Som jeg lenge har lovet dere, skal jeg nå dele historien om da vakre bittelillesøster kom til verden. Hele hendelsesforløpet er ganske “blurry” for meg, ettersom det hele gikk kjapt og heftig for seg. Heldigvis har jeg skrevet opp notater av det jeg husker. 

Det startet fredag ellevte Desember. Jeg var fem dager over termin, og følte ærlig talt jeg var nærmere å bli innlagt på psykiatrisk, enn å bli innlagt på føden. Jeg hadde overtidskontroll på Ahus klokka 08:00 om morgenen, og hadde på forhånd fått beskjed om at de muligens ville ta vannet mitt siden jeg allerede var moden og hadde åpning. Jeg tok med meg venninnen min som jeg skulle ha med på fødselen, og dro på timen, med fullpakket sykehusbag og et par andre bagger, superklar for å bli innlagt for å føde!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som skjedde var ikke som jeg hadde forventet eller sett for meg i det hele tatt. Jeg hadde i fem dager hatt to centimeter åpning, og nå var åpningen utvidet seg til tre centimeter. Jordmoren skulle gjennomføre en såkalt “stripping”. Det vil si at de putter to fingre inn til livmorhalsen, og dreger og drar fram og tilbake(AU!), for å få fortgang i åpningsprosessen. Dette er, som dere sikkert forstår, svært smertefullt.  Jeg hylte inni meg, men lot være å hyle til jordmoren, ettersom det ville gitt henne hørselskader. Da hun var ferdig tok de ultralyd av lille prinsessa, og tok tilogmed på 3D, så jeg fikk se henne en siste gang mens hun enda var inne i magen ?

Jordmoren gikk ut, og fødselsoverlegen kom inn. Han ga meg beskjed om at jeg mest sannsynlig kom til å føde i løpet av kvelden/natten, og i alle fall i løpet av helgen. Jeg tok med meg de aller siste ultralydbildene av denne lille prinsessa i magen min, dro rett på trøsteshopping.  Det er ikke så kult å bli sendt hjem igjen når du er så klar for å føde som det jeg var. 

Etter trøsteshopping kjørte jeg rett hjem å la meg til å sove. Jeg tenkte at nå har jeg prøvd ALT. absolutt alt utenom det å faktisk slappe av. Så da er det kanskje det eneste som faktisk funker for å få ut babyen. Jeg la meg til å sove, og sov noen timer før jeg sto opp igjen og bestemte meg for å prøve gymball for å få fart på ting. Jeg humpet og hoppet verre enn verst, hadde sikkert vært morsomt å være naboen min og se på tenker jeg. 

Denne dagen hadde jeg avtalt med barnevakten, en venninne av meg og mamma i barnehagen, at Nathaniel skulle dra dit siden legene hadde spådd fødsel samme kveld/natt. 

På fredagskvelden spurte venninna mi, Kikki,  som også skulle være med på fødselen, om jeg ville komme dit en tur på jentekveld. Jeg hadde jo tross alt barnefri, og var i hvertfall ikke i fødsel, så jeg dro dit.  Også der satt jeg å humpet på den fordømte gymballen, løp i trappene deres, helt til jeg omtrent kreperte. Deretter var det bryststimulering som sto for tur mens vi så på film (det skal utløse et hormon som starter fødselen) Modningsriene begynte å komme litt hyppigere av sistenevnte, men jeg våknet like fullt dagen etterpå, like gravid som dagen før. Kikki skulle på jobb, og jeg dro en tur innom der Nathaniel var for å se hvordan han hadde det. Han ville fortsette å være der han var, så vi avtalte at han skulle komme hjem senere på dagen. 

Jeg selv dro på enda en trøsteshoppingrunde for å holde tankene unna noe annet enn gravididtet og fødsel. Litt senere kom Nathaniel hjem. På ettermiddagen/kvelden kom modningsriene så hyppig at jeg satte på rietelleren på telefonen. Det viste seg at de kom med et kvarters mellomrom, og var sånn middels i styrke. Jeg dro med Nathaniel Kikki (som skulle være med på fødselen) siden hun bor på samme plass som de som skulle passe Nathaniel under fødselen i tilfelle noe var på gang.

Etter å ha vært der en stund, fortsatte modningsriene å komme med et kvarters mellomrom. Jeg bestemte meg derfor for å ringe barnevakten til Nathaniel, og fortelle at jeg trodde fødselen var i gang og om jeg kunne komme med han dit. Vi dro med Nathaniel dit, tok med sykehuskofferten min, og kjørte mot Ahus. På veien dit ringte jeg inn og forklarte situasjonen, og vi ble tatt godt i mot av en jordmor når vi kom dit.

På undersøkelsesrommet ble det satt på CTG registrering (måler rier og babys hjerterytme) og hun sjekket åpning, som fortsatt lå på tre centimeter. I det samme hun sa det til meg, satte jeg i å sippe høylytt. Jeg gråt, gråt og gråt, og kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kunne stikke denne fordømte lange heklepinnen opp for å ta vannet når jeg uansett hadde åpning. Jeg lå sikkert der å sippet høylytt i en halvtimes tid, før vi bare måtte pakke tingene og reise hjem igjen. Før jeg dro gjorde jordmoren enda en liten “strippe” seanse på meg for å få litt fortgang, akkurat som en annen jordmor hadde gjort dagen før.

Vel hjemme la jeg meg til å sove. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Og jeg var mer skuffet og psykisk utmattet enn noengang. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde plassert Nathaniel hos barnevakt, når det faktisk ikke var nødvendig likevel. 

Dagen etterpå kom Merete, barnevakten hjem med Nathaniel igjen. Hun sa at hun ville komme tilbake å hente han senere, ettersom jeg trengte å slappe av før fødselen. Han kom hjem i to-tiden, og vi spiste middag og bare slappet av.  Etter middag satte vi i gang med å lage dorullnisser, ettersom han gjerne ville lage en dorullnisse av han, og en av venninna hans som han skulle dra til senere. 

 ¨¨¨

Jeg satte i gang med å lage denne gaveesken som vi kunne ha dorullnissene i, og da jeg var ferdig satte jeg like godt i gang med å støvsuge leiligheten. Mens jeg holdte på å støvsuge, kom Merete for å hente Nathaniel. Klokka var litt over syv på dette tidspunktet.

Ringte Kikki og sa at det var fem minutter mellom riene, og vi avtalte å møtes på togstasjonen siden hun måtte sette igjen bilen til familiien sin. Jeg satte i å kjøre den ti minutter lange turen til togstasjonen, med instense rier som kom hvert fjerde minutt.  Selvfølgelig havnet jeg bak en bil som var av typen som synes det er helt innafor å kjøre 50 i 80sona. Her kjørte jeg bil mens jeg holdt på å føde et barn, og dere kan tro jeg bannet og ropte for meg selv. Desverre til svært liten nytte. 

Fikk en skikkelig vond rie i det jeg kom ut av bilen, etter at jeg hadde hatt en i bilen mens jeg kjørte. Etter den var ferdig kjørte vi mot sykehuset, og stoppet innom Rema 100 for å kjøpe Aloe-vera vann. 

Klokka var nå 20, og vi var fremme på sykehuset. Ble tatt i mot av verdens hyggeligste jordmor, og det ble konstatert 4 cm i fødesenga. Jeg, som hadde sett for meg å føde i hjemmekoselige omgivelser, i en myk dobbeltseng, måtte plutselig føde i en super-klinisk høyteknologisk fødeseng, ettersom de for helgen hadde slått sammen TUN-A og TUN-B, på grunn av underbemanning. Jeg fikk raskt satt inn et klyster, og i det jeg virkelig ikke klarte å holde igjen lengre, og spratt opp av senga kliss naken og løp mot doen, kommer søsteren min og kjæresten hennes inn.

Jeg husker så godt at hun sa” Nei, herregud Rannveig! Anders er jo her!” Og jeg svarte (ropte..) ” Det DRITER jeg i. Jeg skal bæsje, NÅ!” Det hun ikke visste, var at jeg et par minutter før hun kom inn, hadde fått klyster. 

Etter en hefig runde på ro, med rier fra helvette og sprutbæsj om hverandre, fikk jeg endelig lov å ta min etterlengtede dusj. Gikk for å finne fram favorittsåpen min, men fikk streng beskjed av jordmor om å bare bruke vann og være rask siden hun måtte sjekke åpning igjen. ikke aktuelt, tenkte jeg. Jeg vil føle meg fresh etter denne mindre forferdelig grusomme bæsjeseansen, og fant likevel fram dusjsåpen min. Det var helt himmelskt å stå der i dusjen med varmt vann over magen som smertelindring, og de måtte virkelig krangle med meg for å få meg ut derfra. 

I fødesengen igjen ble det konstatert fortsatt fire centimeter, og jeg fikk gå i badekaret. Jeg beordret søsteren min til å sette på fløyte-avspenningsmusikk, og hadde i det hele tatt en ganske hippie-fødsel. Haha. Hjerterytmen til snuppa ble målt med doppler ved jevne mellomrom, for å sjekke at hun ikke reagerte på det varme vannet. Jeg måtte også drikke mye kaldt vann for å sørge for å holde kroppstemperaturen nede på grunn av det glovarme vannet. 

Her ble jeg bedt om å se pen ut. Dette er hvordan en fødende kvinne som gjør et forsøk på å værre pen ser ut…. 

Ettersom hjerterytmen til frøkna sank, måtte jeg sette meg opp på “setet” på kanten av badekaret og bruke dusjhodet med rennende vann over magen. Dette var i det hele tatt mye mer behagelig, ettersom jeg ikke ble så varm av det, i tillegg til at det var bedre for snuppa inni magen. Mens jeg satt der kom riene omtrent non.stop, og jeg begynte å kjenne pressetrang. Det er den velkjente følelsen av at man må skikkelig bæsje, bare at det er ikke bæsj, det er babyens hode som kommer helt ned i bekkenet. 

Klokka var ca 20:45. Det ble sjekket åpning mens jeg lå i badekaret, som nå var på fem centimeter. Javel, tenkte jeg, jeg kommer til å sitte her i flere timer og ha rier fra helvette. Jeg kommer til å dø. Jeg ble beordret opp av badekaret, og inn i fødesengen. Riene kom uten stopp, og jeg trodde virkelig min siste time var kommet. 

Venninna mi sto på den ene siden av meg, og søsteren min på den andre. Jeg kjemte hver deres hand på hardt jeg bare klarte under hver rie (og jeg hadde rier hele tiden) Jeg følte meg plutselig helt hjelpesløs der jeg lå, uten noen form for smertelindring i det hele tatt. Selv om jeg har født to ganger før, er det virkelig ingenting som kan slå denne fødselen i smerteskalaen!

Jeg var helt i min egen verden, jeg ble helt fokusert på å puste meg gjennom rien ettersom det var det eneste jeg hadde som smertelindring nå. Etter noen minutter (i det som føltes som en evighet for meg…) tenkte jeg, nå dør jeg. Riene kom uten stopp, og de var sendt rett fra mannen i rødt selv.

Midt mellom to rier, altså når en rie sluttet, og en annen startet, brølte jeg ut alt jeg klarte :”EPIDURAAAAAAAAAAAL!!!!” Det var alt jeg klarte å si før jeg måtte tilbake til pustingen. 

Søsteren min svarte med å si at “Nei da, det vil du ikke ha Rannveig, bare hold ut” Og jeg glefset tilbake ” DU skal ikke fortelle meg hva jeg vil ha og ikke vil ha!” Stakkars. Jordmoren sa “Okei da, vi sjekker åpning og så tar vi det derfra. 

Hun sjekket åpning, gliste tilbake til meg og sa at det blir nok ikke tid til noen epidural, du har ti centimeter åpning! Vannet mitt, som enda ikke var gått, ble tatt, og jeg fikk presse på neste rie.

Og vips.. seks minutter og fire pressrier senere, klokka 21:35 var lille Sienna Lucia Charlotte kommet til verden!♥ Og ja,hun heter Lucia fordi hun er en liten luciaprinsesse 🙂 

Det hele gikk så vanvittig kjapt og heftig for seg at jeg rett og slet var helt i sjokk da hun var ute. Fra jeg satt hjemme å lagde dorullnisser med sønnen min, til jeg lå på sykehuset og hadde født min velskapte andre datter, tok det to og en halv time. Vi var på sykehuset i nøyaktig en time og førti minutter, og åpningen min gikk fra fem centimeter til 10 på litt over en halvtime!

Det er hva man trygt kan kalle en kjapp fødsel. Det er uten tvil den mest smertefulle av mine tre fødsler, ettersom det også er den desidert kjappeste av de. Fødselen min med Nathaniel varte i 17 timer, fødselen med Emma varte 5 timer, og denne fødselen i overkant av en og en halv time! 

Det er merkelig det der med morskjærlighet. Jeg klarte aldri å bygge noe spesielt forhold til Sienna mens hun enda lå inni magen, mye på grunn av det tunge svangerskapet jeg fikk, av diverse grunner. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle få noen “mamma-følelser” for henne. Men vet dere hva? De kom med en gang! Med det samme hun ble lagt på brystet mitt. så kjente jeg igjen disse varme følelsene man får for sine barn. Verdens beste følelse, og alt i alt var det en heftig, intens, men fantastisk fødsel hvor alt gikk som smurt! Jeg fikk tilogmed høre av jordmor hvor bra jeg så ut mens jeg fødte, haha. (Der og da ville jeg drepe henne) men i ettertid tar jeg det som et kompliment. 

Denne fødselshistorien er skrevet i farta og sånn passe udetaljert, men skildrer hvertfall sånn hallveis hvordan det var når denne lille vakre frøkna kom til verden♥ Dere må forresten gjerne sjekke ut bloggen til Kikki HER !