NATHANIEL CHRISANDER 3 MND I KVELD !

For det aller første, gratulerer så masse til min kjære nydelige sønn som blir tre mnd kl 22:35  i kveld. Men også til meg selv som har fått lov til å være mammaen til denne nydelige lille gutten min i disse tre månedene. Kan med handen på hjertet si at det har vært de tre skumleste og beste månedene i hele mitt liv på en og samme gang ! De har også gått utrooolig fort, herregud. Skjønner godt hva folk mener når de sa til meg at jeg burde nyte den første tiden, fordi den går så fort. Og det har jeg absolutt gjort , så mye som overhodet mulig. Hvordan kan man la være å nyte tiden når man har verdens fineste baby ?! <3

Å være mamma er alt annet enn enkelt. Med Nathaniel Chrisander kom det et helt spekter med nye bekymringer inn i min verden, som jeg aldri før kunne tenkt meg å bli bekymret over ! I begynnelsen gråt jeg mye, veldig mye. Jeg var og er jo som dere alle vet, alene. Dette er noe jeg har vent meg til nå, og å være alene går for meg helt fint nå. Jeg vet ikke om noe annet, så hverdagen som alenemamma går utrolig bra ! Å få en kjæreste i framtiden som er der for meg og hjelper vil da bare komme som en bonus for meg, ikke en nødvendighet slik som andre mødre som har fedrene der fra begynnelsen. Hvis de da plutselig blir alene blir det jo et sjokk for dem. For det var det det var for meg, å bli (alene)mamma. Et eneste stort sjokk, men også mitt livs største gave ! Å bli mamma var det beste som kunne skjedd meg, og jeg er evig takknemlig ! Angrer ikke og har aldri angret et eneste sekund, selv i stunder hvor alt annet har gått til faens og jeg har stått helt alene i svangerskapet.

Nathaniel er blitt en stor gutt. Han er ikke lenger min bittelille baby, han er blitt mammas store godgutt, og veier i underkant av 7 kg nå. Han er blitt 65 cm lang. Altså en kjempefrisk,stor og sunn gutt ! Det er noe jeg er evig glad for. Han har tidenes matlyst, og de eneste gangene han skriker eller er sint, ja da er det rett og slett fordi han er sulten. Han er så utrolig snill og go å ha med å gjøre, snille fine lille store gutten min. 

Han prater i vei om altmuligrart og ingenting ! Avogtil prater han så høyt at jeg lurer på om han er begynt å rope, haha. Smile er noe han gjør dagen lang, den gladgutten min ! Her for et par dager siden hørte jeg han skratte for aller første gang, og i går lå han på gulvet å skrattet som bare det, lenge ! 

Jeg gleder meg sånn til alt framover ! Til å se gutten min vokse opp og bli stoor 🙂 

 

 

 

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer å starte en familie. Vi holder på med en spørreundersøkelse, sier hun, halvveis spøkefullt. Synes du vi skulle hatt en baby?

Det vil forandre livet deres, sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. Jeg vet, sier hun, slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer.

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ?Hva om det hadde vært MITT barn?? At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ?Mamma!? vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald?s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ?Du vil aldri angre på det, ? sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

 

<3 Nathaniel Chrisander, mamma elsker deg høyere enn himmelen og over alt her i verden <3

 

 

12 kommentarer

Siste innlegg