Det føles egentlig utrolig rart. Det føles som om jeg ikke skriver for noen, at det er ingen som leser. Selv om jeg vet det er mange tusen som gjør det likevel. Samtidig, så er det en utrolig stor frihet. Å slipppe å daglig måtte forholde meg til andre menneskers meninger om absolutt alt.

Hva gjør det egentlig med et menneske å daglig høre hvor fæl de er? Hvor tjukk jeg er, selv om jeg er helt normal. Hvor sykelig tynn jeg er, selv om jeg er helt normal. Hvor dårlig mamma er, selv om sannheten er at jeg gir alt jeg har til mine tre små barn. Hevnløgner? Jeg har ingen tall på hvor mange ganger det har kommet noen og kommentert for å sette meg i dårlig lys. I mange år prøvde jeg hardt å overbevise meg selv om at personangrep, hets og drittkommentarer ikke gikk inn på meg. At jeg ikke brydde meg. 

Sannheten er en helt annen. Jeg bryr meg. Jeg er bare et menneske, jeg er en mor. Jeg har følelser, og jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer absurd blir det å få høre fra totalt fremmede mennesker som skal fortelle meg hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva jeg bør gjøre. Hva jeg ikke bør gjøre. Ha meninger om absolutt alt i mitt liv. Hvordan fremmede mennesker skriver om meg. Om mitt liv. Nesten som om vi skulle ha kjent hverandre. Og derfor har jeg sprerret kommentarfeltene for en ubestemt periode. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det gjør noe med et menneske. Det gjør noe med en mor. Jeg er utrolig takknemlig for å ha skrevet en dagbok i snart seks år, skrevet dagbok gjennom hele min “karriere” som mamma. Livet mitt står skrevet ned svart på hvitt siden jeg nettopp var fylt atten år.  Jeg skulle gjerne vært foruten å daglig få høre andre menneskers syn på meg. Ikke det jeg skriver, men meg. Men jeg har jo etterhvert skjønt at det ikke er mulig for enkelte, å skille sak og person.  Alt er feil for noen. Det man må ha i bakhodet når man skriver blogg, er at det er alltid noen som vil synes det du gjør, det du skriver, er helt på trynet. Men det betyr ikke at det er feil for meg. For oss. 

Det har gjort noe med meg. Det har det så avgjort. Jeg tenker alltid over hva mange tusen blogglesere ville skrevet om jeg la ut et bilde hvor barna har sølt makrell i tomat på klærne sine. Jeg tenker over hva mange tusen blogglesere hadde kommentert om jeg la ut et bilde hvor jeg ser tjukk. Det som vises i de fleste blogger og andre sosiale medier, er et glansbilde, som de fleste normale mennesker ikke kan leve opp til. Jeg legger ikke ut noe med glans på, men jeg legger heller aldri ut bilder av ungene mine om de har en flekk på genseren sin, rett og slett fordi jeg vet hva som kommer. “Dårlig mor, barna har en flekk på genseren!” Jeg legger aldri ut bilder av hvordan det faktisk ser ut under spisebordet vårt etter ett måltid med tre små barn. La oss si det på denne måten, det krever daglig gnikking og gnukking. Hadde jeg lagt ut bilder etter et måltid her, hadde det vel sett ut omtrent som det her: “Dårlig mor, det er skittent under bordet!”  Legger jeg ut bilder hvor jeg nettopp har spist, høres det sånn ut:  “Du er tjukk, du ser gravid ut!”