Jeg hadde nesten glemt hvor gøy blogging er. Og så ufattelig koselig med kommentarer, det varmer hjertet mitt! Jeg har desverre ikke hatt tid til å svare på noen, da jeg så vidt har tid til å gå på do om dagen. Men, tusen tusen hjertelig takk!
Som nevnt, tenkte jeg å skrive litt om fødselen. Man tror jo gjerne at en fødsel er lettere og kjappere unnagjort for hver gang. Men den gang ei, dette var definifitvt den lengste av alle mine fire fødsler, og startet hele to døgn før Selma Oliva kom til verden.
Terminen min ble satt til syvende mai. Så kom åttende, niende, tiende, ellevte, tolvte, trettende, fjortende, og femtende mai. Lite skjedde, fram til jeg plutselig begynte å få rier og en ganske voldsom blødning, Da var jeg sikker på at fødselen var i gang. Jeg fikk konstatert fire cm åpning, men med rier som var for uregelmessige var det lite de kunne gjøre, og vannet mitt kunne de ikke ta på grunn av kapasitetsmangel. Så jeg gikk rundt med rier, åpning og måtte likevel gjennomføre daglige rutiner med alle barna. Husarbeid, rydding og matlaging får en helt ny dimensjon når du må gjøre det med rier, tro meg. Likevel var Ahus helt klar på at det ikke var noen mulighet for igangsettelse.
Kvelden sekstende mai var gjorde jeg meg klar til å gjennomføre en relativt slitsom dag med rier på slep. Jeg var livredd for å føde, fordi det ville ødelegge 17mai feiringen til barna. Etter å ha lagt fram alt av pentøy til barna, og prøvd en hel haug med kjoler hvorpå ingen passet den store gravide magen min,var Pavlova neste på to-do listen min. Etter nesten to døgn med rier, var jeg så utslitt at det sovnet jeg rett og slett fra.
Da jeg våknet i 5 tiden morgenen 17 mai, kjente jeg at det var noe annerledes over riene. De var kraftigere, hyppigere, og jeg skjønte ganske raskt at i dag skjer det. Den eneste dagen jeg absolutt ikke ville føde på. Jeg satte med ett i gang med å stressbake Pavlova, og tenkte at det likevel kan være en mulighet for at jeg kan få vært med barna på denne fine dagen som de hadde gledet seg til omtrent helt siden forrige 17 mai. Riene, som kom med 5 minutters intervaller, var nå så kraftige at jeg løp mellom dusjen og glovarmt vann nedover magen mens jeg pustet meg gjennom de, til kjøkkenet hvor jeg bakte kake til barna. Det eneste jeg hadde på meg var et håndkle som jeg slengte av med en gang jeg kjente riene komme.
Jeg måtte likevel innse at slaget om årets 17mai var tapt, og måtte, ganske bokstavelig talt, slenge inn håndkleet. Jeg ringte pappaen til størstefrøken, som skulle være med ungene, og sa at nå skjer det. Han var raskt på plass, med dressen på, klar til å feire 17 mai med alle ungene. Tilogmed masserte ryggen min under riene etter at jeg måtte steppe ut av dusjen for å kle på meg. Han har alltid vært der for meg når jeg har trengt hjelp, og passet barna, selv om bare en av de er hans, noe jeg setter utrolig stor pris på.
Venninnen min, som skulle være med på fødselen hentet meg rett før kl 09, og vi satte kursen mot Ahus. Jeg husker så godt at jeg gråt da vi dro, det var helt forferdelig å forlate barna på en dag jeg i aller høyeste grad hadde tenkt til å delta på. Da vi parkerte, sendte jeg en sms til far om at fødselen var i gang, uten noe svar. Etter å ha gjennomgått noen fødsler, vet jeg at man aldri kommer til å oppleve noe større enn å se sitt eget barn komme til verden. Så jeg ringte han, uten å få noe konkret svar der heller. Men, da hadde jeg i alle fall gitt han muligheten, og det var viktig for meg.
Jeg fikk tildelt et rom på føden, og hadde på forhånd bestemt meg, som med de to siste fødslene mine, at jeg ikke ønsket noen form for smertelindring annet enn lystgass. Jeg fikk klyster, tok en dusj og satte meg i badekaret, hvor jeg ble i ganske mange timer. Venninnen min var utrolig god å ha med, og formidlet mine ønsker på en veldig bra måte og hjalp meg masse. Da vi hadde skravlet en stund, hun på en stol utenfor badekaret, og meg inni, følte jeg at dette ikke gikk noen vei, da jeg erfaringsmessig vet at ved 6-7 cm og oppover, tror man gjerne at man er på vei til å dø, og absolutt ikke kan føre en normal samtale slik vi gjorde. Og ganske rett, kl 12 sjekket jordmoren åpning, som fortsatt var på 5 cm, altså 3 timer etter at vi hadde ankommet, med rier hvert 3-5 minutt. Mest sannsynlig gjorde det varme vannet riene mindre effektive. Jeg ble beordret opp i fødesengen, med mål om å ta vannet. Det viste seg å ikke være så veldig lett, men til slutt lyktes jordmoren.
Fra det øyeblikket vannet ble tatt, husker jeg lite. Riene var helt hinsides intense og uutholdelig smertefulle, og jeg kjente godt igjen følelsen av “nå dør jeg” fra de andre fødslene jeg har hatt uten epidural (tro meg, å føde med og uten epidural er som dag og natt!) Da var vi på rett vei, og jeg pustet lystgass for harde livet. Ved ca 8 cm følte jeg at pressriene var på vei, og fikk grønt lys til å presse fra jordmor, som hjalp til under pressriene for å fjerne den siste kanten som sto i veien for at hun kunne komme ut. Jeg var fra før fødselen startet, helt tappet for krefter etter to døgn med rier og lite søvn, og følte rett og slett at jeg ikke hadde mer å gi, og det tror jeg de skjønte, og dermed fikk litt hastverk med å få henne ut. Rett før 13 kom det en jordmor inn og sa at far hadde dukket opp i resepsjonen og ville være med inn på fødestua. Akkurat der og da var det virkelig det jeg hadde aller minst lyst til i hele verden, også fordi jeg var midt i den heftigste delen av fødselen, og jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å si nei fordi vi ikke har den tillitsrelasjonen du gjerne ønsker å ha med noen som er med på en så privat situasjon som det en fødsel er, i tillegg til at jeg ikke var forberedt på det da jeg ikke hadde fått noe klart svar tidligere på dagen. Men, han ble med og rakk det akkurat.
Venninnen min, som også er sykepleier, hadde jeg ikke klart meg uten. Hun sto der ved min side hele veien, og oppmuntret, støttet og til og med filmet siste delen av fødselen, i det hun kommer ut. Det kommer jeg alltid til å være takknemlig for. Klokken 13:06 på selveste 17 mai tok jeg selv imot min vakre lille Selma Oliva på 4 kg og 54 cm, helt fantastisk, unikt og spesielt. Det kan ikke beskrives med ord. Hun er så høyt elsket av alle, og vi er på disse snart tre månedene blitt ordentlig godt kjent med henne og den fantastiske lille skatten hun er!
Jeg vil også med dette rette en sinnsykt stor takk til de fine jordmødrene og barnepleierne på føden, samt på barselhotellet på Ahus og de enestående menneskene som jobber der. Selv om jeg kan det meste som er fra før av, var det for oss helt riktig å være der de første dagene, det føltes som en stor trygghet med tanke på hverdagen som alene med fire som ventet oss hjemme. Det var litt skummelt helt i starten, det skal jeg ærlig innrømme, men nå som vi har vært oss å kjenne, tar jeg det på strak arm, og Selma Oliva trives som plommen i egget. Hun smiler, ler, og er en sprudlende, fantastisk og nyskjerrig liten jente. Om man vil, så kan man!
(PS: Jeg fikk ikke lagt til bilder i innlegget, men det kommer)