Jeg var livredd

Etter fødselen med lille vakre Sienna, surret det mange tanker i hodet mitt. For det første, komplett lykke over å ha skapt denne fine lille prinsessa. Men det er ikke bare lykke og fryd. Det er et enormt ansvar å ha en liten baby, sammen med to storesøsken. Som av og til føles helt overveldende. 

Ansvaret, det ligger i mine hender, ene og alene. Jeg kan ærlig inrømme at jeg har grått mine modige tårer. Først og fremst fordi man føler et enormt beskyttelsesinstikt ovenfor ens eget nyfødte barn. Jeg har bekymret meg mer enn jeg kanskje har gjort i hele mitt liv tidligere. Av ansvaret. Det enorme ansvaret. Det er så stort. Det gjør meg utrolig lykkelig dette ansvaret, men også livredd. Det er en del av kjærligheten det. Det å være redd for at noe skal skje med de du elsker aller mest.

De første dagene hjemme var jeg livredd. Helt og holdent livredd. Ikke fordi jeg følte jeg ikke mestret rollen som alenetrebarnsmor. Nei. Jeg var redd bare om hendene eller føttene til denne lille frøkna såvidt hadde antydning til å være kalde, eller om jeg ikke hadde mulighet til å løpe bort til henne med en gang så fort hun lagde en liten lyd. Her hjemme er det to storesøsken. Det er ikke komplett stillhet, som en baby kanskje helst skulle ha trengt. Det er faktisk så langt fra stillhet som man kan komme. Det er bråk, leking, og krangling mellom storesøsken. Slik det er hos alle med små barn i hus.

Og jeg måtte raskt innse… at sånn er det bare. Jeg kan ikke beskytte henne mot hverdagen vår. Mot lyder som alltid vil være her. Jeg kan rett og slett ikke bekymre meg hver gang det blir litt bråkete. Barn vil være barn. De forstår det meste. De er likevel bare to og fire år. De kan ikke forstå alt. Og det er helt greit. 

Jeg føler at ting faller på plass etterhvert som tiden og dagene går. Vi blir mer og mer kjent med vår vakre bittelillesøster, og nye rutiner med baby i hus faller sakte men sikkert på plass. Det er ikke lett å ha to armer, når du helst skulle hatt åtte. Men, det går! Og det har jeg vært helt sikker på hele veien, fra jeg passerte dagen over uke tolv. Dette kommer til å bli helt vanvittig utfordrende, men jeg skal klare det. Man klarer det man vil klare, og jeg er uendelig takknemlig for at jeg er av typen som ikke gir etter for litt press eller motgang, men kjemper desto hardere for å nå målene mine, og mitt største mål er å fortsette være den beste mammaen jeg kan være for mine tre vakre små. Never give up ♥

Ett av de tre vakreste øyeblikkene i hele mitt liv 

16 kommentarer
    1. Du e sterk!
      Hadde aaaldri klart d skøl! Vertfall ikke alene
      Har ingen barn da, men tenker at en er mye annsvar og man blir garantert sliten nåkk av bare det.
      Wonderwoman <3

    2. Syns du er fantastisk flink jeg Rannveig! Hev deg over alle de stygge kommentarene som har blitt skrevet, og kommer til å bli skrevet, folk er bare sjalu. Stå på 😀

    3. De fleste foreldre kjenner vel nå og da på disse følelsene. Er stolt av deg, å alt du får til. Og igjen gratulerer med den lille 🙂

    4. Du er jaggu deg kjempeflink! Kan ikke forestille meg hvordan dagene dine kan være engang! Stå på! 🙂 kjekt å følge med på deg og bloggen din! Klem fra ettbarns mamma!

    5. Folk uten barn har ingen forutsetning for å forstå hvor mye jobb det er. Og jeg skjønner ikke hvordan du klarer det. Jeg synes det er slitsomt nok med to barn og samboer. Hehe. Men man klarer vel det meste. Man elsker jo disse små over alt. Alenemødre gjør en knall jobb ihvertfall!!

    6. Jeg er alene med en på 17 måneder og venter lillebror om 13 uker. Kjenner til glede men allikevel frykt. Du er dyktig. Kan jeg foreslå bæretøy? Jeg har planer om å bruke sjal og lignende på den nyfødte så jeg har to fullstendig ledige hender til storebror. Stå på! Lykke til videre!

    7. Det er bare bra at baby Sienna må venne seg til høye og brå lyder 🙂 det vil gjøre ting mye lettere etterhvert (soving og skvetting) 🙂 du er kjempeflink, Rannveig! Alle ære og respekt til deg og det fantastiske arbeidet du gjør for barna dine hver dag <3 har du fortsatt ikke hørt fra barnefar? Hvis ikke, så er han en totalt følelsesløs tosk.

    8. Dette klarer du nok, men håper du har noen å be om hjelp av og til! Har du vurdert og flytte nordover igjen? Det er absolutt ingen skam å snu! Lykke til Rannveig, ønsker deg alt godt i 2016!

    9. Hva syns du om Anna? Michelle er en liten diva unge!! Sett filmen med hun og lillebroren? Hun herser og styrer, drar han rundt og er ikke noe snill! Eneste den ungen er søt, er i utseende.

    10. Ina: skjerpings!!! Skjønner ikke greia med den kommentaren her!
      Rannveig: vær så snill og ikke svar.

    11. Ina – hvorfor er du så ufin? Hva har andres barn i denne bloggen å gjøre? Kan du ikke si noe pent – hold kjeften din lukket!!! Skjønner godt at Anna har stengt kommentarfeltet.
      Rannveig – du er ei super mamma. Har fulgt deg lenge nå og synes virlekelig du har vokst, på alle måter (om ikke i størrelse, hihi) gjennom dette svangerskapet. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at du klarer dette, men vær heller ikke redd for å be om hjelp. Det er bedre å be om hjelp enn at du kjører deg selv helt på felgen.
      Hadde selv tre tette. Mistefrøkna ble vant til bråk fra dag én, hun sov like godt uansett, noe hun fortsatt gjør. Og så ble hun den som ble mest selvstendig av alle tre. Hun kopierte søsknene, ville gjøre selv, og de hjalp hverandre mye. Ikke bry deg om sure kommentarer, noen får ikke en god dag om de ikke får være ufin, så trøst deg heller med at du da har gjort dagen bedre for noen. Lykke til med tre skjønne små hjerter fremover.

    12. Ikkje berre superwoman men supermamma også:) stå på R dette klarer du, klapp på skuldera og to tomar i været for at du klarer deg så bra!!!

    13. Dette klarer du nok bra, rannveig. Håper du har noen å spørre om hjelp i blant! Vurdert å flytte tilbake til nord? Det er ingen skam å snu.

    14. Kjære Rannveig.
      Jeg har lest bloggen din i lengre tid nå, og syntes det virkelig var på tide å legge igjen en kommentar hos deg.
      Jeg beundrer deg og ditt livsmot. For en sterk, reflektert og god mamma og dame du er.
      Måtte du få det lettere etterhvert.
      Hilsen tobarnsmamma (som synes det kan være travelt innimellom selv om vi er to om ansvaret).

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg