Jeg er jo ikke helt uteligger

Da jeg pratet med en venninne tidligere i dag, slo det meg plutselig. Vi snakket på telefonen i det hun sto på Gardermoen og nettopp  hadde mistet flyet sitt til København. Jeg spurte om hvordan hun skulle løse det sånn rent praktisk, i og med at det kan være ganske kostbart å bestille nytt fly samme dag. Hun svarte som følger; “Jeg er jo ikke helt uteligger, heller”  

Og det har hun helt rett i. Hun er ingen uteligger. Og det var jo bare et utrykk for hennes del i denne situasjonen. Men du trenger ikke være helt uteligger selv om økonomien ikke strekker til å bestille flybilletter til flere tusen kroner, selv i 2017. Dette fikk meg virkelig til å tenke. I dagens samfunn er det nærmest et krav at du skal ha så så mye penger på bok for å være sosialt akseptert og inkludert i samfunnet. Jeg, som er alenemor til tre, og hjemmeværende med den minste, lever inget luksusliv, sånn rent økonomisk. Jeg har av flere forskjellige grunner valgt å legge bloggen litt til side, og dermed er jeg nødt til å være økonomisk smart for at vi skal leve godt og kunne delta på ting og helgeaktiviteter.

Mine tre søte små! Fredagskos i badekåpene sine. Ostepop, kinderegg og barnetv! ♥
 

Et veldig godt eksempel er når barnehagen fra tid til annen sender ut mail til foreldre om at “NN må ha med seg 200 kr i barnehagen på mandag, da skal de på utflukt” Det er kjempefint og flott det, altså. Men, jeg mener.. Jeg har to hundre kroner å gi. Og i akkurat den barnehagen hvor mine barn går, tror jeg de fleste har de pengene.  Men det er det faktisk ikke alle som har.  Ting koster penger overalt, tilogmed barnehagen, som vi allerede betaler for i utgangspunktet. Og hva skjer med de barna hvis foreldre ikke har to hundre kroner å gi til utflukten? De får ikke være med. De blir ekskludert. Ekskludert fra samfunnet. 

 

Jeg var bare atten år når jeg fikk Nathaniel, og jeg har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan det er å lære seg alt voksenlivet innebærer, i et slags ufrivillig lynkurs, inkludert økonomi. Vi hadde overhodet ikke mye penger, da jeg var helt alene med han, og ikke hadde noe særlig inntekter på bloggen min på det tidspunktet. Dermed vet jeg veldig godt hvordan det føles å leve i et land som kaller seg verdens rikeste land, når realiteten er ganske langt fra nettopp det, for så veldig mange. 

Manner meg opp til å være med barna..

I dag er det fredag, noe som betyr helg! Og det er ikke hviken som helst helg, det er faktisk fullt-hus-helg og enda litt mer enn det! Det vil med andre ord si at alle mine tre søte nusselige små er hjemme igjen senere i dag. Hviket jo er kjempekoselig! Men jeg kjenner også at jeg må manne meg litt opp, til krangler av diverse slag, og  til fulltidsjobb som profesjonell fredsmegler en ukes tid fra nå. For livet med to tette søsken/kranglefanter er alt annet enn rolig. Minstefrøken er foreløpig litt for liten til å være med i kranglingen, men ypper likevel ufrivillig til bråk med sine to storesøsken fra tid til annen. De er så tette i alder, så da må man nesten bare regne med det.

Jeg vet det blant noen av mine følgere eksisterer en allmenn oppfatning av at jeg syter urettmessig mye, og det skal dere selvsagt få lov til å mene. Jeg tror likevel at enhver person som har aleneansvar for tre tette barn er rimelig kjørt utslitt etter èn dag. De fleste, selv om de neppe innrømmer det, har mest lyst til å hive inn to stykker 200grams melkesjokoladeplater på rappen i godstolen etter at barna er lagt til å sove søtt i sengen sin. Og helt ærlig, det synes jeg vi skal få lov til. Jeg skal faktisk være så vågal å innrømme at jeg bruker å tyvstarte med den ene melkesjokoladen, mens jeg i et tappert forsøk prøver å gjemme meg bak kjøleskapsdøra. Men, mine barn er glupere enn som så. Ikke så rent sjeldent får jeg det skrekkinngytende spørsmålet: “Mammaaaaa….., hva har du i munnen din?” Jeg svarer som oftest gulrøtter, siden jeg vet barna mine ikke craver etter grønnsaker akkurat.. Som oftest kjøper de min bortforklaring, men ikke alltid. For disse søte små er smartere enn vi tror.  En liten hvit en, for å spare verden, og meg selv, for unødvendig diskusjon. Jeg elsker livet mitt, og barna mine, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke elsker kranglingen. Kunne klart meg fint uten den liksom. 

Det er både fordeler og ulemper ved å ha så tette barn. Den største ulempen er nok at de ikke får så mye alenetid med meg, og barnefri er et hittil ukjent begrep for meg. Jeg gleder meg til å med årene finne ut av hva det egentlig går ut på. Kan noen fortelle meg litt om det? Hva gjør egentlig mennesker når de ikke er med barna sine? Hva gjør mennesker som ikke har barn i det hele tatt? Jeg vet ikke.  Fordelene føler jeg likevel er mange flere! De har alltid noen å leke med, og selv om de krangler en god del, så har de også veldig mye kjærlighet og omsorg for hverandre (av og til..). Og siden jeg var relativt ung når jeg fikk alle sammen, vil de ha mammaen sin i mange, mange mange år! (forhåpentligvis!)  

Denne helgen har vi fullt program. I morgen skal vi på besøk til en kompis av Emma og Nathaniel i barnehagen og hans familie, og på søndag skal vi møte ei venninne og datteren hennes, og senere på dagen bondegård. Og så legger vi inn litt tid til søskenkrangling i mellom slagene. Neida. Joda. 

Ha en strålende fredag med deres kjære og nære! Blogges ♥

 

Vippebonanza!

Jeg har rett og slett bare måtte ta en liten bloggpause etter forrige innlegg og alle kommentarer fra nære og fjerne. Jeg vet ikke helt hva det er,  men jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg at det faktisk ikke er så veldig hyggelig å bli hetset anonymt av noen jeg faktisk ikke aner hvem er.  Og det er litt av det som er problemet mitt, når det står ting skrevet inn kommentarfelt som egentlig er ting ikke så mange vet om. Jeg begynner å tvile på mine venner og bekjente,  og det er jo ikke akkurat veldig heldig.

Vi har hatt det strålende her siden sist. Fantastisk helg som vi tilbrakte med min kjære venninne Ingvild og hennes mann og søte små! Veldig koselig ☺ Har dessverre ingen bilder,  men våre søte små leker så fint sammen tross aldersforskjellen! 

På fredag var jeg hos søte Tina på Beautyalle i Oslo, for å sette på vipper da det var en stund siden sist!

Jeg ble som alltid veldig fornøyd med mine vipper! Det er så deilig å våkne å slippe å tenke på sminke i min over gjennomsnittet hektiske hverdag! Det som er så fint med Beautyalle,  er at jeg kan ha med meg Sienna og den jeg har med til å passe henne der. Det tror jeg kanskje ikke det er så mange salonger som hadde godtatt. Da vi var ferdige kom det inn en dame med en liten hund.  Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig begeistret for hunder,  men det er absolutt Sienna! Hun var helt i ekstase, og lekte med hunden og lo så tårene trillet omtrent. Tror kanskje vi må ha oss en katt neste sommer, hund får eventuelt komme når barna er litt eldre😊

Om dere bestiller time på Beautyalle,  og oppgir meg som "referanse" får dere nå 200 kr avslag på microblading og micropigmentering av bryn,  samt 100 kr istedenfor avslag på vippeextensions! ☺ Bestille time kan dere gjøre på tlf nr 40068792, eller på www.beautyalle.no

Husk også å følge Beautyalle på Instagram HER!

Siennas “pappa” fortjener henne ikke.

Nå er det en stund siden jeg oppdaterte her, og jeg merker at det til tider klør i fingrene etter å skrive ting. Jeg tror faktisk at når man har blogget i nærmere seks år, så lar det seg vanskelig gjøre å ikke tenke på bloggen til enhver tid. Bloggen min er jo ett av “barna” mine! Nå har det seg sånn at jeg har en del andre ting enn blogg i livet mitt, så det lar seg av og til ikke gjøre med innlegg hver dag. En annen ting er at iphonen min nettopp har krasja, og jeg nå har kjøpt en samsung i mellomtiden (hvilket har helt sykt dårlig kamerakvalitet til sammenligning…) så jeg har ikke så mange bilder å vise dere, da jeg sjeldent drasser rundt på speilrefleksen. 

Jeg fikk et spørsmål i kommentarfeltet, som handlet om Sienna sin “pappa” og hvordan jeg tror det vil bli for henne de kommende årene. Nå har det seg slik at Sienna per dags dato aldri har møtt “pappaen” sin, og slik jeg ser det nå, har jeg vanskelig for å tro at hun noen gang kommer til å gjøre det. En annen ting er jo at man ikke bare kan komme valsende inn når hun er ti år,fordi man angrer seg.Da vil jeg virkelig kreve en utfyllende forklaring på hvorfor en kan velge å stikke fra sitt eget barn for å redde sin egen ræv. Jeg kommer til å ta de valgene jeg synes er best for henne, og jeg tror ikke at det er best for henne å ha en pappa som ikke er genuint interessert i hennes ve og vel. 

For å være helt ærlig med dere. Nei, jeg synes overhodet ikke at det beste for henne er å ha en pappa som er så til de grader ventilert i toppen, at han ikke engang har møtt sin egen datter når hun til dags dato er ett år og en måned. Til tross for mange iherdige forsøk fra min side, både for å først og fremst prøve å inkludere han, men også hans kjæreste hvis hun skulle ønske å delta i Sienna sin oppdragelse, desverre uten hell. Når jeg tenker meg om, synes jeg egentlig ikke at et slikt menneske fortjener å være i min fantastiske, nydelige, unike datters liv. Han har valgt henne bort, samtidig som han frarøvet henne en far. Mennesker som tar slike valg, har jeg generelt ikke en dritt til overs for. Nei, jeg synes heller overhodet ikke at man nødvendigvis trenger en pappa tilstede. Jeg er oppdratt av en alenemor, riktignok så kjenner jeg jo min pappa og hadde samvær med han, men det har da blitt menneske av meg også. 

Jeg er sikker på at jeg en eller annen gang kommer til å treffe en mann som aksepterer det livet jeg lever, virkelig har lyst til å være der for barna mine, og kanskje mest av alt for Sienna, som ikke har en pappa. Være en farsfigur for henne. Jeg mener oppriktig at det kan være vel så bra, om det skulle bli tilfelle. Med det sagt, Jeg leter overhodet ikke etter noen som helst, og trives strålende som alenemor, men jeg ser jo ikke for meg at det nødvendigvis skal være sånn for alltid. 

Hun kommer nok aldri til å bygge et forhold til sin biologiske pappa. Jeg vet faktisk ikke om han fortjener å bli kalt pappa engang. Jeg mister litt og litt mer respekt for han for hver dag Sienna blir eldre. For hver dag han går glipp av sin fantastiske datter som hele tiden lærer seg nye ting. Som tar sine første skritt. Som kommer med nye ord omtrent hver dag. Som med stolthet og verdens største smil krabber bort og gir meg en pose for å legge i bleien vi nettopp bytta. Jeg har absolutt null respekt for den så til de grader arrogante måten å glatt overse sitt eget barn på. I mine øyne er det ikke menneskelig. Jeg føler ikke med mennesker som ikke har et hjerte, men jeg synes derimot veldig synd i de. Det må være trist å leve et  kaldt liv uten følelser for noe eller noen andre enn seg selv.  Personlig er jeg rimelig forbanna på denne stakkarslige gutten. Ja, for noen mann er han i alle fall ikke. Eller… rimelig forbanna blir kanskje å ordlegge seg litt feil og en kraftig underdrivelse av hvordan jeg ser på situasjonen. Rasende er ordet. Jeg ser Sienna hver dag, og jeg kan bare ikke skjønne at en av de som i utgangspunktet skal stå henne nærmest, ikke ønsker å vite av henne. Det er så utrolig uforståelig for meg, og det stikker virkelig langt inni mammahjertet. 

Jeg vet det vil komme mange spørsmål om ikke så fryktelig lang tid, og disse spørsmålene kommer jeg til å svare henne helt ærlig på, i den grad jeg kan svarene på hennes spørsmål vel og merke – Selvfølgelig på en måte som gjør at hun aldri skal føle seg uønsket fra hans side, selv om det desverre er tilfelle. Jeg kommer til å fortelle henne hvem han er, og hun kommer nok helt sikkert etterhvert til å ønske å oppsøke han, hvilket jeg ikke kommer til å nekte henne å gjøre. Jeg kommer aldri til å pålegge henne mitt syn på han, som jo ikke er noen hemmelighet at er et rimelig negativt, men at hun skal få lov til å bygge seg opp sin egen mening om sin egen far.

 Jeg vokste opp med to foreldre som bare snakket stygt om hverandre da de gikk hvert til sitt. Dette er ikke noe jeg ønsker for mine barn. Jeg tenker rett og slett at tiden får vise hva som skjer, og i mellomtiden har hun hvertfall to storesøsken og en mamma som elsker henne betingelsesløst, og en generelt stor familie på min side som er veldig glade i henne og synes hun er verdens fineste lille solstråle! Akkurat nå tror jeg faktisk ikke hun trenger noen pappa, da jeg utfyller både mammarollen og papparollen som best jeg kan enn så lenge! Kjærlighet er hvertfall ingen mangelvare i denne lille fine frøknas liv, pappa eller ei.  Jeg personlig kommer virkelig til å sørge for at hun ALDRI skal føle seg uønsket på noen som helst slags måte♥ 


 

Alle gode ting er tre

God lørdagskveld i stua! Her er det fullt hus nå – alle mine tre søte små trygt på plass i heimen! Akkurat slik jeg liker det best, til tross for et ganske mye høyere aktivitets og lydnivå enn når det bare er to av de, haha!

Litt mer å gjøre til tross – vi har hatt en kjempefin og rolig dag! Spist taco, spist godis, og sett på Space Dogs (favorittfilmen, som vi har sett en god del ganger nå) Alt i alt en veldig koselig lørdag! 

Fine gjengen min ♥ Godis og Space Dogs!


Det nye dukkeuset til denne fine frøkna er veldig populært, også for bittelillesøster!

Bare en kjapp oppdatering fra denne kanten, nå er det straks natta her! 

Blogges

Plutselig bare sto hun der.. og så skjedde det!

I går var litt av en spesiell dag her i hjemmet. Jeg hadde hentet Nathaniel i barnehagen, middagen var laget, middagen var spist, og jeg sto å vasket spisebordet etter middagens søling. For tro meg, det blir en del gris etter bare ett måltid skjønner dere. Noen ganger lurer jeg rett og slett på om det er parketten eller barna som får i seg mest mat. 

Vel, tilbake til det jeg skulle fortelle. Der sto jeg, vasket bordet, akkurat slik som jeg gjør etter middag alle dager. Bare at dette var absolutt ikke en dag slik som alle andre dager. Dette var en ganske spesiell dag. Plutselig roper Nathaniel med verdens mest entusiastiske stemme….

” Mamma, SE!!!! Sienna går!!” 

Jeg var ganske rask med å kaste fra meg den kluten, og snudde meg. Og joda, det var min minste skatt som tok sine aller første skritt. Det ble mye jubling i stua fra en veldig entusiastisk mamma og en langt over gjennomsnittet stolt storebror, og Sienna responderte med å reise seg opp igjen, tok noen skritt, og satte seg ned igjen. Dette gjentok hun noen ganger, før hun fant ut at nok var nok. Jeg mener, HUN GIKK! Hun gikk…hun gikk faktisk! Tok sine aller første skritt! ♥

Jeg blir helt sentimental av sånne ting, og tenker at tiden går alt for fort. Før dette året er omme kommer hun til å ha fylt hele to år og mest sannsynlig ha startet i barnehagen, og Nathaniel kommer til å ha vært skolegutt i et halvt år allerede.De vor fort,  eventuelt går tiden alt for fort. Eller begge deler, jeg er ikke helt sikker. Det eneste jeg vet er at jeg er så sinnsykt stolt over de alle tre! Jeg er stolt over hva jeg selv har oppnådd… tre fantastiske, små skatter, som jeg virkelig ser fram til å tilbringe hver eneste dag med, i både oppturer og nedturer ♥

Vi har hatt en uke fylt med ganske mye hit og dit, så i dag tok vi en hjemmedag, noe som var veldig greit for oss begge tror jeg! I morgen skal vi på badeland med tantegudmor Katrine, og så venter helg med alle mine tre små skatter, og slutten på det jeg kaller “rolig uke” , haha. Tror ikke man trenger å være et geni for å skjønne hva jeg mener med det. Samtidig så er det slik jeg trives best! Med hendene fulle. Å med minstefrøkna som har kommet seg opp på beina nå, har jeg enda litt mer å gjøre framover tror jeg. Det blir spennende! 

Blogges ♥

Oh happy day!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg føler meg bare så sinnsykt lettet etter at jeg bestemte meg for å ta grep i det jeg har skrevet om i de to forrige innleggene mine. Jeg valgte å gjøre det etter en del press fra blant andre søsteren min, og kjenner at jeg er veldig takknemlig for det nå. Jeg fikk bekreftet det da jeg tidligere i dag mottok en melding fra en av de involverte i saken, hvor det tydelig kommer fram at han ikke angrer seg eller viser noen form for ydmykhet i det hele tatt. Ikke noe beklagelse, ingenting. Heller det motsatte. Det vil nok ikke bli noen dom, selv om det i facebooksamtalen vi tydeligvis har hatt tidligere framkommer ganske så klart hva som skjedde den kvelden for åtte år siden.  Det verste av alt er kanskje at han nekter for at han noen gang har møtt meg i hans melding til meg i dag. I samme samtale, noen år tilbake, skriver han, blant mye annet, følgende “Du *******  meg og to andre den kvelden  Hvor jeg også skriver at jeg ikke skjønte noen ting når jeg våknet, og at jeg ikke husker noe. En stor del av meg har lyst til å vise det til hele verden, fordi slike som han ikke fortjener å bli skjermet for noe som helst. Men han fortjener ikke noe mer oppmerksomhet, så det skal jeg ikke gjøre. Det får politiet ta seg av.  Det gjør meg trist at det ikke vises noen form for ydmykhet engang, men det gjør meg bare enda mer motivert til å ta dette videre til riktig instans. 


Min vakre lille frøken i dag ♥ Blåbær er tingen! 


I dag har jeg og min lille frøken vært på åpen barnehage og møtt mange andre babyer og mammaer/pappaer. Veldig koselig! Vi ble ikke så lenge i dag, da jeg bare ville sjekke ut hvordan det var. Veldig koselig med samlingstund og fellessang osv. Supert alternativ for de som ikke går i ordinær barnehage, det må jeg bare si! 

Nå venter vi bare på søsteren min og Nathaniel .Han er nemlig så heldig å bli hentet i barneagen av tante Astrid i dag! Så skal vi lage kyllingform til middag. Det ser vi veldig fram til! Ønsker dere en fin ettermiddag videre ♥

Holdningene vi må gjøre noe med.

Jeg må bare si tusen takk for alle fine ord og tilbakemeldinger etter mitt forrige innlegg. Det var et veldig vanskelig innlegg å publisere. Mest av alt fordi det er litt som å blotte seg selv, og sine mørkeste, innerste hemmeligheter. Det føles utrolig ubehagelig egentlig, men samtidig vanvittig befriende. Ting som egentlig ingen andre visste, foruten om de få menneskene som faktisk noen gang har greit å komme ordentlig inn på meg. Mennesker jeg stoler to hundre prosent på. 

Jeg tror det var litt tøffere for meg å poste gårsdagens innlegg enn jeg først hadde forventet. Da jeg skrev det måtte jeg naturligvis tenke tilbake, og tenke gjennom alt det vonde jeg har opplevd i mine ungdomsår. En tid jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg føler på mange måter dette, og mange andre fæle ting jeg har opplevd, har farget mitt syn på menn. Jeg mener. jeg har virkelig problemer med å stole på menn. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, og har det fortsatt den dag i dag. Det gjør meg sint, fordi jeg mest sannsynlig aldri kan ha et normalt og sunt forhold til en mann uten å tenke at han er “ute etter noe mer” Det gjør meg sint, fordi det ikke er min feil at jeg har det sånn. Det er de som har behandlet meg på den måten, sin feil. De som fikk meg til å tro, at “sånn er det bare”.

Jeg bestemte meg for å sende en melding til disse guttene/mennene og informere de om at jeg kommer til å anmelde de. Ikke med et mål om å få de dømt, men fordi jeg føler det er noe jeg må gjøre for meg selv. Noe jeg skulle gjort for mange år siden.  Jeg sendte en saklig melding, og informerte de om at jeg fortsatt husker den kvelden for 8 år siden veldig godt, og at det rett og slett ikke er greit å ha sex med noen som ikke er i stand til å gi sitt samtykke til det. Og vet dere hva? Helt uforventet, føltes det som om mange kilo falt av mine skuldre. Det føltes litt som å avslutte et vondt kapittel jeg egentlig bare bestemte meg for å lukke igjen, og aldri åpne noen gang igjen.  Men, det var på tide. Og det var helt riktig. 

Jeg håper, og tror aldri min gutt kommer til å oppføre seg slik mot jenter. Jeg oppfostrer han til å ha respekt for jenter. Respekt for alle mennesker generelt. Sier noen nei, så betyr det kort og greit nei.

For å dra et veldig godt eksempel: Om han vil ha nattasuss av Sienna, må han alltid spørre henne først. Og selv om hun ikke kan svare, er det selve holdningen jeg er opptatt av å lære han. Det at man ikke kan bestemme over andres kropp. Selv om det fortsatt selvfølgelig er verdens mest uskyldige ting å gi et nattasuss til lillesøsteren sin, som han forguder mer enn noe annet her i verden, er det holdningen som er så utrolig viktig. Nei betyr nei. Og det kan man nesten ikke gjenta ofte nok. Vi må ikke må gi hadeklemmer eller heiklemmer til noen som helst, om vi ikke har lyst til det. En selv bestemmer over sin egen kropp. Og det er så utrolig viktig å lære, og vite det. 

Hvis ikke Sienna har lyst på ett nattasuss, får han heller ikke gi henne det. Sånn er det bare. Og da forteller jeg han rolig at Sienna er veldig glad i han, men at hun rett og slett ikke hadde lyst på nattasuss denne kvelden. Det er så enkelt. Vi må begynne i det små, lære de de riktige og sunne holdningene. Og lære at et nei, det er et nei. Slik kan han etterhvert lære, at man ikke tar et slikt sjebnesvangert valg for en som ikke er stand til å gi sitt samtykke. Slik som noen som ikke hadde lært det samme av sine foreldre, desverre gjorde mot meg en gang i tiden. 

Det var ikke min feil.

For femten år gamle meg var definisjonen på en voldtekt en skummel, høy mann som hopper fram bak en busk i en mørk park midt på natten, uten noen tilskuere tilstede. En voldtekt var for femten år gamle meg noe som innebar en brutal handling, en handling som innebar et basketak, utført av en kriminell person, en fremmed. 

Det sitter enda sterkt i minne. Best av alt husker jeg hvordan det fikk meg til å føle meg med meg selv. Skam. Følelsen av skam var helt overveldende, og jeg tenkte også at dette var noe alle andre kom til å tenke om meg. Hore. Det var kanskje derfor jeg aldri sa det til noen før flere år etterpå, ikke min egen familie engang, selv om jeg alltid har hatt et nært forhold til de. 

Jeg var femten år, og jeg ble utsatt for en festvoldtekt. Det innebar ingen basketak. Det var ingen mørk høy mann. Dette var noen jeg kjente. Men for meg, i mitt hode, var dette noe jeg hadde skyld i selv. Det er først i mine senere år at jeg virkelig har skjønt at dette faktisk var en voldtekt, i like stor grad som de som blir utsatt for en høy mann bak en busk i en mørk park midt på natten. Begge er like alvorlige, begge er en seksuell handling mot en person som ikke har samtykket. Det er en krenkelse. Det er en voldtekt.

 

Jeg husker det som det var i går. Jeg var bare femten år gammel. Jeg og bestevenninnen min hadde tatt bussen til en annen by fordi venninnen min skulle besøke kjæresten sin. Da jeg var yngre var jeg ganske vill av meg, så jeg bestemte meg for å dra fra venninnen min og typen hennes, til en fest hos noen eldre gutter jeg kjente litt fra før av. Følte meg kjempekul som fikk henge med de store gutta. Selv om denne kvelden står sterkt i minne, er det bare bruddstykker jeg husker fra jeg hadde tatt en drink. 

Det eneste jeg husker etter å ha kommet til disse guttene, er bruddstykker. Naken. Først i senga til en av guttene. Deretter i senga til en annen av de. Deretter er det eneste jeg husket bruddstykker, bilder i hodet mitt, ute i snøen. Fortsatt naken. Hva disse guttene la oppi rusbrusen min, kommer jeg nok aldri til å få vite. Jeg visste ikke da, men jeg vet nå. For femten år gamle meg, var dette ene og alene min egen feil. Men 23 år gamle, langt mer samfunnsbevisste og ikke minst langt mer livserfarte meg vet bedre. Dette var overhodet ikke min feil. Jeg var ingen tøs, hore eller ludder som ble utsatt for handlinger mot min egen vilje. For å dope noen ned, er en form for tvang. Det er en form for å frata noen retten til å bestemme over sin egen kropp. Jeg visste det ikke da, men det vet jeg nå. 

 

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg den gangen trodde det var min egen feil. Det var ingen som hadde fortalt meg at en voldtekt kan bli utført mot deg, av noen du kjenner og stoler på, og at det ikke nødvendigvis innebærer at noen hopper på deg og holder deg nede mot din vilje. Jeg skriver dette innlegget for å øke bevisstheten rundt dette alvorlige temaet. For det er faktisk et samfunnsproblem. At menn tror de kan ta seg til rette. Denne hendelsen har absolutt påvirket meg, Det endret mitt syn på menn og seksualitet, før jeg engang hadde nådd den seksuelle lavalderen. Det er ikke din feil!

Jeg har så mange ganger de siste årene gått runden med meg selv, om jeg skal gå til anmeldelse eller ikke. Etter jeg fortalte søsteren min om dette, tok jeg faktisk et valg om at ja, det skal jeg faktisk gjøre! Det finnes ingen bevis, og disse guttene/nå mennene, kommer aldri til å bli dømt, men det vil kanskje gjøre at jeg kan forsone meg mer med at jeg har gjort det riktige, det eneste rette enhver jente eller gutt som blir utsatt for en festvoldtekt eller en voldtekt generelt burde gjøre. Aldri legg skylden på deg selv. 

Heldige meg!

I dag har vi hatt en rimelig rolig dag. Skikkelig søndagsidyll! Hadde tatt feil tidspunkt av bursdagen vi skulle på, i et svakt/stresset øyeblikk. Livet som surrehode det. Så da ble det litt endring i planene. Planen var egentlig å dra på “aketur” før bursdag, men det ble til at vi gjorde det omvendt.

Vi er så heldige å ha bittelitt snø (is) her, så vi utnyttet det lille av snøen vi faktisk har, og tok fatt akebrettene. Sienna fikk nemlig sitt aller første akebrett i går, så da måtte vi jo ut å teste det i dag. Og hun syntes det var sååå gøy! Hun lo og lo. Jeg tar meg selv stadig i å tenke hvor fantastisk heldig jeg er, selv om den tanken noen ganger blir overskygget av hverdagsstress. Jeg trives faktisk med å være alenemor, selv om ingen tror på meg når jeg sier det. Det er jo faktisk i all hovedsak et bevisst valg jeg har tatt, da jeg helt sikkert kunne vært i et forhold om det var det jeg ønsket. Det er noe spesielt ved det. Jeg føler på mange måter at jeg kommer nærmere barna mine i min situasjon, ettersom det jo er jeg som gjør alt med de! 

Fine, fine fine barna mine! i morgen er det en ny uke, med nye muligeter. Føler jeg har vært litt for lat den siste tiden når det kommer til å være sosiale, så denne uken skal vi være litt sosiale og dra litt på besøk! Jeg tenkte også at nå som Sienna er blitt over ett år, og hun enda skal være hjemme i et halvt år til, så skal vi begynne å dra på åpen barnehage et par ganger i uka. Jeg har allerede undersøkt muligetene, og det gleder vi oss til! Hun elsker jo andre barn og er et veldig sosialt lite vesen, som mor så datter! Så det er midt i blinken for oss♥

Ønsker dere en fantastisk kveld og kommende uke! 

Blogges