Hei og hopp kjære lesere! I dag falt endelig den første snøen her. Stor stas for alle tre! Og i dag hentet vi hjem storesøster fra pappauke, noe som var veldig koselig for oss alle fire!
Det at snøen kommer får meg til å tenke på jula! Og jeg tror ikke jeg klarer å vente så veldig mye lenger med å dra fram alle eskene med julepynt som står å roper på meg. Og det gleder jeg meg veldig til! Tenker at om et par uker, er det julehus her!
Jeg og snuppa måtte ta oss en tur ut i finværet og titte på snøen, samt teste den nye, nyyydelige vinterdressen hennes som har hengt i gangen en stund. Det er jo på mange måter hennes første ordentlige vinter, da hun jo bare var bitteliten baby i fjor. Og tenk, nå fyller hun ett om bare litt over en måned. Tiden flyger i godt selskap♥
Den siste tiden har det vært litt vel mye. Med hverdagen i seg selv, pluss diverse annet. Det er vanskelig å blogge, når tankene er et helt, helt annet sted. Når jeg ikke ønsker å dele tankene mine med resten av Norges befolkning. Det har rett og slett blitt litt for mye. For mye å tenke på, og for store forventninger til meg selv. Så mange planer, så mange drømmer, men hverken tid eller energi til å gjennomføre. Hverdagen er ganske altoppslukende, og alt utover det er det vanskelig å få til det jeg vil få til.
Nei, jeg har ikke sluttet å blogge. Jeg skal ta en liten oppdatering for dere! Med noen hektiske dager bak oss, kunne jeg sikkert skrevet en roman om hva vi har gjort på siden sist. I helgen var vi på teknisk museum, en stor begivenhet for storebror. På mandag var vi på halloweenfest, med påfølgende runde fra dør til dør for å sanke inn godis, sammen med storesøster, selv om hun egentlig er på pappauke. Emma var vampyr-heks, og Nathaniel var vampyr-darth-wader. En veldig koselig dag for de små!
Ellers går dagene her i ett sett. Av og til skulle jeg ønske vi hadde familien i nærheten. Jeg merker det stikker litt i hjertet mitt når jeg ser besteforeldre hente barnebarna i barnehagen titt og ofte. samtidig som jeg tenker på at hele min familie befinner seg 2 000 kilometer unna, og vi ser de kun noen få ganger i året. Hadde det ikke vært for Emma og pappaen hennes, så hadde jeg nok sterkt vurdert å flytte “hjem” igjen. Vi trives jo veldig godt her, men det er utrolig tøft, og det føles til tider som om jeg er alene i verden. Venner er en ting, men venner har sin egen familie, og sitt eget å holde på med. Det blir aldri det samme. Vi får heldigvis besøk av bestemor den kommende helgen, noe hele gjengen her ser fram til!
Jeg innser at dette innlegget får det til å se ut som jeg hater livet mitt, men det gjør jeg altså ikke. Jeg elsker livet mitt, og jeg elsker mine tre vakre små! Men det går litt opp og ned. Noen perioder er tyngre enn andre, og akkurat nå er det noe som gjør at jeg ikke helt klarer å fokusere på så mye annet enn det helt nødvendige.
