Frøken “la det skje med en gang, takk”

Jeg er høygravid. Det gjenstår noen få uker til min termin, søndag sjette desember. Likevel, skulle man altså ikke tro det i det hele tatt. Bekkenet mitt skrangler, jeg har problemer med å gå. Men noen ganger skjer det bare noe med meg (les: noen ganger=hver dag) Jeg vet ikke helt hvor jeg henter energien min fra, men plutselig (hver dag) får jeg underlige energikick, som forteller meg at jeg heller burde gjøre hundre tusen ting enn å slappe av. 

I går, var jeg egentlig ganske sliten og trøtt. Jeg tenkte likevel at nå når jeg først har en barnefri helg, MÅ jeg få byttet rom med ungene slik at de får så stor plass å leke på og boltre seg på som mulig. Som tenkt, så gjort. Jeg har nemlig ikke sjans til å få gjort det mens jeg har ungene, så det var bare å utnytte muligheten.

Jeg er litt sånn at når jeg først har bestemt meg for noe, er det virkelig ingen krefter her i verden som kan stoppe meg. Fullføres skal det, koste hva det koste vil! Denne staheten kommer jeg nok til å nyte veldig godt av i tiden framover, tenker jeg. 

Så… i stedet for å legge meg å sove og utsette alt til i dag, brettet jeg opp erma, og startet å bære småtingene og organisere. Når jeg hadde demontert Emma’s seng, og fått unna det andre som står under loftsengen til Nathaniel, startet jeg på demonteringen. Dette brukte jeg altså flere timer på. Og ferdig, det ble jeg! 

Og la meg bare fortelle dere en ting… å være EN person og enten montere eller demontere en loftseng, er virkelig en omtrent umulig oppgave. Det kom noen saftige nordnorske gloser fra meg underveis, men jammen meg klarte jeg jo det. Selvfølgelig, jeg gir jo ikke opp før jeg faktisk får til det jeg har sett for meg. Jeg fikk skviset min seng inn på deres rom (rettere sagt madrassene, siden de er bøyelige, bunnen fikk ikke plass) og fikk satt Nathaniels seng ute på verandaen.

Den er nemlig lilla, og jeg synes den tar alt for mye oppmerksomhet. Så, nå skal mor sette i gang med maling på terrassen, prosjekt hvit seng, og så er det montering av senga i kveld. Jeg gleder meg svært lite, og regner med å få en planke eller ti strategisk plassert på tærne mine. Men, slikt er jeg jo veldig vant til! Så det skal nok gå fint. Har man ikke mann, gjør man det selv! 

Mens jeg var i gang med endring, tok jeg like godt å endret litt på de fine klesstativene deres fra Kids Concept. Hengte opp varme, nydelige ullkjoler til Emma, blandt annet. Her har dere en liten sneakpeek. Bilder av hele rommet kommer når alt er ferdig 

Hva synes dere? 

Frøken “la det skje med en gang, takk”

Jeg er høygravid. Det gjenstår noen få uker til min termin, søndag sjette desember. Likevel, skulle man altså ikke tro det i det hele tatt. Bekkenet mitt skrangler, jeg har problemer med å gå. Men noen ganger skjer det bare noe med meg (les: noen ganger=hver dag) Jeg vet ikke helt hvor jeg henter energien min fra, men plutselig (hver dag) får jeg underlige energikick, som forteller meg at jeg heller burde gjøre hundre tusen ting enn å slappe av. 

I går, var jeg egentlig ganske sliten og trøtt. Jeg tenkte likevel at nå når jeg først har en barnefri helg, MÅ jeg få byttet rom med ungene slik at de får så stor plass å leke på og boltre seg på som mulig. Som tenkt, så gjort. Jeg har nemlig ikke sjans til å få gjort det mens jeg har ungene, så det var bare å utnytte muligheten.

Jeg er litt sånn at når jeg først har bestemt meg for noe, er det virkelig ingen krefter her i verden som kan stoppe meg. Fullføres skal det, koste hva det koste vil! Denne staheten kommer jeg nok til å nyte veldig godt av i tiden framover, tenker jeg. 

Så… i stedet for å legge meg å sove og utsette alt til i dag, brettet jeg opp erma, og startet å bære småtingene og organisere. Når jeg hadde demontert Emma’s seng, og fått unna det andre som står under loftsengen til Nathaniel, startet jeg på demonteringen. Dette brukte jeg altså flere timer på. Og ferdig, det ble jeg! 

Og la meg bare fortelle dere en ting… å være EN person og enten montere eller demontere en loftseng, er virkelig en omtrent umulig oppgave. Det kom noen saftige nordnorske gloser fra meg underveis, men jammen meg klarte jeg jo det. Selvfølgelig, jeg gir jo ikke opp før jeg faktisk får til det jeg har sett for meg. Jeg fikk skviset min seng inn på deres rom (rettere sagt madrassene, siden de er bøyelige, bunnen fikk ikke plass) og fikk satt Nathaniels seng ute på verandaen.

Den er nemlig lilla, og jeg synes den tar alt for mye oppmerksomhet. Så, nå skal mor sette i gang med maling på terrassen, prosjekt hvit seng, og så er det montering av senga i kveld. Jeg gleder meg svært lite, og regner med å få en planke eller ti strategisk plassert på tærne mine. Men, slikt er jeg jo veldig vant til! Så det skal nok gå fint. Har man ikke mann, gjør man det selv! 

Mens jeg var i gang med endring, tok jeg like godt å endret litt på de fine klesstativene deres fra Kids Concept. Hengte opp varme, nydelige ullkjoler til Emma, blandt annet. Her har dere en liten sneakpeek. Bilder av hele rommet kommer når alt er ferdig 

Hva synes dere? 

Den uutholdelige tomheten…

Stillheten. Den uutholdelige stillheten. Tomheten.. den uendelige tomheten. Å våkne opp av noe annet enn mine to søte små på hver sin side av meg, føles veldig rart. Noe jeg absolutt ikke er vant til. Og faktisk, så skal jeg ærlig innrømme at det er ganske trist.

For det er jo slik det en gang er. Å være alenemamma gir deg dobbelt så mye arbeid. Det gjør deg definitift trippelt, om ikke firedoblet så sliten. Men det er likevel så mye, mye mer enn det. Det gir deg nemlig også tusen ganger mer kjærlighet, uendelig med glede, og dobbelt så stor sorg når de plutselig ikke er her lengre.

Det er merkelig det der. Hvordan jeg faktisk har dedikert hele mitt liv til mine barn. Det man helst ikke skal innrømme. Man skal helst både gå på Yoha og Pilates i løpet av en uke, og få selvrealisert seg så til de grader.  Gå ut på ost og vinkvelder titt og ofte. Men der er absolutt ikke jeg, for å si det sånn.  Jeg kan vel kanskje være den første til å rekke opp handen å innrømme det. At jeg faktisk ikke har så mye liv utenom mine søte små akkurat nå. Uten å føle noen skam over det egentlig. Rett og slett fordi jeg ikke forventer stort annet nå når de er små. Denne korte, men likevel så uendelig verdifulle tiden, vil jeg mer enn gjerne sette tilsides meg selv og mine behov. 

Dagens frokost 

Ønsker dere lesere en vakker lørdag, med eller uten barn! Og kom gjerne med ønsker om det er noe dere ønsker å lese mer (eller mindre) av 🙂 

Blogges

#mamma #gravid #mammablogg #gravidblogg #hverdag #mammahverdag

Løftet jeg brøt for meg selv

Det var da jeg sto der, at det gikk et lys opp for meg. Jeg sto på toget fra Lillestrøm til Oslo med min sønn. Med en steintung treningsbag med alle hans ting i, min alt for tunge veske, og handleposer. Der og da, tenker jeg på hvor mye jeg hater å ta tog. Ja, rett og slett hater. Og hvor UTROLIG heldige vi er, og hvor mye man tar for gitt her i livet. Noe så enkelt som det å ha en bil som fungerer. Noe vi per dags dato desverre ikke har lengre.

 

Det gikk fra ; “Kom da Emma og Nathaniel, det er på tide å gå ut i bilen” til “La bare mamma sjekke bussruten først”  og “Nei, vi kan desverre ikke gjøre det, bussen går ikke dit” 

Å kalle det et nederlag, ville vel vært å underdrive. Det er omtrent nøyaktig ett og et halvt år siden jeg fikk bilsertifikatet plassert i handen min. Etter mye stå-på vilje fra min side, og et enormt ønske om en enklere hverdag, sto jeg faktisk der med den berømte “lappen” i handa. Følelsen av frihet var ubeskrivelig. Likevel gikk det ikke veldig lang tid før den frihetsfølelsen var en selvflølge, og at det motsatte, det å ikke ha bil plutsleig, føles som en krise.

For det er ikke slik at dette er første gang bilen min, i løpet av en korte tiden jeg har eid den, har streiket. Neida. Jeg glemmer nok sent den dagen jeg plutselig sto der og den nektet å rikke en millimeter på seg en kald vinterdag jeg var på tur til å hente ungene i barnehagen i fjor vinter. 

Da jeg besto førerprøven, og kjøpte meg bil, ga jeg meg selv et løfte. Jeg skal ALDRI mer ta buss, tog, trikk eller noen former for kollektiv transport noen sinne igjen! Vel, det løftet måtte jeg desverre glatt bryte i dag. Jeg skal heldigvis leie leiebil hele neste uke, så mine søte små kommer seg i barnehagen og jeg får jobbet og møtt opp på avtaler og møter jeg har. 

Har egentlig nettopp kommet inn døren. Vært på farten i hele dag. Siden det var planleggingsdag i barnehagen i dag, tok vi turen til Norges Varemesse på Kids Expo. Vært tradisjon å dra dit de siste årene. Og ungene digger det like mye hver gang, og enda mer for hvert år som går! 

Kjempegøy for både store og små. Hoppet i hoppeslott,  klatret,  spist is, fått stå inne i ekte “snø” på “Frozen” stand,, hilst på Knerten, syklet, bygget lego, lakket negler, for å nevne noe!  Jeg er helt ør i hodet, men samtidig har jeg hatt en superfin dag bak meg med verdens to beste skattifnatter! GUD så herlige de er!  Og GUD så heldig jeg er! 

Etter Kids Expo ga vi hadekyss til Emma, som dro med pappaen sin, og jeg og Nathaniel tok toget inn til Oslo til tante Astrid, hvor han skal være hele helgen. Jupp, mor skal være helt alene! Jeg fikk heldigvis lov å låne bilen til kjæresten til søsteren min, så jeg slapp å ta trikk og tog hjem igjen. Utrolig deilig! Og jeg får som vanlig litt sånn smått panikk når jeg kommer hjem og innser at jeg ikke skal stå opp med ungene imorgen. Hva trenger jeg å gjøre?! Hva er mest nødvendig? Vel, jeg skal faktisk bruke helgen på å jobbe. Og å ommøblere rom slik at ungene får det største rommet, som sagt.Tror det er to søte små som kommer til å være kjempeglade når de kommer hjem igjen! 

 

Så , nå sitter jeg her alene, helt kjørt og veldig klar for å sove og ikke bli vekket av noen som helst imorgen, annet enn eventuell fuglesang! Guuud så deilig 🙂 

Blogges 

 

DIY – Barbie/Dukkehus

Med en liten frøken i huset som elsker alt som har med dukker å gjøre, og en mamma som både elsker å lage ting selv, men også overraske og  gjøre mine barn glade, hva får man av det? Jo, et hjemmelaget Barbiehus som resultat, blandt annet! Og veldig fornøyde barn, som synes de har en veldig snill mamma ♥ 

 

Det var virkelig ikke enkelt for meg å sette i gang med dette, i og med at det innebærer saging. Noe jeg aldri før i hele mitt liv har holdt i min hand. Jeg tenkte avkappede fingre, en sag fast i foten min og så videre. Heldigvis, gikk det veldig fint. Overraskende bra, faktisk! 

Et hjemmelaget Barbiehus har jo veldig mange fordeler. For det første, mulighetene for å innrede og gjøre det til noe unikt, er jo uendelige! Og selvfølgelig er det mye vennligere for lommeboka 🙂 

 

Dette trenger du♣ 

1 stk Ikea KALLAX bokhylle (koster rundt 200 kr)

1 stk treplate 40×120 cm ( evt 2 stk 40×60 cm) (koster rundt 150 kr)

1 stk bakplate (jeg har faktisk brukt laminat, haha! ) Anbefales en vanlig bakplate om man ikke er så flink å sage (slik som meg). Laminat er nemlig ikke verdens enkleste material å sage i.  (Pris her kommer litt an på hvilket materiale man velger)

 

1 sag

1 hammer

1 pakke spiker

1 boks med hvit maling (evt rosa maling om man vil male detaljer på taket, slik jeg har gjort etter bildene ble tatt) 

Stoff, kontaktplast eller vanlig tapet til å bruke som “bakgrunn” i de forskjellige rommene. 

 

 

Slik gjør du: 

1. Monter KALLAX hyllen slik det står anvist på bruksanvisningen

2. Sag i to platen på 40×120 cm, slik at det blir to stk plater på 40×60 cm.

3. Legg taket på toppen av hyllen, og plasser bakstykket (kan være hva som helst, jo tynnere material, jo enklere) 

Etter du har plassert bakstykket på, tegner du med blyant opp langs hele huset slik at du får streker på bakplaten som viser hvor du skal sage.

4. Når du har sagd ferdig bakplaten, plasserer du den bakpå. Finn fram spiker og hammer, og spikre den fast i hyllens vegger slik at alle kantene kommer overens. 

5. Deretter plasserer du taket på. Spikre taket fast ved å spikre platen fast i det. 


“Innredning”:

Kontaktplast eller stoff ( jeg har brukt begge deler) som “tapet” i de forskjellige rommene. Jeg syntes platen i seg selv var så fin at jeg har latt den være helt “naturell” øverst på “loftet”. 

Mulighetene for hvordan man kan designe huset er uendelige. Kun fantasien setter grenser! Jeg har gjort et par endringer siden jeg tok disse bildene, men det er i all hovedsak slik huset ser ut nå :

Ungene var superfornøyd, og leker så fint sammen med dukkene i huset. Absolutt vel invsestert tid og energi, og det gir meg så mye å se mine barn så glade og fornøyde! Det er ikke det at de ikke er det til vanlig, de er verdens godeste. Men at mamma lager Barbiehus er jo ikke helt hverdags, da 🙂 

 

Håper denne bruksanvisningen på Barbiehus var brukanes. Selv har jeg ikke fulgt noen oppskrift, men kun gjort det slik jeg forestilte meg det i tankene mine og brukt logisk sans. Og, Barbiehus, det ble det!

 Hva synes dere? 

Matpakkeinspo

De vonde kynnerne/Modningsriene har kommet jevnt og trutt siden i går kveld. Det gikk faktisk så langt at jeg vurderte å sette på rietelleren for å se om det var noe mønster, men jeg droppet det for å unngå å skremme meg selv. Og gikk heller å la meg til å sove! Lurt!

Men, da jeg sto opp i dag, eller rettere sagt, våknet med verdens to beste skatter rundt meg, så satte det i gang igjen. Er vel sånn det er å være på slutten av svangerskapet. Jeg kan huske jeg hadde det lignende med Emma fra ca uke 35 også, så vi er jo inne i rett periode for slike smerter. Snart kommer vel blodslim og hyppige besøk til føden også, haha! 

Nei.. altså. Jeg tar det veldig med ro denne gangen her, og jeg ringer ikke sykehuset før jeg har veldig kort mellomrom mellom riene ettersom jeg nå må sette i gang et helvettes spetakkel uten like med organisering av ungene og dit de skal, samt de jeg selv skal ha med meg på fødselen. Så, jeg setter naturligvis ikke i gang noe styr med mindre jeg er 120% sikker på at denne snuppa faktisk er på tur ut. 

I dag skal Emma på pappahelg (jeg blir alltid helt sentimental når hun skal det..) og jeg og Nathaniel får middagsgjester av Kikki og søte Norah som også går på samme gruppe som N i barnehagen. Det gleder han seg veldig til! Søster/Tante Astrid hadde lyst til å ha han i helgen, noe som med andre ord vil si at jeg har BARNEFRI en HEL helg.

Sa du en hel helg? Ja, en hel helg! Noe som ikke har skjedd siden i sommer som straks begynner å nærme seg et halvt år siden. Helgen skal jeg først og fremst bruke på å slappe av, hente inn krefter. Og så skal jeg gjøre rom-bytte med mitt og ungene sitt rom. Pr. nå har jeg nemlig det største rommet, av den enkle grunnen at min 1.80 seng ikke gikk inn på deres rom da vi flyttet hit. Så da får de det største rommet og mer plass til å leke og ha det gøy! 🙂 Selv om de pr dags dato også har alle sine leker i halve stua, haha. Gjør meg ingenting.. de er bare små en gang 

Her er dagens matpakker! Er litt lei av kjedelig brød om dagen, og da er det fint å variere litt. Her er det havrefras, fiskekake, smoothie, banan, og oppskjærte biter av eple, gulrot og mango. 

Snille Kikki tilbød seg nemlig å levere ungene i barnehagen i dag også, så da ble det enda en barnehagedag. I morgen er det planleggingsdag, så da blir jeg hjemme med storebror, og finne på noe gøy før han drar til tante Astrid 

 

Nå skal jeg sette i gang å svare på mailinnboksen min, og så er det ikke så lenge igjen til Kikki, Nathaniel og Norah kommer. Ønsker dere en vakker dag videre! 

Blogges

Fødsel

Da var det plutselig i gang! Ingen vei tilbake. Tankene svirrer, kroppen gjør seg klar, og jeg vet ikke helt om jeg skal være glad, eller livredd. Imorgen er det kun to uker til jeg regnes som “til termin”… altså med sannsynlighet for at jeg allerede da kan sitte med denne lille snuppalura i hendene mine. Og det skremmer meg egentlig mer enn det gleder meg!

Ikke fordi jeg ikke har lyst til å møte henne. Selvfølgelig klarer jeg omtrent ikke vente med å møte vakre lillesøster inni magen! Men, jeg har jo ikke engang tenkt på noen sykehusbag, til tross for at jeg er inne i uke 36 nå når klokka bikker tolv. Og i enda mindre grad har jeg planer om å faktisk pakke den i nærmeste framtid. Jeg har fortsatt en del småting som trenger å komme på plass før vi kan ha baby i heimen her (og en stor ting, BIL!) Jeg føler meg på en måte så lite klar. 

Tanken på at fødselen er nærstående, er faktisk utrolig skremmende. Jeg har to ganger tidligere erfart hvor smertefull en fødsel er, og det sitter forsåvidt enda friskt i minne. Min største frykt er at jeg skal føde alene. Altså, at jeg hverken får tak i søsteren min eller venninnen min. Tenk om fødselen starter på natta og de sover?! 

HJELP! Jeg ønsker virkelig ikke å føde alene. Og å ta med barnefar har jeg for lenge siden utelukket. Mamma er på andre siden av landet, og det er egentlig ikke så veldig mange andre jeg kunne tenkt meg til å ha tilstede under noe så privat som det en fødsel er. 

Mine to gullegode skatter, helt nyfødte ♥

TENK at de om få uker er stolt storebror og stolt storesøster

Da en engel banket på døren min..

Jeg stivnet til av skrekk… det gikk kaldt nedover ryggen min. Akkurat slik det alltid gjør når telefonen min ringer sent på kvelden. I halvsøvne finner jeg den fram. Som en ettervirkning av en episode som skjedde meg for tre år siden, hvor min “bestevenninne” bestemte seg for at det var OK å la to narkomane innvadere leiligheten min og daværende også gravide meg, har jeg angst for å både åpne døren, og ta telefonen på kveldstid om det er noen jeg ikke kjenner eller ikke har nummeret til som ringer. 

Da jeg likevel fikk med meg at det var min gode venninne Kikki som ringte, svarte jeg naturligvis. Og jeg kan fortelle dere, at denne dama er en engel! Hun spurte meg om bilen min virkelig hadde streiket, og jeg bekreftet og sa at jeg blir hjemme med ungene resten av uka.

Jeg er jo ikke en person som liker å spørre andre om tjenester. Har blitt oppdratt veldig høflig, og til at jeg skal klare meg selv om jeg kan det. Så med mindre jeg virkelig trenger det, spør jeg ikke noen om hjelp. 

Det var da hun sa det! Slik bare engler får sagt det. “Jeg henter ungene imorgen tidlig, du skal vel ikke være hjemme med de. Du skal slappe av!” 

Jeg mener… wow. Tenk at man har så mange gode mennesker rundt seg! Både familie og venner, som er der, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn og man føler seg alene av og til. De er der! Det er så godt å vite at man har slike flotte mennesker i livet! Og det er jeg utrolig takknemlig for. Det er nemlig ikke alle som er like heldige! 

 

Følelsen av at noen andre stepper inn og gjør litt av det jeg er vant med å gjøre helt selv, er faktisk helt ubeskrivelig, og samtidig veldig merkelig. Å sende mine søte små skatter i barnehagen avgårde med noen andre (de kjenner Kikki, altså) er uansett veldig merkelig. Men gud så deilig! Å det får meg til å tenke på hvor deilig det faktisk er å være to i en småbarnshverdag. Når man kan bytte på og fordele oppgavene seg i mellom. Alt dette er jeg vant til å gjøre helt selv. Alt fra når dagen starter klokka seks (og med nattevåk og minimalt med søvn i tillegg) med alt det innebærer, til dagen “slutter” kl 19. ALT er i mine hender. Jeg klarer det fint, men jeg skal ærlig innrømme… det ER tungt. 

Da er det greit med venner, som ikke bare dukker opp på døren din om morgenen for å levere ungene dine i barnehagen, men også har med seg sjokolade og cola til mor. Dette kaller man en ekte venn! 

En fugl hvisket nettopp i øret mitt at denne flittige dama med tusen millioner baller i lufta nå skal kjøre en giveaway på bloggen sin, med en helt ny idè. 

Hvor genialt hadde det nemlig ikke vært om kommende storesøster eller kommende storebror hadde et helt likt babynest til sin dukke, akkurat som mamma har til lillebror eller lillesøster?  Genait, sier jeg! Aldri tenkt på det før hun presenterte ideen for meg, men jammen er det en genial ide også. Ikke fordi en dukke trenger et babynest (noe forsåvidt ikke en baby heller trenger, jeg lever, så vidt jeg vet, enda, selv uten å ha brukt babynest)  

Men.. som mamma til ei som er helt frelst av babyer og dukker, min søte lille frøken på litt over to år, så vet jeg at det er gøy med slike ting! 

Dere kan lese bloggen til Kikki HER 

 

 

I det du ikke tror det kan bli verre…

Jeg skjønte det med en gang. Følelsen av når det streiker. Alt streiker, og alt står helt stille. Tiden står stille. Jeg snakker naturligvis om bilen min, som for ordens skyld er verdens største mannskitbil solgt av noen som kun selger mannskitbiler.  

Øyeblikket der du virkelig ikke tror ting kan bli verre.Nå har du nådd bunnen av dritt, tenker du for deg selv. Well, not yet dear! Jeg hadde nemlig enda litt mer dritt i vente.

Intetanende svipper jeg innom for å fylle bensin etter å ha levert mine to søte små i barnehagenRett før innkjørselen til bensinstasjonen, står jeg før jeg aner det, bom fast. Midt i et lyskryss/fotgjengerfelt. Great! Min første tanke er: “Å NEI!” Min andre tanke er: “ÅÅÅÅHNEEEEEEEI” og min tredje tanke er “ÅÅÅÅÅHHH NEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI” 

Jeg sto opp i dag og min første tanke var, dette er en bra dag! Vel, den bra dagen sluttet brått.  Skal jeg gråte nå? Jeg gråt litt og hulket for meg selv, før jeg ringte mamma, min fungerende mann, når det kommer til bil osv, og forklarte min fortvilte situasjon. Heldigvis har jeg full kasko på bilen ,og etter noen timer fikk Viking tatt hand om den og kjørt den hjem til meg. Ikke svarte ***** om den skal repareres for femti øre engang. Nok er nok, drittbil er drittbil.  

Nå jobber jeg på spreng for å skaffe familien en ny bil, en fungerende en vel og merke. En som ikke, innen ett år etter kjøp, at reparasjonskostnadene har kommet opp på høyde med selve kjøpesummen. Møkka dritt altså. 

 

Så, nå sitter jeg her da, uten bil. Alt av planer og møter minst resten av uka må avslyses, det går nemlig ikke noe busser til der de går i barnehage og jeg blir dermed hjemmeværende mamma i noen dager fremover. Rart det der, hvordan man føler verden raser sammen når man plutselig står der uten bil? 

Jeg fikk heldigvis ungene trygt hjem igjen, uten å selv hente de, til tross for at jeg jo ikke har verdens største nettverk rundt omkring her å skryte av.. Følelsen av å stå hjemme og ungene kommer hjem er meget merkelig for meg. Når jeg tenker meg om, første gang i historien det noen gang har skjedd! Må faktisk inrømme at det var litt koselig å se de komme inn døra, så glade for å se meg igjen. 

Nå er det virkelig natta her. Min høygravide kropp er virkelig kjørt for dagen for leeeenge siden, og hodet mitt trenger virkelig noen timer med skjønnhetssøvn! 

Blogges

De ordene vi aldri glemmer..

Man hører mange ting i løpet av en dag, i løpet av en uke, i løpet av en måned, og i løpet av et år. Det meste av informasjon vi mottar går inn, og så ut igjen. Vi glemmer det rett og slett. Med mindre det er noe vi trenger å huske, selvsagt. Tilogmed sånt kan man glemme. Jeg gjør. 

Andre ting, derimot. De sitter. De sitter så godt, at de blir altoppslukende. Så altoppslukende, at det rett og slett gjør vondt å tenke på det, også lenge etterpå.. Etter å ha hørt at jeg ikke “var der for datteren min“, noe som egentlig er mange dager siden,  har jeg virkelig ikke hatt det noe bra. Truth being told. På lørdag fikk jeg min datters farmor til å komme å hente henne, ettersom jeg sitter med null familie her nede, og virkelig trengte at noen andre steppet inn. Jeg klarte bare ikke mer.Og jeg tenkte at hun rett og slett ikke fortjener å se at mammaen sin er så lei seg.

Likevel må man faktisk bare opp å stå igjen. Jeg har jo ingen valg. Det tar bare litt lengre tid nå enn til vanlig. Og slik får det bare bli. I dag har jeg ikke gjort noen ting egentlig. Faktisk, ingen ting annet enn å stirre tomt i veggen Og det igjen, gir meg dårlig samvittighet. Fordi det har seg slik, at jo mer jeg jobber og står på med denne bloggen, jo bedre lever vi neste måned. Jeg sitter med full disposisjon til når og hvor mye jeg skal jobbe. Det gjør også at om jeg ikke jobber, og “bare går hjemme hele dagen” slik mange fortsatt mener jeg gjør, så sliter vi neste måned for å si det sånn. Jeg sitter litt med følelsen av håpløshet. Følelsen av å ikke strekke til. Blandet med følelsen av at jeg faktisk talt er alene. HELT alene. Jeg vil så gjerne, jeg bare klarer det ikke. 

Jeg sitter å vurderer å bestille flybillett til meg og ungene på første fly hjem og bli der i noen uker. Følelsen av at du er helt alene, er til vanligvis helt grei å sitte med, en følelse jeg etttersom tiden har gått har blitt veldig vant med. Men akkurat nå, føles det så vannvitig tungt. Og jeg vet at dette kanskje hadde gått lett unna om jeg ikke hadde vært gravid. Jeg hadde nok børstet det av meg, sånn som jeg har gjort med så mye rart i løpet av disse snart fem årene jeg har blogget. 

Men… det har seg jo slik at jeg sitter her, offisielt høygravid fra i dag av, faktisk. Jeg er supersensitiv, og en slik liten kommentar kan virkelig ta knekken på meg nå som jeg er så sårbar som jeg er. Noe det også har gjort. Da er det bare å reise seg igjen og håpe på det beste! Nå i tiden framover er det utrolig viktig for meg å fokusere på det positive. Jeg skal gjennom en fødsel om en måneds tid, jeg skal være en oppegående og glad, lykkelig mamma for tre søte små. Og … jeg GLEDER meg til å være ferdig å være gravid! Dette svangerskapet har vært så utrolig tøft for meg mentalt. Mest av alt i begynnelsen, de første månedene. Men også nå… hvor jeg faktisk snart sitter som trebarns alenemor. Det hele er så virkelig. Og så skremmende på samme tid. 

Men. Som vi alle vet. Man klarer det man vil! Jeg er innstilt på en tøff tid, med null søvn, mye barn, og ingen tid til meg selv. Det er nemlig slik det er å være alenemamma til ETT nyfødt barn. Så kan man tenke seg til hvordan det er å være alenemamma til et nyfødt barn, i tillegg til to storesøsken som krever sitt. Det blir slitsomt, herregud.. men kjærligheten de kommer til å ha seg i mellom, og det tette og gode søskenforholdet jeg ser mine to søte små har. Det er så verdt det! 

Blogges