Shit pomfritt, hva har jeg begitt meg ut på?

Noen ganger har man mer tid til å tenke enn andre ganger. I dag er en slik dag. Når jeg satte meg ned og faktisk innså livets harde realitet, ble jeg mildt sagt stresset. For real. Jeg innså blant annet at datteren min er booket opp til narkose samme dag som jeg har min første skoledag. Jeg innså at midt oppi en sinnsykt hektisk hverdag med jobb, skole og barnehage, skal jeg altså både drive med lekser for barn, lekser for meg selv, fotballtrening, dansetrening, oppussing, utvasking av leilighet, flytte – og garantert kaste en hel haug av gjenstander, passe barn, og helt sikkert jobbe litt innimellom her også. Dette i tillegg til at vi skal i gang med utredning hos BUPP for ett av barna nå i høst og utover året, som selvfølgelig vil ta mye tid. Det blir heldigvis bedre for oss alle til slutt, forhåpentligvis. 

 

This is how we roll… for now. I dag leverte jeg minstemann i nattkjole. Det blir det nok ikke mye av framover tror jeg. 

Altså… jeg sitter igjen og tenker èn ting – Hvordan i ******** får vi tid til alt dette? Så skal man jo gjerne vaske litt i hverdagen også. Tre barn etterlater seg overraskende mye søl, det kan jeg love dere dere (og det gjør menn også) De etterlater seg også en evigvarede klesvask. Og alt det der. Jeg lurer på om vi kanskje trenger en hushjelp. Altså noen som kan stå for alle middagene som skal lages, og all vaskingen, i tillegg til all kjøringen hitogdit. Det hadde vel vært noe det! Tips til selve livet tas gjerne imot altså. Med stor takknemlighet!

 

 

Sønnen min gikk fra andreklassing til barnehagebarn

Jeg kjenner virkelig på at jeg har langt større problemer med å skrive ærlig og åpent, slik jeg tidligere gjorde uten noe problem. Kanskje det er dette som kalles å bli voksen? Var vel kanskje på tide. Haha. Men virkelig – det er så mye jeg føler for å skrive, men ikke får til. Jeg har alltid likt å skrive ned ting jeg føler der og da, men dette tror jeg kanskje er noe man avvenner seg når man ikke aktivt blogger over en lang periode. Ikke vet jeg. 

I går hentet jeg min kjære store andreklassing-gutt på Gardermoen, etter å ha tilbragt mer eller mindre hele sommeren hos sin pappa og øvrig familie i Nordnorge. Det tror jeg har vært helt fantastisk for han, om jeg kan få si det slik. De har ikke så mye kontakt jevnt over, og da er det fint å kunne tilbringe ferier sammen. Veldig lite er viktigere enn å ha en pappa! Dagen avsluttet vi med middagsbesøk og pannekaker hos et vennepar. 

Jeg har jo tidligere hatt med meg Nathaniel når jeg har jobbet i barnehage, og i dag var altså også en slik dag hvor han måtte bli med meg på jobb. Bare at denne dagen skulle vi tilbringe på småbarnsavdelingen. Altså åtte timer med babyer. Det gikk kjempefint, og han var så flink, spesielt på starten av dagen, hvor han både leste for småbarna, bygde klosser til de, og gikk ut i regnet for å plukke opp leker de hadde kastet ut av vinduet. Tålmodigheten tok naturligvis gradvis slutt, men alt i alt kjenner jeg at jeg blir veldig stolt over å ha en så flink stor, liten gutt som jeg uten problemer kan ta med meg hvor som helst, til tross for at han i utgangspunktet er aktiv som få. 

 

 

Jeg er forelsket, og ikke i læreren..

For et halvt år siden , helt tilfeldig, møtte jeg Stian, pappaen til Sienna. Vi var begge litt bedugget, om man kan si det slik, og vi bestemte oss for å snakke. Snakke om alt som har vært. Tilgi, og legge ting bak oss. Jeg har alltid trodd at jeg skulle føle mye bitterhet, men det har jeg ikke følt på en eneste gang. Jeg har forståelse for at ting har vært vanskelig for oss alle, og det er menneskelig å feile. Det viktige er hva vi velger å gjøre fra nå av. Fra første øyeblikk følte jeg på en følelse jeg ikke har kjent på flere år, som jeg tror også ganske umiddelbart var gjengjeldt – forelskelse! 

Jeg trenger vel ikke si at det har vært helt fantastisk for alle. Å se far og datter sammen ga meg, og gir meg fortsatt virkelig fred lengst inni sjelen. Å være alenemor er helt greit, og det har vært helt topp for meg så lenge jeg har vært det. Men å være en familie er selvfølgelig det jeg ønsker meg aller mest. Det gir meg ekte lykke å se hvor glad Sienna er i pappaen sin, og vice versa. Jeg hadde aldri i verden trodd at våre veier skulle krysses på denne måten, men livet er en merkelig ting. Det gir deg de tyngste nedturene, men også de mest fanstastiske overraskelsene. Nå har vi kjøpt hus, skal pusse opp og vi flytter sammen om et par måneder. Jeg er så lykkelig!

Følg meg gjerne på Snapchat @rannveigheit♥ og Instagram @Ranveicharlotte♥

PS: Om dere har noen spørsmål, tenkte jeg kanskje å lage en liten spørsmålsrunde rundt dette her! Spør gjerne om dere lurer på noe 🙂 

Jeg har nådd bunnen

De siste månedene har virkelig bare gått unna i en voldsom fart, uten at bloggen har fått vært noe særlig med på reisen. Jeg har vel egentlig nådd bunnen fra gjelder topplisten som jeg jevnlig har vært sett på de seks-syv siste årene.

 Våren kom, og førte med seg en ganske stor overraskelse og ikke minst forandring for oss alle, som jeg kommer til å skrive om når tiden er inne! Det eneste jeg kan si akkurat nå er at jeg, og vi, er veldig lykkelige. Sommeren kom, og førte med seg mange herlige dager og en aldri så liten, og veldig herlig Norgesferie i det beste været vi kunne håpet på. Bading, is, telting, latter, lek, krangling og gråt har vært noen av ingrediensene. Og nå er vi altså snart ved ny skolestart. Ikke bare for den kommende andreklassingen, men også for meg.

Jeg er jo, som kanskje noen vet, fulltidsstudent fra høsten av. Og jeg gleder meg. Gleder meg enormt mye, faktisk. Det skal bli veldig fint å gjøre noe for meg selv, nå mine egne mål og drømmer for meg selv. Tenk å glede seg så mye til noe som helt sikkert nesten kommer til å ta knekken på meg (haha) Neida. Og, skole er ikke det eneste som skjer denne høsten. Vi skal nemlig flytte også! Mer om det ved en annen anledning. 

Tenkte å legge inn bilder her litt senere, fra årets fantastiske sommerferie. Håper dere alle har koset dere masse i sommer! 

Noen ganger går alt i vasken

Dette er faktisk det første blogginnlegget jeg skriver fra PC’n på lange stunder. Jeg har virkelig glemt litt av bloggen. Årsaken til det er rett og slett at jeg har jobbet veldig mye, og har hatt litt andre ting å bruke den lille fritiden og energien min som er igjen, på. Ting som jeg absolutt tenker å fortelle dere om når tiden er inne og når jeg selv føler det er riktig! En gang blogger, alltid blogger. Eller hva?

Jeg overdriver ikke når jeg sier at det har vært en fantastisk helg. Altså, vi har koset oss så utrolig mye på Hunderfossen. Jeg, Sienna,Nathaniel og min mor og hennes mann leide hytte og opplevde det som er å oppleve. Emma skulle i utgangspunktet være med, noe som ikke lot seg gjøre, og som selvfølgelig var litt trist. Men, selv om det er litt surt at hun ikke fikk vært med, kommer det selvfølgelig flere anledninger!

Vi har møtt troll, hekser og det som er, og selvfølgelig spist et høyt antall iser. Barna har vært storfornøyde hele tiden, og det hjalp jo på at hyttene var utrolig fine og koselige. Stort pluss! Det blir ingen utenlandsferie på oss denne sommeren, men jeg vil instendig påstå at vi kan kose oss vel så mye i kalde (men likevel for tiden veldig varme) Norge. På fredag reiser vi jo til Alta, så ferie blir det likevel! Der har jeg store planer om å gå fjelltur, og klatre i deres nye klatrepark når jeg først har mulighet for litt barnefri. Det blir gøy! 

Har mange flere bilder fra vår fine lille miniferie! Ønsker dere en god natt! 

Hva gjør egentlig mennesker uten barn?

Den siste uken har det meldt seg et stadig mer undrende spørsmål for meg. Dette får meg virkelig til å gruble altså. Jeg synes rett og slett det er direkte mystisk. Hva gjør egentlig mennesker uten barn?

Det har vært en veldig hyggelig, koselig og fantastisk uke, Ikke misforstå meg. Vi har hatt en rekke playdates med mine venninner som tilfeldigvis heller ikke befinner seg på hytta. Men jeg har fått kjenne på en følelse jeg tror jeg aldri har følt på før (det føles i alle fall ikke sånn) Nemlig kjedsomhet! 

Ikke det at det er kjedelig å være med Sienna. Nei, langt der i fra. Hun er jo verdens mest fantastiske. Men der jeg vanligvis løper rundt for å tilfredstille alle i husholdningen, har jeg nå bare en hjemme for øyeblikket, og da oppstår det gjerne et aldri så lte “hva skal jeg fylle inn tiden-med”problem. Vi har koset oss enormt mye med mange av alle de fine menneskene vi er så heldige å ha i livene våre. Skikkelig heldige er vi!

 

Sånn helt på tampen har det faktisk oppstått en aldri så liten situasjon som jeg håper jeg kanskje kan fortelle om en vakker dag, når jeg føler meg klar for det. Det er virkelig stort for de det gjelder, og noe jeg har jobbet skikkelig, skikkelig mye for. Derfor vil jeg enn så lenge holde det for meg selv. Veldig fornøyd med å endelig ha nådd mitt mål. Ellers har jeg akkurat hatt et koselig lite  besøk av gudmortante Katrine helt til nå, og nå er det straks natta for meg også. Sov godt alle sammen!

Ingen vet om babyen min

Dere vet, det er noen ting man bare ikke kan snakke om i offentlighet om man ønsker å framstå som relativt normal. Og dette føler jeg absolutt er en av de. Jeg har en stor innrømmelse å komme med: Sienna er fortsatt babyen min! 

Jeg kaller henne selvsagt bare babyen min innenfor husets fire vegger. I realiteten er hun jo en straks treåring, haha. Jeg tror nok det kommer av at hun er minst. Hun vil på mange måter alltid være babyen min, siden hun alltid vil være minst i gjengen. Men rett forran øynene våre vokser de – og de vokser i en voldsom fart! Hverdagen går sin gang. Sommere som kommer, sommere som går, jul, nyttårsaften likeså. Sommer igjen. Plutselig er de blitt et år eldre på et øyeblikk! På mange måter ser jeg på tiden litt som en evigvarende karusell som går fortere og fortere. En koselig karusell med uendelig mange lykkelige øyeblikk, men også en karusell du så gjerne skulle hatt mulighet til å hoppe av i blant. For å stoppe opp en stund, og bare betrakte barna våre. Betrakte hvor fint vi faktisk har det, betrakte hvor heldig jeg er som får oppleve de. Jeg, som er så heldig å få oppleve småbarnslivet, hvor hektisk, stressende, fint, fantastisk og ikke minst å få erfare hvor frustrerende det til tider kan være å sjonglere alt dette alene. Jeg skulle mer enn gjerne hatt litt ekstra tid til å beundre de. Hvor utrolig fine de er, hvor flinke de er, og hvor store de er blitt. Jeg er så stolt av de! 

Litta bildedryss fra søndagen som var! Vi hadde strålende sol, nyyydelig vær rett og slett. Og dagen tilbragte vi på idylliske Losby. Veldig fin dag med alle mine tre skatter, selv om Emma egentlig var på pappauke. Så langt har uken vår vært som alle andre uker – med treninger på ettermiddagen. I går var det fotball, og i dag er det håndball. Ellers hadde jeg et lite besøk av en av mine beste venninner i går, som venter sin fjerde lille skatt. Veldig koselig å catche litt opp når man ikke ses så ofte på grunn av avstand.

Ha en strålende dag dere ♥

Lunsj/Middag/Matpakketips : Litt sunnere pannekaker!

“NAM! Er det spinatpannekaker du har lagd mamma?” Dette utbrøt sjokkerende nok min seksåring i går når han kom hjem fra skolen. Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt det tidligere, men jeg føler meg utrolig lur når jeg lager mat barna liker, samtidig som jeg legger i litt ekstra godsaker slik at det også skal være næring i det, uten at det har noe effekt på selve smaken. Og også slik er det med pannekaker. Hva med å lage de grønne? Kalle det dinosaurpannekaker? 

Det bruker nemlig vi å gjøre det. Det er jo rimelig fantastisk at barna faktisk blir glad over at du har hevet hakket spinat oppi pannekakerøren, eller hva? Det som gjør det ekstra underholdende for barna, er den fine grønnfargen det gir pannekakene. Eventuelt fargen som gjør at de barnehageansatte, når du sender det med i matpakken dagen etterpå, tror at du har latt røren stå litt for lenge i kjøleskapet. Haha

Veganske spinatpannekaker: 

6 dl hvetemel
2 dl lettkokte havregryn
2 ss bakepulver
2 ss sukker
1 ts salt
10 dl plantebasert melk
4 ss kokosolje

300 gr spinat som du damper først, for deretter å finhakke det før du hiver det i røren til slutt! 

 

Og når vi hadde det til middag i går, og fortsatt hadde pannekaker igjen, får barna selvsagt med seg på skole og barnehage. Jeg elsker å lage en innbydende matboks til de, da jeg er overbevist om at god, sunn, innbydende og kreativ matpakke gir de forutsetninger til en bedre dag! Jeg grøsser på ryggen når jeg tenker på de kjedelige tørre brødskivene med leverpostei jeg fikk med meg på skolen. Og jeg som ikke liker leverpostei engang! 

Jeg koser meg virkelig når jeg ordner i stand matpakken deres. Og det gjøres med kjærlighet.  Det høres kanskje helt fjernt ut, men det gir meg en helt egen følelse av ro.  Enten gjør jeg det på kveldene, eller står opp veldig tidlig og gjør det da. Perfekt start på dagen! 

Den som er på pappauke blir ikke glemt av den grunn! Dere skulle sett ansiktet på Emma da jeg kom inn til henne med smoothie og pannekake med eplebiter♥ På fredag er kommer hun til oss igjen, og som vi ser fram til det! 

Jeg har ikke tid til barna mine

De siste dagene har bare sust av gårde. Bokstavelig talt. Med en gutt som er aktiv med både håndball, i tillegg til fotball, er det sjeldent stille. Mandag var det fotballtrening, tirsdag var det håndballtrening, og i går var det også på med drakta i forbindelse med fotografering av håndballaget hans. Dette gir han utrolig mye, og jeg er så glad han har mulighet til å få utfoldet seg på disse arenaene.

Men dette har selvfølgelig også sin pris. Med en skolegutt følger også lekser. Jeg mener selvfølgelig det er kjempebra at det er et bredt fokus på at våre barn skal lære mye, så vær så snill, ikke misforstå meg. Kunnskap er makt, hele livet. Men det er ikke dermed sagt at kunnskap bare kan tilføres våre søte små, håpefulle via lekser. Det ligger mye kunnskap i så mye annet vi foretar oss i vår hverdag. Med så mange timer på skolen skulle det jo være mulig å kunne gjøre det obligatoriske innenfor skoletiden. De fleste mandager og tirsdager får vi nemlig ikke gjort lekser, på grunn av at han er aktiv i idrett og har treninger.  Dårlig samvittighet. Jeg vet at dette er et tema som berører veldig mange i dette landet, og det er selvfølgelig delte meninger, som det jo er med det meste.

Jeg må selvfølgelig sitte sammen med Nathaniel å gjøre leksene. Han er en gutt som er avhengig av ro rundt seg for å i det hele tatt klare å konsentrere seg. Så dette må vi gjøre en plass det er stille, uten forstyrrelser, slik at han er i stand til å fokusere. Da må minstefrøken plottes forran ipaden, og også storesøster de ukene hun er her. Vi har faktisk ikke noe annet valg, da jeg kun er ett menneske, og ikke kan være flere steder samtidig. Det er ikke kjempehyggelig å be sin egen datter om å forlate rommet fordi jeg ikke har tid til henne akkurat nå. 

Naturligvis fører dette til et voldsomt press allerede i tidlig alder, når vi en onsdags ettermiddag må sitte å gjøre lekser for tre dager.. Det fører gjerne til en lett konfliktfylt stemning ingen av oss er tjent med, hvor han er lei, og jeg sitter ved siden av og pusher på for å få gjennomført, fordi det er obligatorisk. Frustrasjon. Hadde det ikke vært fint om vi kunne brukt tiden etter skolen på noe hyggelig som ikke er obligatorisk, men lystbetont, og noe alle i familien kan delta på? Opplevelser fra det ekte livet, som gir kunnskap. Ikke bare fordi jeg vet mitt barn ikke tjener noe som helst på å gjøre ting han når han er sliten og lei etter en allerede lang dag, men slik at også små søstre kan få sin del av oppmerksomheten uten å bli bedt om å forlate? På grunn av leksene som gjøres?