Noen ganger har man mer tid til å tenke enn andre ganger. I dag er en slik dag. Når jeg satte meg ned og faktisk innså livets harde realitet, ble jeg mildt sagt stresset. For real. Jeg innså blant annet at datteren min er booket opp til narkose samme dag som jeg har min første skoledag. Jeg innså at midt oppi en sinnsykt hektisk hverdag med jobb, skole og barnehage, skal jeg altså både drive med lekser for barn, lekser for meg selv, fotballtrening, dansetrening, oppussing, utvasking av leilighet, flytte – og garantert kaste en hel haug av gjenstander, passe barn, og helt sikkert jobbe litt innimellom her også. Dette i tillegg til at vi skal i gang med utredning hos BUPP for ett av barna nå i høst og utover året, som selvfølgelig vil ta mye tid. Det blir heldigvis bedre for oss alle til slutt, forhåpentligvis.
This is how we roll… for now. I dag leverte jeg minstemann i nattkjole. Det blir det nok ikke mye av framover tror jeg.
Altså… jeg sitter igjen og tenker èn ting – Hvordan i ******** får vi tid til alt dette? Så skal man jo gjerne vaske litt i hverdagen også. Tre barn etterlater seg overraskende mye søl, det kan jeg love dere dere (og det gjør menn også) De etterlater seg også en evigvarede klesvask. Og alt det der. Jeg lurer på om vi kanskje trenger en hushjelp. Altså noen som kan stå for alle middagene som skal lages, og all vaskingen, i tillegg til all kjøringen hitogdit. Det hadde vel vært noe det! Tips til selve livet tas gjerne imot altså. Med stor takknemlighet!