Da en engel banket på døren min..

Jeg stivnet til av skrekk… det gikk kaldt nedover ryggen min. Akkurat slik det alltid gjør når telefonen min ringer sent på kvelden. I halvsøvne finner jeg den fram. Som en ettervirkning av en episode som skjedde meg for tre år siden, hvor min “bestevenninne” bestemte seg for at det var OK å la to narkomane innvadere leiligheten min og daværende også gravide meg, har jeg angst for å både åpne døren, og ta telefonen på kveldstid om det er noen jeg ikke kjenner eller ikke har nummeret til som ringer. 

Da jeg likevel fikk med meg at det var min gode venninne Kikki som ringte, svarte jeg naturligvis. Og jeg kan fortelle dere, at denne dama er en engel! Hun spurte meg om bilen min virkelig hadde streiket, og jeg bekreftet og sa at jeg blir hjemme med ungene resten av uka.

Jeg er jo ikke en person som liker å spørre andre om tjenester. Har blitt oppdratt veldig høflig, og til at jeg skal klare meg selv om jeg kan det. Så med mindre jeg virkelig trenger det, spør jeg ikke noen om hjelp. 

Det var da hun sa det! Slik bare engler får sagt det. “Jeg henter ungene imorgen tidlig, du skal vel ikke være hjemme med de. Du skal slappe av!” 

Jeg mener… wow. Tenk at man har så mange gode mennesker rundt seg! Både familie og venner, som er der, selv om det kanskje ikke alltid virker sånn og man føler seg alene av og til. De er der! Det er så godt å vite at man har slike flotte mennesker i livet! Og det er jeg utrolig takknemlig for. Det er nemlig ikke alle som er like heldige! 

 

Følelsen av at noen andre stepper inn og gjør litt av det jeg er vant med å gjøre helt selv, er faktisk helt ubeskrivelig, og samtidig veldig merkelig. Å sende mine søte små skatter i barnehagen avgårde med noen andre (de kjenner Kikki, altså) er uansett veldig merkelig. Men gud så deilig! Å det får meg til å tenke på hvor deilig det faktisk er å være to i en småbarnshverdag. Når man kan bytte på og fordele oppgavene seg i mellom. Alt dette er jeg vant til å gjøre helt selv. Alt fra når dagen starter klokka seks (og med nattevåk og minimalt med søvn i tillegg) med alt det innebærer, til dagen “slutter” kl 19. ALT er i mine hender. Jeg klarer det fint, men jeg skal ærlig innrømme… det ER tungt. 

Da er det greit med venner, som ikke bare dukker opp på døren din om morgenen for å levere ungene dine i barnehagen, men også har med seg sjokolade og cola til mor. Dette kaller man en ekte venn! 

En fugl hvisket nettopp i øret mitt at denne flittige dama med tusen millioner baller i lufta nå skal kjøre en giveaway på bloggen sin, med en helt ny idè. 

Hvor genialt hadde det nemlig ikke vært om kommende storesøster eller kommende storebror hadde et helt likt babynest til sin dukke, akkurat som mamma har til lillebror eller lillesøster?  Genait, sier jeg! Aldri tenkt på det før hun presenterte ideen for meg, men jammen er det en genial ide også. Ikke fordi en dukke trenger et babynest (noe forsåvidt ikke en baby heller trenger, jeg lever, så vidt jeg vet, enda, selv uten å ha brukt babynest)  

Men.. som mamma til ei som er helt frelst av babyer og dukker, min søte lille frøken på litt over to år, så vet jeg at det er gøy med slike ting! 

Dere kan lese bloggen til Kikki HER 

 

 

6 kommentarer
    1. Så godt å høre at du har sånne gode venner rundt deg, Rannveig 😀 Ta var på deg selv og slapp av når du kan. Er innom bloggen din flere ganger daglig og syns det er koselig å følge deg og dine to små. Er selv gravid med nr to og tar av meg hatten for deg og alle andre aleneforeldre der ute. Dere gjør en fabelaktig god jobb. Ungene dine virker trygge og glade, så fortsett som du gjør! Overse alle drittkommentarer å ta heller med deg godordene som du fortjener. For DU er virkelig en nydelig god mor, og det er det som teller aller mest. Stor klem og lykke til i innspurten av svangerskapet. Gleder meg til å se lille Sienna og til å følge deg og din flotte familie videre <3

    2. Hei.
      Jeg ramlet innom bloggen din etter en lang stund pause, og jeg må si jeg er positivt overassket. Du har virkelig modnet til, sluttet med barbiedeilig provoserings innleggene og faktisk skriver fra hjerte der leserne faktisk får ett innblikk, ett innblikk i livet ditt som mamma og at det er ikke så roserødt som engang det ser ut som.
      Jeg er utrolig fascinert hvordand du klarer det, du er utrolig selvstendig og sterk.
      Jeg håper du ser lyset i tunnelen når det gjelder å være alene, en dag så møter du en så herlig fyr som kan være den mannen du ikke har hatt før.
      Og hvir ikke så har barna dine både far&mor i deg for makan til en stå-på vilje du har for disse små.
      Unner deg all godt og vit du har mange som følger deg, og fleste av oss er faktisk ikke rappkjeppa fjortisser som liker å skrive dritt på nett, vi er bare ikke så flinke til å kommentere:)
      Klem Maria fra Tr.heim!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg