Heia!
Vil egentlig bare skrive et lite hedersinnlegg for min lille vakre gullegutt, Nathaniel Chrisander, som er hele to og et halvt år i dag. Kan nesten ikke fatte og tro at han er blitt så stor, hvor ble tiden egentlig av? Han prater som en foss, får meg til å le som ingen andre kan, og er rett og slett verdens herligste gutt 
Det å få lov til å være mammaen til denne gullklumpen har virkelig vært et eventyr for seg selv! Mammarollen har gitt meg følelser jeg aldri trodde jeg kom til å ha. Det er ekte kjærlighet, en kjærlighet som jeg aldri noen gang har følt for noen andre utenom mine to barn. Det er redsel, for å miste det mest dyrebare man noen gang vil ha. Livet er utrolig skjørt, man vet aldri hva som skjer imorgen. Derfor er det viktig å gi en ekstra suss og fortelle en ekstra gang hvor mye mine barn betyr for meg. Dette er noe jeg gjør hver eneste dag opptil flere ganger om dagen fordi det føles helt naturig for meg.
Selve definisjonen av komplett lykke og ekte kjærlighet kan virkelig ikke være noe annet, enn når lillegull kryper opp i sengen min om morgenen, gir meg en suss på munnen, og sier; “Mamma, jeg elsker deg”
Jeg skulle bare visst hvor ufattelig mye glede dette kom til å gi meg! Jeg var bare 18 år da han kom til verden, og hadde liten anelse om hvor mye kjærlighet han skulle bringe inn i livet mitt. Og jeg ser fram til framtiden med verdens to skjønneste små diamanter! Det de gir meg som person er helt… ja, langt utenfor beskrivelig rekkevidde.
Og kjærligheten mellom de to er så herlig å se på, Nathaniel er lillesøster Emma’s aller største forbilde, og de forguder hverandre selv om det er litt krangling om leker fra tid til annen. Det hører med!
