Først må jeg bare si at hele fødselen er veldig tåkete for meg, og jeg husker ikke engang i nærheten av alle detaljer, og det er mulig at ikke alt stemmer med tidspunter jeg har skrevet..  Men jeg skal prøve så godt jeg kan å huske, heldigvis har jeg nesten hele fødselen på film.som jeg kan se på og derfor husker mere. 

 

Det hele begynte på termindagen, 18 desember .  På et helt vanlig do-bessøk, så kom det litt blod på papiret når jeg tørket. Tenkte med en gang på den berømte slimproppen som alle snakker om når det nærmer seg fødsel ! Ble i grunn kjempeglad, og litt skremt..    ropte til mamma som sto på kjøkkenet at det var blod på papiret, og at jeg trodde at slimproppen min var gått. Hun ble også kjempespent, og spurte meg om jeg trodde noe var på gang ? Jeg svarte henne at det aner jeg ikke, men man kan aldri vite.  Resten av dagen hadde jeg veldig kraftige og hyppige kynnere, men ingenting annet som tydet på noen nærstående fødsel.  Var litt deppa siden ingen ting hadde skjedd på denne dagen jeg så lenge hadde gått å ventet på, så gikk å la meg til å sove forholdsvis tidlig.  

 

Våknet i 4-halv 5 tiden morgenen den 19 desember,  helt frisk og rask uten noen rier eller noe. Tenkte “jaja .må vel gå 12 dager over termin og bli satt i gang .. typisk min flaks ! “  Gikk ned på kjøkkenet og lagde meg kakao og spiste rundstykker jeg hadde bakt dagen før.  Gikk deretter opp i sengen igjenn og sjekket facebook og bloggen, og ble sittende en stund uten å gjøre så veldig mye. 

Kynnerne hadde tatt seg litt ned siden gårsdagen, og jeg var enda mere skuffet og mistet helt håpet jeg hadde fått dagen før.  Men før jeg visste ordet av det, tok de seg opp igjen, og da mere type vondt enn jeg hadde hatt ved tidligere kynnere. Akkurat som tak i korsryggen , på en måte. Tenkte ikke noe mere over det egentlig, og at det var nok normalt så sent i svangerskapet.  

 

Etterhvert som tiden gikk begynte de å komme oftere og oftere, og i 8 tiden på morgenen begynte jeg å mistenke at det var noe ugler i mosen..    spurte derfor min veninne Madelen om hun kunne spørre vår felles veninne Katrine om hvordan man kan kjenne forskjell på ekte og falske rier, fordi jeg mistenkte at noe kanskje var på gang…. 

 

 

Greia var jo faktisk at jeg ikke merket forskjell I det hele tatt.  Hadde egentlig store mistanker på dette tidspunktet, men turte ikke å håpe for mye.  Sa heller ikke ifra til mamma om at jeg trodde noe var på gang, før hun ringte meg i 11 tiden fra jobben sin og spurte når klokka jeg skulle på time til modningsakupunktur, og når hun skulle komme å hente meg.  Sa da til henne at jeg trodde KANSKJE at noe var på gang, men at jeg ikke var sikker i det heeletatt, så hun måtte ikke få for store forventninger.  Dette var ca i 11 tiden, og hun ba meg da skrive opp hvor lang tid det tok mellom hver gang jeg fikk tak i korsryggen ( som jo var åpningsrier, vi bare visste det ikke helt sikkert da ) 

Jeg begynte da å skrive opp hvor lang tid det tok imellom, og når jeg begynte å skrive opp tok det ca 10-15 min mellom hver rie. 

Siden jeg hadde avtalt å komme til jordmor for modningsakupunktur denne dagen men ikke noe tidspunkt, så ringte jeg dem for å få et tidspunkt å komme på, klokken var nå ca halv 1.   Hun sa da til meg at jeg skulle komme før kl 2, fordi hun var ferdig på vakten sin kl 3. Jeg valgte å ikke fortelle noe om at jeg trodde fødselen var i gang, selv om jeg på dette tidspunktet egentlig var gaanske så sikker på det.  Gikk da ned for å dusje og fikse meg,  og jeg skreiv fortsatt opp riene som kom med alt fra 4 – 15 minutters mellomrom.  Sminket meg ferdig , og kledde på meg treningsklærne, fordi jeg hadde planer om å dra å trene etter modningsakupunkturen .. heheh, ja, faktisk ! 

I halv 2 tiden kom mamma hjem, og vi kjørte til Helsesenteret her i Alta og til Jordmor. Nå var det bare 2-3-4-5 minutter mellom hver rie, og riene var begynt å bli veldig vonde . Er VELDIG glad for at jeg ikke visste hvor vondt det kom til å bli senere…  Da vi kom inn til jordmor var ikke hun jordmoren som jeg skulle ha der, gikk rundt å letet i flere minutter og med rier som kom ganske hyppig. Gikk da å banket på døren til hun andre jordmoren som var på vakt, og sa at jeg kom for å få modningsakupunktur men jeg fant ikke jordmoren.  Så sa hun at jeg bare skulle sette meg ned å vente, noe jeg også gjorde … med RIER..   mamma gikk da å banket på døren hennes og forklarte situasjonen , og at vi trodde fødselen var i gang.  Mens vi sto der,  fikk jeg en rie. Hun så jo på meg at jeg hadde vondt, begynte tilogmed å gråte.  Så sa hun at de skulle sjekke om jeg hadde åpning, og da kom den andre jordmoren som jeg hadde leitet etter.  Kledde av meg tightsen, la meg ned på benken, og så sjekket hun ( AU ! )  

Etter en stund smilte hun bare og sa ” Du skal nok til Hammerfest i dag du ja ”   Så nesten ropte jeg ” HÆH, skal jeg føde, I DAG ?!  Hvor mange cm åpning har jeg egentlig ? 

Hun forklarte meg at jeg hadde 2 cm åpning, og at det enda var tidlig i fødselen.  Så hun kunne ikke love meg at jeg kom til å føde i dag.  Riene kom fortsatt med 2-3-4-5 minutters mellomrom, og vi fikk beskjed om å dra hjem å hente tingene våre, og at vi måtte være raske.  Hun sa at jeg bare kunne bli hos jordmor, mens mamma dro hjem for å hente tingene våre.  Men nei, ikke snakk om, jeg skulle være med.  Klokka var nå 4, og vi dro for å hente søsteren min som akkurat var ferdig på jobb, og rett hjem for å hente tingene våre ..  og hjemme ble vi vel litt lengere enn først planlagt, jeg fant plutselig ut at nå som det gjaldt så var det jo så mye jeg hadde glemt å pakke, så jeg gikk å ransaket hele huset etter ting jeg KANSKJE , muuuligens kunne komme til å trenge på sykehuset, og det med rier som kom hyppig…

 

 

Søsteren min som synes det var VELDIG gøy å ta bilde av meg under riene ..  Bildet er tatt mens vi var hjemme å hentet tingene våre. 

 

 

Mens vi var hjemme ble bare riene mine sterkere, hyppigere og mere langvarig, og jeg hyylte av smerte hver gang jeg fikk en rie.  Fikk da pakket alt jeg skulle ha med, med god hjelp fra mamma siden jeg hadde rier hvert 2 minutt og man klarer ikke å gjøre noe under en rie, for å si det sånn.  Kjørte da tilbake til jordmoren, da var kl ca 5. Hun sjekket åpningen min på nytt, for å bestemme om jeg skulle bli kjørt med ambulanse, eller bli hentet med ambulansefly.   

 

 

 

 

 

 

Vi alle ble veldig sjokkert, for nå hadde jeg hele 4 cm åpning ! Ikke rart riene gjorde vondt !!  Hadde fått 2 til cm åpning på bare en time..   hun sa med en gang at jeg måtte bli sendt med ambulansefly, og hun gikk på kontoret sitt for å bestille flyet til meg.  Vi satt der i gangen hos jordmor og ventet, og riene ble bare værre og værre ! Mens jeg hadde pause mellom riene gjorde jeg alle godt innforstått med å holde kjeft når jeg hadde en rie, taklet bare ikke at noen pratet under riene mine .. og hvertfall ikke at noen stilte meg spørsmål !  Hun brukte evig lang tid på å få tak i ambulanseflyet,  men til slutt gikk det..  

 

 

 

Ambulansen kom å hentet meg i halv 6-6 tiden , la meg på båra, spente meg fast og kjørte ned til flyplassen, inn på rullebanen og rett inn i flyet. Jordmoren min var også med., Mamma og søsteren min begynte med en gang å kjøre til Hammerfest.

 Å ligge på båra , fastspent, og med STERKE rier var kanskje noe av det ekleste jeg har opplevd.  På flyturen satt jordmor og holdt handen min, og ambulansemannen satt også ved siden av båra jeg lå på.  Under hver rie måtte jeg klemme handen til jordmoren så hardt at jeg er sikker på at hun må ha merker , haha ! Både hun og ambulansemannen satt å pratet til meg under flyturen, han skrev opp hver rie jeg hadde. Ble plutselig veldig kvalm og fikk da vann og oksygenmaske slik at jeg skulle bli bedre.

Etter noe som føltes som en eeeevighet ( som egentlig bare var 15-20 min) var vi fremme i Hammerfest.  Ble fraktet over i ambulansebilen, og kjørt opp til sykehuset.  Fikk da tildelt et rom, og jordmoren som skulle gjennomføre fødselen min . Hun var utrolig snill og grei, eneste dumme var at hun var Dansk,  og jeg ikke forsto alt hun sa.  Hun sjekket åpningen min, og jeg hadde nå 6 cm åpning. Det første jeg sa var : Epiduraaaal ! Jeg vil ha epiduraal !! 

 

Så forklarte hun meg at jeg var nødt til å ligge til CTG registrering i en halvtime , før anestesilegen kunne komme å sette epidural på meg.  Lå da med CTG registreringen i godt over en halvtime, og spydde MYE.. av ren smerte …  før hun satte sånn veneflon-greie i handen min, med saltvannsoppløsning (?) sånn man må ha før epiduralen kan settes. 

 

Her ligger jeg med lystgassmaska , gaanske så bortevekk av lystgassen.  Selv om jeg ble fjern og bortevekk , syntes jeg ikke den hjalp noe videre på riene.  Synes faktisk det var vondere å konsentrere seg om å puste dypt inn i maska under en rie, enn å bare puste uten maska.  

Etter noe som virket som en jævla lang evighet i et smertehelvette gange 1000, kom endelig anestesilegen som skulle sette epiduralen på meg. Herfra husker jeg egentlig svært lite, men syntes de holdt på litt vel lenge med disse forberedelsene ( desinfisere ryggen min osv)  og når han endelig hadde satt inn nålen i ryggen min, så tok det en evighet før han fikk sprøytet inn bedøvelsen.  Jeg lå med STERKE , hyppige og langvarige rier og jeg trodde virkelig at min siste time var kommet ! Jeg trodde helt ærlig at jeg kom til å dø, under riene kjentes det ut som at noen tok tak i korsryggen min og vridde den heelt rundt.  

Etter ca 10 minutter etter bedøvelsen var satt begynte smertene under riene mine å forsvinne litt og  litt. Det var virkelig som å komme til himmelen, kan ikke finne noen bedre beskrivelse av hvordan det føltes !  

Nesten rett etter epiduralen var satt kom mamma og søsteren min fram, som hadde kjørt fra Alta. Jeg var da i snakkbar tilstand, takket være epiduralen ! Hahah,  kjeften min gikk i et sett, og det kom egentlig bare vås ut av meg. Må ha vært ganske morsomt å høre på ..  Det var så sinnsykt deilig å ikke tro man skulle dø hvert 2 minutt lengere ..   

 

 

I himmelen av epiduralen, og flinkefine mammaen min holdt handen min under riene <3

 

 

Timene gikk, og riene kom og gikk ..   de fortalte meg at jeg måtte ikke sitte å skrive meldinger og sånt, og heller legge meg til å sove for å spare krefter til pressriene.  Jeg , sta som jeg er, ville aldeles ikke sove nå.  Tlf min ringte i ett sett,  og meldinger tikket inn rett som det var.  I 8 tiden på kvelden kom jordmor inn til meg og sa at jeg var nødt til å gå å tisse , og at jeg skulle gjøre det før kl 9.

 

 

 

En sliiiten Rannveig på vei ut på do for å tisse, med stativet mitt.. hahah. 

 

 

 

Gikk på do for å tisse, men det eneste som kom ut var masse slimete blodgreier ( SORRY for detaljer.. )  men ikke snakk om at jeg skulle få til å tisse.  Jeg måtte virkelig, men fikk ikke til.  Så da fikk hun satt kateter på meg, for å tømme blæra for å gjøre klart til pressriene.   Hun tok også ut epiduralen på meg, for at jeg skulle kunne presse under pressriene. 

Jeg kjente mere og mere en umotståelig trang til å drite (bæsje på fint språk)  under riene ,noe jeg gang på gang  på gang fortalte jordmor og alle andre som ville høre på. ” åååh.. det kjennes ut som æ må drite.. hjelp mæ ! Æ MÅ drite NU ” Det var jo selvfølgelig på grunn av at hodet til Nathaniel kom lenger og lenger ned i bekkenet og presset på tarmen( som blir helt flat til slutt ) , andre som har født vet nok godt hva jeg prater om.  

Hun sjekket åpningen må meg igjen, nå nærmet klokka seg rundt 10 på kvelden.  Hun så opp på meg med store øyne og smilte, og sa at jeg hadde full åpning nå, 10 cm.  Siden vannet mitt enda ikke var gått, tok hun vannet mitt med en sånn tre-pinne greie.  Det sa bare splosj, og masse vann datt ut mellom beina mine.  Fostervannet var kjempefint og rent, så det var jo bra.  

Etter hun tok vannet begynte jeg VIRKELIG å kjenne at hodet bare kom lengere og lengere ned under riene, og jeg kjente at jeg måtte presse snart ! Sa til jordmor at nå klarer jeg snart ikke la være å presse lengere, men hun fortalte meg at jeg bare skal presse når jeg absolutt ikke klarer å la være.  Fikk plassert en sacco-sekk under beina mine , vet ikke helt hvorfor, men antakeligvis fordi det skulle bli enklere for meg under riene. Mellom disse riene sovnet jeg av, og våknet rett før neste rie. Det var helt rart, våknet hver gang av at jordmor satt å så på meg og jeg skjønte at nå kommer neste… 

Trangen til å presse meldte seg mere og mere etter hvert som minuttene gikk, og riene kom og gikk..  og så sa jeg til jordmoren at nå MÅÅ jeg presse ! Hun ga klarsignal, og tok bort saccosekken og den nedre delen av fødebenken, og gjorde klart til pressriene.  FIkk beskjed om at på neste rie skulle jeg puste dypt inn, å presse alt jeg hadde.  Samtidig skulle jeg holde beina mine oppe med henderne og haka framoverbøyd.  Neste rie kom, jeg presset ALT jeg hadde , pustet inn igjen og presset ALT jeg hadde en gang til, og fortsatte slik helt til rien var ferdig.  

Fikk beskjed om å gjøre akkurat det samme på neste rie, og gjorde da det. Hodet kom lengere ned, og nå var det virkelig en alvorlig pressetrang jeg hadde ! Følelsen kan rett og slett ikke beskrives ! Likevel mente jordmor at det kanskje var for tidlig å presse enda, slik at jeg ikke skulle slite meg ut og bli for sliten til å presse han helt ut.  Fikk da plassert sacco-sekken under beina igjen der jeg lå, og riene var u-utholdelige ! Fikk ikke presse, og epiduralen var borte for lenge siden..   

Klokken var blitt litt over 10 på kvelden nå, hun sjekket hvor langt ned hodet var, og endelig fikk jeg lov til å presse igjen !  Jordmor fjernet sacco-sekken jeg hadde under meg , satte seg på krakken forran benken jeg lå på for å være klar til å ta han imot.  

Neste rie kom, og jeg presset alt jeg hadde ! Presset så hardt jeg klarte, og jeg hylte og brølte så det holdt. Rundt meg sto både moren min og søsteren min og ropte : ”  JA, BRAA RANNVEIG ! PRESS. PREESS PRESS ! ”  Hahahh..  tror jeg hadde flirt meg til døde om jeg ikke hadde vært 100% fokusert på å presse lillemann ut akkurat da..  

Ut hele rien holdt jeg på slik, pustet dyyypt inn, og presset alt jeg hadde og hylte HØYT i det jeg presset. Ved den ene siden av meg sto mamma , som holdt handen min i rie-pausene og samtidig holdt oksygen-maska forran munnen min slik at Nathaniel skulle få nok oksygen under riene, på andre siden sto søsteren min og filmet det hele ! 

Etter noen pressrier kom hodet ganske langt ned, og jordmoren ba meg kjenne med handen ! Det var helt sykt, der jeg plutselig forsto at det faktisk er min egen baby’s hode jeg kjenner på og som er på tur til verden nå ! Det ga meg god motivasjon til å gi ALT under neste pressrie.  Neste pressrie kom, og jeg ga ALT.. presset så hardt at det kom noen skikkelige brøl, og rundt meg sto som vanlig min søster og mamma og “presset med meg” hahah ..  

Til slutt var hodet i åpningen, og det gjorde fryktelig vondt. Jeg kan ikke huske å ha sagt det, men på filmen sier jeg ” mammaaa, det sviir.. ” . En til rie kom, jeg presset alt jeg hadde og enda mere til, og plutselig var hodet ute ! Jordmor fortalte meg det, og jeg hylte som en gal. Dette skulle vise seg å være siste pressrien, for nå ba hun meg puste dypt inn, og så hardt ut igjen !  Jeg pustet dyyyypt inn, og i det jeg pustet ut kom hele kroppen hans ut og jeg hyylte enda høyere, av ren lykke rett og slett ! Akkurat det øyeblikket, hvor jeg så min egen baby komme ut, det kan aldri beskrives ! Det var kjærlighet ved første blikk, og han ble lagt på brystet mitt med en gang. <3

Kl 22:35 var han altså kommet til verden, og jeg var blitt verdens stolteste mamma ! 

 

 

 

 

Helt i lykkerus.. 

 

 

Som de fleste babyer var han jo ganske “sint” når han kom ut, og skreik masse. Det var helt magisk å høre min egen baby, som jeg hadde gått å bært på i alle disse 9 mnd, og ikke minst å endelig få se han !  Både mamma og søsteren min gråt, jeg var for sliten til å gråte, det kom rett og slett ingen tårer ut . 

Mammaen min, bestemoren til Nathaniel fikk æren av å klippe navle-strengen. Jeg måtte jo få ut morkaken også . Fikk da beskjed om å hoste mange ganger på rad, gjorde da som jeg fikk beskjed om, og vips var morkaken ute ! Hun sa hun kunne se på morkaken at jeg hadde levd sunt under svangerskapet, fordi den var så “fin” .. eheh, ingen morkake er vel egentlig fin, men at den så sunn ut iallefall. 

 

Mens jeg lå der, i totalt lykkerus , med min perfekte velskapte sønn på brystet, sydde hun meg. Det gjorde vondt, men jeg kunne ikke brydd meg mindre, jeg var så lykkelig over den nydelige lille gutten som lå der, som jeg har laget, som jeg allerede har passet på i ni lange måneder !

 

Fødselen er nok det sykeste jeg noen gang har vært med på og opplevd ! Men det er også det fineste jeg har opplevd, det mest rørende , det mest smertefulle, og ja, det  jævligste også…   ja, her er det godt med blandede følelser omkring den saken !  Men alt i alt var det jo så utrolig verdt det ,  for på målstreken fikk jeg verdens fineste gave, og ble verdens lykkeligste jente akkurat i det sekundet han kom ut ! 

Når det er sagt, så tror jeg at det er en god stund til neste gang jeg skal være gravid, selv om jeg ærlig skal inrømme at jeg savner det litt.. savner sparkene, savner å ligge å kjenne på magen min og sovne med hendene oppå magen.  Dette kommer fra meg, som fødte for litt over en uke siden..   rart hvor fort man glemmer smertene av den vondeste opplevelsen hittil i hele sitt liv , ikkesant ? For mens fødselen sto på så ropte jeg gjentatte ganger at dette er faen meg første og siste gangen, og at det skal være sikkert og visst.. 

 

For du e min hjerteknuser <3 

 

Mitt søskenebarn som bor i Hammerfest, var på bessøk på sykehuset og synes det var dritmorsomt at jeg måtte gå med “bleier” , så det har jeg jo også en del bilder av.. hahah  🙂

 

Det var hvertfall min historie ! En utrolig spesiell og helt fantastisk opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, og mest sannsynlig og forhåpentligvis vil jeg jo oppleve det igjen, og da er det bra at jeg ikke husker akkurat hvor vondt det gjorde. Håper dere fikk med dere sammenhengen, da jeg selv ser at det kanskje ble litt rotete. Men som sagt, så er det mye jeg ikke husker selv, men som jeg er blitt fortalt.