Jeg vil bare starte med å si at dette føles utrolig merkelig. Sånn, virkelig, virkelig mye, fordi blogging er så fjernt fra min virkelighet akkurat nå. Det er så lenge siden. Jeg hadde i utgangspunktet lagt fra meg bloggingen på permanent basis, men her er vi altså, i full gang med et blogginnlegg!
Siden sist har vi flyttet for oss selv, og det i seg selv var jo litt av en jobb, som høygravid, i tillegg til mange faktorer rundt som gjorde situasjonen ganske krevende på alle mulige måter. Jeg gikk på skole, fulltid, var gravid, i et helt forferdelig forhold, og måtte flytte. For å si det sånn, jeg gikk gjennom et vanvittig tøft svangerskap med mange tårer, både fysisk og psykisk, spesielt mot slutten. Vi gikk fra en stor enebolig hvor barna hadde hvert sitt soverom, til en knøttliten leilighet på størrelse med en skoeske og hvor barna deler et soverom med relativt god størrelse på, men dog… trangt er det her! Trangt kan vi derimot leve med, jeg har det rett og slett mye, mye bedre med meg selv nå etter at jeg ble alene, det tror jeg vi alle har, og godt er det.
Siden sist har jeg selvfølgelig også fått en velskapt, fantastisk, enestående og nydelig vakker liten datter, lille Selma Oliva, som gjorde familien vår hundre prosent komplett! Hun er verdens aller vakreste og høyt elsket av hele vår lillestore familie, og til og med Nathaniel, som ikke viste noe særlig interesse under svangerskapet, har virkelig fått blomstre i rollen som storebror. Og, denne lille frøkna kom faktisk til verden på selveste 17 mai, ti dager over termin. Hun er en rolig og harmonisk liten frøken som sover godt både dag og natt, smiler som en sol, og prater som en foss. Jeg kunne rett og slett ikke ønsket meg noe mer. Kanskje jeg skriver en aldri så liten fødselshistorie?
