Jeg er virkelig helt satt ut av gårsdagens avsløringer av flere store pedofilinettverk i Norge, som inntil ganske nylig har fått skildre om grove overgrep og pedofili i ro og fred, på det såkalte dype nettet.
Jeg kjenner meg virkelig bekymret. Dette er hvem som helst. Mannen i gata. Naboen. Ja, kanskje til og med kjæresten! Det har vist seg at det ikke er en spesiell type mennesker som er pedofile, men mennesker av alle sammfunnsklasser og aldre. Jeg vet ikke med dere, men dette skremmer meg virkelig.
Man kan aldri vite. Det er snakk om flere tusen forskjellige mennesker som diskuterer, og Tilogmed planlegger grove overgrep ned til hver minste detalj. Jeg blir direkte uvel av å tenke på det. Det er barna våre det er snakk om! Det aller kjæreste vi har. Som mor til tre klarer jeg virkelig ikke å forstå hvordan man i det hele tatt kan være så brutal å engang tenke disse tankene, for å ikke snakke om å faktisk gjøre realitet ut av det. Hjerterått, hinsides ufattelig grusomt. Det er monstre i menneskeforkledning.
Jeg er alenemor, og stortrives med det, men ønsker nok på et eller annet senere tidspunkt å ha en mann. Hvordan skal man kunne stole på et annet menneske, når hvem som helst kan være slik? Et monster? Det står ikke skrevet i panna på disse menneskene. De er eksperter. Eksperter i å virke normal. Jeg hadde aldri kunne tilgitt meg selv om mine barn på noen måter hadde blitt skadelidende av en person jeg eventuelt hadde tatt inn i livene våre.
Tankene mine er med alle de stakkars uskyldige barna som dessverre har måttet bøte med barndommen sin og ta støyten for voksne, svært syke menneskers forvridde syn på virkeligheten og rett og galt.
Jeg håper hver éneste én av dere blir tatt, og sakte men sikkert råtner innvendig,innesperret i mange, mange, mange år. Og måtte dere lide samme skjebne som de uskyldige barna dere med viten og vilje har ødelagt livet til. Det håper jeg virkelig av hele mitt hjerte.
Mine vakre jenter i bursdagsselskap i går! ❤
Blogges ❤
Hei Rannveig! Det er forferdelige nyheter som har kommet fram og de alle fleste deler nok de samme tankene som det.
Jeg vil bare komme med en oppfordring.
Etter å ha jobbet med dette temaet i flere år, og behandlet flere barn er det noe som går igjen.
For å kunne oppdage overgrep mot barn er vi ofte avhengig av at barnet selv forteller om hva som har skjedd. Med alt for mange skjer overgrep i hjemmet innenfor familien med personer de skal stole på. Disse personene får de et ambivalent forhold til hvor på den ene siden er at barnet ønsker seg bort fra situasjonen, men på den andre siden ikke ønsker at den aktuelle personen skal bli skadelidene av at barnet har fortalt om dette. Årsaken til det kan være mange, men det går igjen at tillitspersoner ofte har en viktig rolle i livet til barnet utenom overgrepene.
Og her kommer min oppfordring. Vær forsiktig med overskrifter og kommentarer som gir beskrivelse av hvordan vi ønsker at en overgriper skal behandles. Det er mange barn som leser kommentarfelter og blogger hvor slike skildringer kommer frem og dette kan skremme barn fra å si ifra om overgrep fordi de ikke ønsker at tillitspersonen i livet deres skal behandles slik.
Derfor oppfordrer jeg deg også til å sensurere bort kommentarer som kan komme med slike oppfordringer og meninger.
Hilsen Lise
Psykolog.
Helt enig med deg Rannveig!!
enig rannveig. helt grusomt 🙁
vet du hva kalkulator er på engelsk?
Jeg er livredd for at noe skal skje barna mine, føler jeg ikke kan stole på noen. Det er syke folk der ute, virkelig syke! Når barna blir større skal jeg lære dem om hva som er rett å galt.
Nå har vi fått prompeanfall.
Det var spesielt.
Vi får se hva som skjer.
Promp promp.
Hva lever dere av? Kan vel ikke kalle deg en toppblogger lenger når du ligger på plass 34 på lista.
Er livredd selv. Min overgriper fra barndommen satt i rullestol. Han var i familien min og hvem hadde vel trodd at han ville finne på noe sånn? Jeg sa ikke ifra, men var veldig ambivalent ifht å dra dit. Derfor hører jeg på ALLE signaler min lille unge kommer med hvis h*n ikke liker noen, ikke vil til noen eller generelt er skeptisk. H*n elsker nemlig folk, så hvis h*n ikke liker noen, tar jeg det veldig på alvor. Husker selv at jeg var sånn som liten; likte alle, men ikke han. Han eglet seg jo inn på meg etterhvert, men i begynnelsen ville jeg ikke til han. Skulle ønske noen så meg da.
Er veldig glad for at flere blir avslørt nå. 1 av 10 sies å ha blitt utsatt for overgrep. Det er 3 stykker i en klasse på 30, noe som er helt sykt. Jeg ser på barna i barnehagen til ungen min, vel vitende om at statistisk sett vil minst en av barna opplve noe helt grusomt en gang.
Jeg har øynene mine åpne for alle barn, og vil gjerne være den som vennene til ungen min kan komme til om de har det dritt.
Glad du skriver noe om det <3
Så reflektert innlegg, helt enig med deg!