Du kommer aldri i verden til å klare det

De ordene som sitter så utrolig godt. Jeg har hørt de fra både ukjente og bekjente. I dag poppet det opp at det var nøyaktig ett år siden jeg delte for resten av verden min lille, men likevel enorme hemmelighet.

Jeg var gravid. Om jeg husker rett var jeg ca 17 uker på vei da jeg offentligjorde svangerskapet. Jeg var VELDIG tynn før svangerskapet, så magen viste allerede veldig godt, men det var likevel ikke så mange som visste om lille vakre Sienna i magen.

Det er så utrolig rart å tenke på. Hvor utrolig fort tiden går. For ett år siden ante jeg absolutt ingenting om hvordan min situasjon kom til å bli, hvordan det ville være ha tre barn i en alder av bare 23 år.  Det eneste jeg visste var at jeg snart skulle bli trebarnsmor. Helt alene.   

 

“Du kommer aldri i verden til å klare det”

De ordene som setter seg så godt. Som sårer så utrolig mye. Men jeg bestemte meg for å motbevise alle som mener det ikke går an, alle som ikke hadde troa på meg. Vel, jeg skal være ærlig med dere. Det har vært uendelig, ufattelig slitsomt til tider. Jeg har stått å grått fortvilte tårer alene på badet  mens jeg har pusset tenner, de to minuttene jeg får for meg selv. Hverdagen bryr seg ikke om du er sliten. Hverdagen skal gå sin gang uansett. Rutiner skal følges, uansett. Og det har gått. Det går! Faktisk, så går det mye bedre enn jeg hadde trodd, sånn jevnt over. Men det er beintøft.

Jeg klarte det, og jeg klarer det enda. Hverdagen er en uendelig kabal som må legges ganske så perfekt for at ting skal gå rundt. Men den kabalen har jeg blitt vant med å legge nå. Det er mitt liv nå, og jeg angrer ikke på noen ting. Det er visse ting jeg ikke kan skrive her på bloggen, på grunn av personvern. Men ting går veldig bra, for både meg og ungene. Jeg mener bestemt at mennesker uten barn aldri i verden kan sette seg inn i min situasjon og mene noe om den. Man må nesten oppleve det for å skjønne hvor mye energi og ståpåmot det faktisk krever. Men, jeg har valgt det selv, og jeg klager overhodet ikke. Jeg elsker mine tre søte små av hele mitt hjerte, og alle har vært hjertelig velkommen, selv om ingen av de har vært planlagt.

Å få Sienna har vært en liten berg-og-dalbane følelsesmessig. Da jeg kom hjem fra sykehuset med henne, og skulle ta meg av tre barn, hvorav ett helt nyfødt, helt alene, var jeg livredd. Begynte å gråte bare noen kom borti henne.  Heldigvis kom min mamma fire dager etterpå, og det hjalp meg veldig å ha hjelp de to første ukene med de to største. Det ga meg en slags trygghet, som jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk. En god start, på en hverdag som ikke er for hvem som helst. Og det mener jeg virkelig. Man skal ha bein i nesa for å stå i min hverdag. Og det har jeg heldigvis, takk gud.


.

Det er helt uvirkelig at magen min var SÅ stor for bare litt over et halvt år siden. Veldig stor kontrast til nå, for nå er magen min så flat som den kan få blitt. Ingen tegn til at det har vært noen baby der de siste årene. Og det er jeg jo selvfølgelig takknemlig for! Gravidmage er så utrolig vakkert, og jeg synes det er så koselig å se på bilder fra svangerskapet! Det var på mange måter den tyngste perioden jeg har gått gjennom noen gang, men jeg ser også tilbake på svangerskapet med glede, fordi jeg ble veldig knyttet til henne allerede mens jeg var gravid, og alle de herlige sparkene, som holdt motet mitt oppe. Det var jo tross alt ikke hvem som helst som lå inni magen, men min vakre lille solstråleprinsesse som jeg i dag er så uendelig takknemlig for at jeg har her med meg, og elsker av hele mitt hjerte!

Ønsker dere alle en god natt♥

Blogges

 

16 kommentarer
    1. Du imponerer! Å være alene med tre så små barn må være tøft, men heldigvis vokser de til og blir mer selvstendige for hver dag. Du får prøve å tenke at det blir lettere og at dine tre små er kjempe heldige som får vokse opp med søsken som er så tett i alder og med en mor som legger alt til siden og fokuserer på barna sine. Stå på, rannveig! Du er tøff!

    2. Du gjør en fantastisk jobb, Rannveig! Er selv alenemamma til 2 og synes det er beintøft. Så bra at du ikke ga opp! Ting kommer til å ordne seg enda mer for deg skal du se<3

    3. Har tårer i øynene av å lese dette. Både fordi det er så urettferdig at du skulle få sånne kommentarer. Og fordi jeg som alenemamma til (bare) én fikk kommentarer om abort og mange som trodde dette aldri ville gå. Og det svir sånn. Det gjør veldig vondt. Men vi er tydeligvis sterke begge to, selv om livene våre er litt forskjellige, så har vi vist at andre kan gå å tygge seg en tørr bolle. For de tok feil.
      Mødre som deg, som ser det positive, men som ikke legger skjul på virkeligheten, er en motivator for meg 🙂 Skulle veldig ønske jeg kjente deg i virkeligheten, for ser at du har så mange fine ting i personligheten din 🙂
      Håper dagen din blir fin ^^

    4. Jeg leser bloggen din jevnlig.. synes du er tøff. Du er en motivator. Du er alltid så positiv.
      Hilsen tobarns mamma på snart 37..😉

    5. Jeg beundrer deg og hva du gjør for å strekke til for barna dine. Jeg har mann og er alene med mine to barn “kun” tre døgn i uka. Det er så uendelig tøft. At du klarer tre alene hver dag viser hvor sterk du er. Stå på! Nyt de fine stundene med barna dine.
      Jeg kan ikke fatte hvor mye oppgulp du får i kommentarfeltet. Hadde jeg vært deg ville jeg ha stengt det for lenge siden. Men det er selvfølgelig ditt valg.
      Ønsker deg og barna dine en fin sommer!

    6. Ikkje bare måtte du takle å gå igjenom svangerskapet aleine- men du måtte i tillegg takle all oppgulp frå nett troll ! Du reiser deg igjen, med strak rygg og beva hode – du er uten tvil den tøffaste dama !

    7. Like gammel som deg, har samboer som jeg har vært sammen med i 6 år og har ikke barn. Ikke mye likheter, men vil bare si at jeg syns du er en sinnsyk inspirasjon! Shit så flink du er! En sånn situasjon virker jo umulig, men du klarer det så supert.
      Trist at pappaen til sienna ikke tar kontakt, men du fyller begge roller så bra! Håper virkelig du har tatt kontakt med besteforeldre. Drit i om han ikke vil det, tenker jeg. Han tar fra hun en pappa, ikke la han ta fra henne besteforeldre også!
      Stå på , flinke deg <3

    8. Helt enig med den over, Jeg håper virkelig at for Siennas, demes og din egen skyld at du har tatt kontakt med besteforeldrene. Tiltross for at pappaen (ikke at han har fortjent den tittelen!) ikke vil ta del i livet hennes så burde besteforeldrene i alle fall få en sjanse, og kanskje så får hun ett større nettverk med famille som kan støtte opp rundt hun i framtiden. kanskje har hun en tante eller onkel som ikke vet om henne som gjerne vill stille opp for henne. trur dette er noe som vill både glede til dere alle 🙂

    9. Jeg er eldre enn deg,men jeg var også alene med tre barn i flere år. Det er beintøft!
      Heier på deg,dette klarer du så bra.

    10. Har bare en ting å si, du er RÅ! Tøffere dame skal man lete lenge etter. Barna dine er utrolig heldige som fikk akkurat deg til mamma! Jeg er mamma til to små og har en samboer som er kjempeflink med de, men alikevell synes jeg det er slitsomt. Tar virkelig av meg hatten for deg Rannveig, som er alene med 3 stykk i den slitsomme småbarnsperioden! Stå på videre, jeg heier på deg! Stor klem!:-)

    11. Ville bare si at du er beintøff! Jeg kjenner meg mye igjen, og det er ingen dans på roser å ha ansvaret for barn alene. Man blir sliten altså. Ønsker deg lykke til videre! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg