Endelig, endelig, endelig endelig! ENDELIG! Etter å ha vært på ørten forskjellige plasser med en baby som helst bare vil krabbe rundt overalt, for å høre om det er noe håp. Om det er noe som kan gjøres. I det jeg trodde jeg måtte gå for en ny iPhone til 1 kr, og være kjip-skyhøy-telefonregning-slave i ett år, fikk jeg faktisk liv i min hittil livløse, kjære iphone 6 plus. Det er et mirakel, og endelig føler jeg at jeg er med i denne verdenen igjen, etter tre dager uten kontakt med omverdenen.
Vet dere hvordan det egentlig føles å være uten telefon i tre dager? Jeg bruker den til alt mulig, til å holde kontakt med venner og familie, men også flittig i min jobb som blogger/instagrammer. Jeg kunne like godt bodd langt ute i Amazonas-jungelen in the middle of nowhere, eller i en snøhule langt oppi fjellene i Sibir, for den saks skyld…. som midt i Lillestrøm, så lenge jeg ikke kan oppnå noen som helst slagt form for kontakt med andre mennesker. Hva gjør du når du skal ringe og reservere bowling, men ikke har telefon, liksom? Hva gjør du når du skal logge inn i nettbanken og betale regninger, men kun har sånn fancy nettbank på telefonen din og ikke noe chipgreier?
Jeg innser herved at jeg er tohundreogførtti prosent avhengig av min kjære iPhone, og jeg innser også at jeg høres tohundreogførti prosent teit ut når jeg sier det. Men, det mener jeg! Jeg har mistet absolutt alt jeg har hatt på telefonen fra begynnelsen av August, men det er en liten pris å betale altså, for noe som vi tar for gitt i hverdagen, men som likevel er så viktig. Lykkelig kvinne!
Og med dette, noe meningsløse innlegget,snakkes vi senere!
Blogges ♥