Etter fødselen med lille vakre Sienna, surret det mange tanker i hodet mitt. For det første, komplett lykke over å ha skapt denne fine lille prinsessa. Men det er ikke bare lykke og fryd. Det er et enormt ansvar å ha en liten baby, sammen med to storesøsken. Som av og til føles helt overveldende. 

Ansvaret, det ligger i mine hender, ene og alene. Jeg kan ærlig inrømme at jeg har grått mine modige tårer. Først og fremst fordi man føler et enormt beskyttelsesinstikt ovenfor ens eget nyfødte barn. Jeg har bekymret meg mer enn jeg kanskje har gjort i hele mitt liv tidligere. Av ansvaret. Det enorme ansvaret. Det er så stort. Det gjør meg utrolig lykkelig dette ansvaret, men også livredd. Det er en del av kjærligheten det. Det å være redd for at noe skal skje med de du elsker aller mest.

De første dagene hjemme var jeg livredd. Helt og holdent livredd. Ikke fordi jeg følte jeg ikke mestret rollen som alenetrebarnsmor. Nei. Jeg var redd bare om hendene eller føttene til denne lille frøkna såvidt hadde antydning til å være kalde, eller om jeg ikke hadde mulighet til å løpe bort til henne med en gang så fort hun lagde en liten lyd. Her hjemme er det to storesøsken. Det er ikke komplett stillhet, som en baby kanskje helst skulle ha trengt. Det er faktisk så langt fra stillhet som man kan komme. Det er bråk, leking, og krangling mellom storesøsken. Slik det er hos alle med små barn i hus.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Og jeg måtte raskt innse… at sånn er det bare. Jeg kan ikke beskytte henne mot hverdagen vår. Mot lyder som alltid vil være her. Jeg kan rett og slett ikke bekymre meg hver gang det blir litt bråkete. Barn vil være barn. De forstår det meste. De er likevel bare to og fire år. De kan ikke forstå alt. Og det er helt greit. 

Jeg føler at ting faller på plass etterhvert som tiden og dagene går. Vi blir mer og mer kjent med vår vakre bittelillesøster, og nye rutiner med baby i hus faller sakte men sikkert på plass. Det er ikke lett å ha to armer, når du helst skulle hatt åtte. Men, det går! Og det har jeg vært helt sikker på hele veien, fra jeg passerte dagen over uke tolv. Dette kommer til å bli helt vanvittig utfordrende, men jeg skal klare det. Man klarer det man vil klare, og jeg er uendelig takknemlig for at jeg er av typen som ikke gir etter for litt press eller motgang, men kjemper desto hardere for å nå målene mine, og mitt største mål er å fortsette være den beste mammaen jeg kan være for mine tre vakre små. Never give up ♥

Ett av de tre vakreste øyeblikkene i hele mitt liv ♥