Barna mine kommer aldri til å tilgi meg. De kommer til å hate meg. De kommer nok også etterhvert til å saksøke meg. Alle disse tingene, og mye, mye mer, er ting jeg får høre, selvfølgelig fra “Anonym”. Det har visst blitt veldig populært å prøve å få meg til å bli redd for at mine egne barn skal forakte meg den dagen de blir voksne selv.

Jeg har tatt et valg. Og det er et valg jeg står for. Ja, jeg legger ut bilder av de på en offentlig blogg. Samtidig ser jeg på det som så mye mer. Jeg ser på det som vår dagbok, på mange måter. Jeg rakk aldri å lage noe scrapbookalbum til noen av ungene, men jeg tror faktisk ikke det finnes et eneste ett scrapbookalbum som kan slå min blogg, min dagbok. Her har jeg skrevet om hverdagens opp og nedturer allerede fra jeg var gravid med Nathaniel. Det er litt av noe å se tilbake på, det! Det er selvfølgelig ikke alt jeg er like stolt av, men det er sånn det er. Det ligger likevel litt sjarm i det, også.

Jeg tar også valg i form av at jeg har mine begrensninger. Jeg spør alltid før jeg legger ut noen bilder av de to største. Jeg legger aldri ut “stygge” bilder av barna, barna i uheldige situasjoner, eller uheldige “poseringer”. Jeg legger i korte trekk ikke ut bilder jeg ikke ville lagt ut av meg selv. Jeg legger ALDRI ut bilder av de naken. Det er viktige valg, og min måte å skjerme de på. De selv, synes det er kjempegøy med bloggen, se gjennom den, og se bilder av seg selv. Og vi snakker ofte om den og at det er mammas jobb.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om de kommer til å hate meg for å skrive om hverdagen vår senere, kan ingen si. Det er det bare tiden som kan vise. Med det sagt, så har vi, alle som en, i vår lille familie,en så stor gjensidig kjærlighet, at jeg aldri kan tenke meg at mine barn noen gang kommer til å hate meg, ei heller saksøke meg, for å ha skrevet om livet vårt.

Vår hverdag er så langt fra A4 som man omtrent kan komme, og vet dere hva? Det passer oss helt perfekt. Jeg synes det er spennende å kunne leve av noe som i utgangspunktet bare skulle være en hobby. Noe jeg selv synes er gøy. Og jeg kan ikke bare skrive om meg selv, da hadde det ikke stått noe her. Rett og slett fordi jeg selv bare er en brøkdel i mitt eget liv. Det er fakta. Barna mine er størsteparten av livet mitt nå, og i mange år framover. Og da blir det veldig naturlig å fokusere på barna og familielivet. Og det er slik det er. Så kan man selv velge om man ønsker å følge oss, eller trykke på det lille krysset oppe i høyre hjørne. Det er et valg hver og en må ta, akkurat som jeg gjør mine selvstendige valg.