,og slenger på meg klærne jeg selvfølgelig fant fram dagen før. Jeg klarer rett og slett ikke å spise mat under stress, for det er absolutt ikke noe å legge skjul på – morgen=stress.. 

Og så kommer alle disse uforutsette hendelsene oppå alt det andre. I dag brukte jeg 20 minutter på å gnikke badegulvet med grønnsåpe siden noen hadde bommet på toalettet og iherdig prøvd å ordne opp selv. Deretter, mens jeg ordnet det siste og sjekket at alt av barnehageting var med, matbokser, klær og flasker, hadde ungene dratt ut i mellomtiden. De kom løpende tilbake inn, kjempefornøyde – “Mamma, vi har hoppet i søledammer” – FULL klesbytting av samtlige. 

Uheldigvis for meg kommer slike hendelser sjeldent alene, akkurat som i dag. Når jeg var ferdig med å vaske badegulvet, som forøvrig må vaskes minst annenhver dag, så tenkte jeg at nå har jeg fått min dose uhell denne morgenen. Jeg ser meg i speilet, og innser at jeg ikke ser ut som jeg er tjueårene, men mer typ førti. Er det forresten grå hår jeg ser i hårfestet? Etter mitt stressnivå å dømme, så er det nemlig gode sjanser for det.

Heldigvis er disse søte små nettopp det også – søte, kjempeflinke, og de får fram følelser i meg jeg ikke ante eksisterte, både på godt og vondt. Jeg elsker de av hele mitt hjerte! 

Bilde hentet fra min Instagram //Følg meg gjerne HER

 

Dere er verdens beste!

Herregud,først og fremst må jeg bare si at dere er helt herlige, alle sammen! Så mange som legger igjen kommentarer med koselige ord, jeg har lest hver eneste ene kommentar, og setter så utrolig stor pris på alle disse fine ordene selv om jeg ikke har sjans til å få svart på alle kommentarene.. Det betyr mye for meg, og varmer virkelig hjertet mitt!

I dag har jeg hatt skikkelig vondt i hodet hele dagen og generelt uvel. For ordens skyld, jeg har aldri vondt i hodet. Merker at psyken min fikk en liten knekk i går, og tårene sitter litt løst.. Gjorde det enkelt med fiskepinner til middag i dag. Noen dager kan man ikke sikte høyt, og i dag er absolutt en slik dag. Hadde tenkt å ta tidlig kveld, men jeg har alltid alt for mange tanker til at det noen gang kommer til å skje. Jeg er bare ikke en “tidlig kveld- person”, rett og slett.. Haha.

Som sagt, jeg er ufattelig takknemlig for alle støttende kommentarer, og hver og en av dere er helt fantastisk!  Men jeg ønsker likevel ikke at noen skal bli slengt dritt om eller skrevet stygt om, så jeg hadde satt utrolig stor pris på om det ikke blir gjort. Dette er jo min familie og mine venner, og det er ikke sånn at jeg hater de eller ønsker de noe vondt. Alle kan gjøre feil, alle GJØR feil. Vi er tross alt bare mennesker, hele gjengen. 

I dag har bare vært en hjemmedag for meg og lille snupp, og det trengte jeg virkelig. Hente seg litt inn igjen er viktig! Men, i morgen skal vi ut å være sosiale igjen. Da skal vi nemlig til Nordstrand på lunchdate hos min fantastiske venninne Ingvild og hennes lille baby. Det ser vi fram til! Jeg tenkte også jeg skal få lagt ut litt flere bilder fra Siennas dåp i morgen, og også bildene fra Emmas treårsdag en av de nærmeste dagene! Nå har jeg fått meg pc, og det gjør saken SÅ mye lettere for meg. Halleluja! 

Ønsker alle dere en fantastisk mandagskveld videre!

Blogges 

Siennas ukjente gudfar

I går var det en stor dag for meg, og ikke minst, for min lille vakre frøken Sienna. Hun ble endelig døpt! Det tok meg bare ni måneder å gjøre noe, som vanligvis andre gjør da barnet er rundt to måneder.

Dåpsdagen ble likevel ikke helt som forventet. Jeg er ganske skuffet og lei meg over enkelte av mine nærmeste, både når det kommer til familie og venner. Men sånn er livet, man må bare stå på uansett og gjøre det beste ut av situasjonen. Man må alltid sette seg selv og sine egne følelser litt til side. 

Da den ene av de to gudmødrene jeg hadde valgt nøye ut ikke var tilstede i kirken, oppsto det et lite problem. Det skal være to vitner til dåpen, altså to tilstedeværende gudforeldre. Det var det ikke. Etter Sienna hadde fått vann på hodet og blitt døpt, kom presten kom bort til oss på første benk. Han ba meg velge ut et annet familiemedlem eller andre jeg kjente som var tilstede i kirken, slik at de kunne være en gudforelder som hadde vært vitne til dåpen. Fortalte han at den eneste som er tilstede i kirken og som jeg kjenner, er venninnen min, som allerede satt ved siden og meg og allerede var gudmor nummer en. 

Og så skjedde det noe jeg aldri hadde forventet meg, noe som faktisk satte meg helt ut. Mannen på raden bak oss, han som også var så snill å ta bilder akkurat i det Sienna fikk vann på hodet, sa plutselig…

“Jeg kan være gudfar!”


Jeg tror aldri jeg har vært så sjokkert, men samtidig så takknemlig over et annet menneske. Et helt fremmed menneske, en helt fremmed mann. Så nå har Sienna en gudfar jeg faktisk ikke aner hvem er.  Et fremmed menneske som så en mamma som var veldig lei seg, en mamma som gråt. En mann som virkelig reddet dagen min. Det er ikke lett å føle at “ingen bryr seg“. Jeg setter likevel UTROLIG stor pris på de få som faktisk stilte opp og gjorde Siennas dåpsdag til en fin dag tross omstendighetene, jeg er uendelig takknemlig for dere og alt dere gjør. 

Man blir skuffet mange ganger i livet, og alt man opplever gir også erfaring, og man blir mer rustet til å takle nye utfordringer. Jeg er heldigvis en sånn som “ingen kan knekke” selv om det ble noen tårer på meg i går. Dette blir i alle fall en knakanes bra historie å fortelle Sienna når hun blir større. Om hennes ukjente gudfar, med et stort hjerte. 

Blogges ♥
 

Ikke et ledig øyeblikk!

Å hei hvor det går! Plutselig er det flere dager mellom hver gang dere hører fra meg her. Mest sannsynlig fordi jeg er uten PC i hvertfall i en ukes tid til. Og det har jeg, som dere sikkert har merket, vært en stund også.

De siste dagene har også bare gått i ett. I går fikk jeg min herlige venninne Katrine, til å komme og passe både Sienna og Nathaniel så jeg kunne dra på foreldremøte i barnehagen. For ordens skyld – Sienna har vært borte fra meg kun tre ganger i løpet sitt liv, så det er ikke nødvendigvis kjempelett å passe henne, og i tillegg legge henne, i og med at hun er så totalt avhengig av meg. Det gikk likevel kjempefint, og det hadde omtrent ikke vært noe gråting. Det beroliger et mammahjerte!

I dag var det tid for å hente hjem storesøster fra pappauke. Selv om hun er hos pappaen sin annenhver uke, så ser jeg jo henne likevel hver dag i barnehagen. Så jeg er aldri borte fra henne en hel uke uansett, heldigvis! Og med tre barn i heimen igjen, så går det som det må gå. Ikke ett ledig sekund til noe som helst(Må du på do? Vent til barna sover. Er du sulten? vent til barna sover… osv)

Hjemmelaget pizza til middag, og ferske smultringer med sjokoladetrekk til dessert. Tre fornøyde og lykkelige barn sovnet på et blunk i kveld. Enda en vellykket dag gjennomført! Middagen min ble, som den ofte blir, inntatt kald, etter barnas leggetid. Litt av sjarmen ved å ha små barn. Skulle vært veldig intressant å feste en skritteller på meg. Mistenker at jeg går godt over gjennomsnittet mange skritt i løpet av en dag skjønner dere.

Nå er det natta her. Energien er borte for lengst, og det er på tide å treffe puta kjenner jeg..

Blogges ❤👌

Litta oppdatering

Hei og hopp dere ❤

Vil bare først og fremst si at jeg setter utrolig stor pris på alle hyggelige tilbakemeldinger fra dere. Det varmer et noe slitent hjerte!

Herregud, dagene går virkelig alt for fort! Og det mangler virkelig ikke på ting som må gjøres. I dag har vi vært på besøk, og i morgen har vi Piknik-lunch avtale med ei venninne. Er jo så nydelig vær her for tiden, og det skal virkelig nytes, selv om jeg også ærlig må innrømme at jeg virkelig gleder meg til høst, vinter, og ikke minst… jul! ❤👌 Ja, jeg elsker jul, og er av typen som starter å høre på julemusikk i Juli… Muligens fordi jeg har to desemberbarn, og forbinder desember med glede, forventning og lykke!

Vil forresten minne dere på at jeg har hele tre giveaways på Instagram pågående i disse dager, blandt annet fra Lillemeg design hvor dere kan vinne et gavekort på 500 kr! Her kan dere delta

Nydelige frøkna, som faktisk døpes førstkommende søndag 🎀

Nå skal jeg se på Fødeavdelingen, så er det natta! Har alltid et lite håp om å se de fantastiske jordmødrene jeg hadde under Emma og Sienna sine fødsler, siden begge fødslene skjedde var på Ahus hvor det er spilt inn. Det har ikke skjedd enda, men har likevel enda et lite håp, hihi!

Blogges ❤

Til alle menn, les dette!

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å skrive noe innlegg om dette, men da jeg stiller meg spørrende til en del av det som blir skrevet her, føler jeg nesten at jeg må.

1. Menn som gjør noen gravide blir svært sjelden voldtatt. Det har helt sikkert skjedd, men det skjedde i allefall ikke i dette enkelte tilfellet. Dette var fullstendig frivillig. Mannen, så vel som kvinnen, et like mye med på det, og er like mye "skyldig" i at ting blir som det blir ( og jeg er naturligvis sjeleglad for det her og nå når jeg sitter med min vakre, perfekte lille datter i armene…) La oss dra fram et velkjent utrykk fra barndommen de fleste kjenner til: Er man med på leken, så får man jammen tåle steken!

2. Man er ikke kynisk, kald, manipulativ, sjovel, frekk, eller slem som krever at en pappa i det minste skal stille opp økonomisk. Og det Kommer han til å måtte gjøre før eller siden, enten han vil det eller ikke. Dette er Norsk lov, og takk Gud for det. Jeg presser ikke noen for penger, staten gjør. NAV ønsker ikke å betale for fedre som kan betale selv, derfor gjør de alt i sin makt for å få disse fedrene til å betale det de ifølge Norsk lov skal betale. Barnebidrag.

3. Inget oppegående menneske får barn for økonomisk vinning. Det er seriøst det dummeste jeg noen gang har hørt. Okei, la oss bare si at alle som har barn, skjønner veldig godt hva jeg mener. End of story. Så da regner jeg nesten med at det er dere som ikke har et eget barn i deres omsorg, som faktiSk klarer å resonnere dere fram til at man oppnår økonomisk vinning ved å få/ha barn. Haha. Ett enkelt ord. Wtf? Nok om den saken. Det samværsforelderen/ikke tilstedeværende-forelderen må betale i bidrag, er virkelig INGENTING opp mot de faktiske kostnader av det å oppfostre et barn og alt dette barnet trenger. Og.. Jo eldre, jo flere kostnader.

Okei.. nå har jeg hørt nok "stakkars menn" for et helt liv. Er det virkelig så synd i disse mennene? Hva er det som gjør at det er synd i de? At man ikke kan vifte rundt med snurrebassen og være fri mann uten å bruke hodet, og tenke på at, JA, kvinner kan faktisk bli gravide. Det skjer. Det skjedde. Men det spiller ingen rolle nå. Nå har jeg verdens nydeligste datter, og spørsmålet om abort eller ikke er så fjernt at det trenger vi virkelig hverken tenke på eller diskutere nå. Jeg takker Gud for at jeg aldri gjennomførte en abort, men i stedet er så privilegert og får ha denne nydelige frøkna i livet mitt som gjør hver dag til en solskinnsdag. Nå, og i mange, mange år framover som jeg virkelig ser fram til. Så får hennes "pappa" (heretter kalt spermdonor) gjøre hva han vil for min del. Han ønsker åpenbart ikke å stifte kjennskap med sitt eget barn, og det vil han nok angre dypt på når han en dag blir voksen. Det kan godt hende det er for sent for han når han våkner opp, men det er et valg han har tatt selv. Jeg bærer ikke noe nag til han og ønsker han all lykke til, men jeg klarer samtidig virkelig ikke å føle et snev av empati for noen som er i stand til å gjøre nettopp det han gjør akkurat nå. Det finnes ikke en eneste liten celle i meg som synes synd i han. Eller noen andre menn som måtte være "utsatt" for å få barn de ikke ville ha. Stakkars, stakkars dere ja.

Kjære alle menn som måtte føle seg truffet, husk dette: Dette er akkurat like mye DERES fortjeneste! Og NEI, det er ikke synd i dere.

Audun er pappaen

Jeg har en hittil stor hemmelighet å dele med dere, som jeg ikke har kunnet si før nå. Da jeg så noen som foreslo dette i mitt forrige innlegg, kunne jeg ikke dy meg – dette fortjener et innlegg!

Om Audun er pappaen til Sienna eller ikke, det er vel ikke så veldig relevant da jeg aldri kommer til å si navnet til vedkomne her på bloggen min, først og fremst fordi jeg ikke ønsker å henge ut noen, uansett hva de har gjort eller ikke gjort.

MEN, på onsdag ser dere oss på date sammen i programmet "Wingman" som går på Viafree. Dere som har lyst til å se hvordan det går for seg, må absolutt følge med! Dette er Auduns første møte med barn, og det kan jo diskuteres hvor bra det går..

Dette skjer når man nekter for farskap!

Beklager mitt fravær, det skjer nemlig noe støtt og stadig, her hjemme hos oss, hvor forresten alle er akkurat like høyt elsket.

De siste dagene har vært preget av kjedelige voksenting, som selging av den "gamle" sofaen vår, og skjemasøking. Men det må gjøres det også. I går tok jeg med meg snuppa en tur på innom NAV for å hente et slikt skjema(grøss). Bare jeg hører skjema, så får jeg nesten gåsehud.

Vel, det måtte gjøres, for Sienna har krav på å få en viss sum hver mnd fra hennes ikke-eksisterende pappa, populært kalt vbarnebidrag. Siden pappaen til Sienna aldri har "godkjent" farskapet, selv ikke når han fikk DNA bevis lagt fram for seg, så ville det ikke vært noen hensikt å søke om om det noe særlig tidligere. Farskapet må erkjennes, enten han til slutt likevel gjør det selv eller tingretten, i ytterste konsekvens politiet, gjør det for han. Og dette tenkte jeg veldig mye på da jeg satt konsentrert og fylte ut ark etter ark i går…

Jeg er faktisk helt sinnsykt glad for at vi lever i Norge. Et land, der menn, som får barn, men later som de aldri fikk barn, likevel må betale for seg. Godt jobba Norge! Et land, der om du nekter for farskap, i en sak hvor det foreligger DNA bevis på, har du faktisk ikke en dritt du skulle ha sagt uansett. Du blir i ytterste konsekvens stilt for tingretten. Møter du ikke opp der, blir du hentet av politiet. Simple AS that. Disse lovene og reglene er jeg veldig glad for at vi har.

Du kan stikke fra barnet ditt, men du vil aldri kunne slippe unna det økonomiske ansvaret. Noe som er VELDIG bra, en lov som helt sikkert får flere fedre til å stille opp på lengre sikt.

Litta sinna-altforpersonlig-innlegg, men disse farskapsgreiene blir bare sykere og sykere ettersom ukene og månedene passerer. Jeg hadde i det minste forventet at han skrev seg opp som pappa i det han fikk DNA bevis på at han faktisk er Sienna's pappa, for ET HALVT år siden.. Og siden det ikke har overholdt NOEN av fristene han har fått fra NAV ifht farskap, men drøyd alt ut i det lengste, så langt han kan. Vel, etter å ha pratet med tingretten på torsdag, er det nå siste sjanse for han til å gjøre det frivillig. Ingen flere frister han kan dra ut, nå foreligger absolutt siste frist for han allerede til neste uke. Jeg klarer bare virkelig ikke å fatte og begripe at et menneske kan velge bort sitt eget barn. Kaldt, kaldt hjerte.

Vel, det var dagens irritasjonsmoment, fedre (og sikkert også mødre) som ikke stiller opp for sitt EGET barn.

Fine snuppa Bilde fra Instagram @rannveigheitmann

I dag er Emma dratt på pappauke, og Nathaniel har vi kjørt til Oslo til tante Astrid og onkel Anders. Med andre ord, jeg og Sienna skal tilbringe hele denne helgen alene.. det blir veldig stille, og veldig koselig ❤

Blogges ❤

Ni måneder….

Helt ærlig vet jeg faktisk ikke hvor den ble av. Tiden, altså. Synes det går så alt for fort, og min vakre lille Sienna vokser og vokser.

I kveld er det nøyaktig ni måneder siden denne kalde søndagskvelden, selveste Lucia-dagen, at min lille frøken bestemte seg for å si hei til verden. Ni måneder siden jeg fikk livets største gave, for tredje gang. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig.

Hadde jeg hørt på "alle andre" hadde jeg ikke hatt min vakre datter her med meg i dag. Jeg er sinnsykt takknemlig for alt hun er, og alt hun har beriket livene våre med. To storesøsken som virkelig viser den største kjærlighet og omsorg for henne, og en mamma som elsker henne av hele sitt hjerte. Visst har hun ingen pappa, men alt det hun har og all kjærligheten hun får fra alle oss andre, gjør opp for den biten, enn så lenge.

Ni måneder har gått, ni fantastiske måneder. Og om tre måneder feirer hun sin første bursdag. Sienna er en utrolig herlig liten, men bestemt jente. Og ikke minst, slående vakker! Akkurat nå er det bare mamma som gjelder. Kanskje ikke så rart det, i og med at hun bare er med meg. Men mammadalt gjør ingenting, for vi to skal tross alt enda tilbringe minst ett år til sammen hjemme. Et år jeg virkelig ser fram til ❤ Jeg føler på en måte at ord blir fattige, for jeg kan aldri få forklart i ord hvor mye jeg elsker denne vakre, gode frøkna mi! Blid som en sol, og med latter som kan varme ethvert hjerte❤