I dag, nittende desember, eller tjuende om dere vil, i og med at klokka faktisk er over tolv, klokken 22:35, kom verdens beste gutt til verden. Helt ferdig, helt perfekt. Det nydeligste jeg noen gang hadde sett. Dette begynner nå å bli en del år siden, men jeg kan med handen på hjertet si at følelsen kan jeg enda kjenne på. Følelsen av å ikke ane hva man går til, følelsen av frykt blandet med spenning. For ja, jeg var livredd. Jeg skulle tross alt føde et barn, som attenåring, helt alene. Det var så skummelt, men for en glede når han endelig kom ut. Det eneste jeg klarte å se på var han! Han var min, og fra første stund har vi hatt et helt spesielt band mellom oss. Det har alltid vært oss to! 

Nå har det gått seks år. Seks år med latter, seks år med bunnløs bekymring, seks år med bunnløs glede, seks år med ren og skjær frykt, og ikke minst – seks år med ubetinget kjærlighet. For det er nettopp det som er så merkelig med dette her når du blir mamma. Uansett hva ditt barn sier, uansett hva ditt barn gjør – du vil alltid elske det. Du vil alltid tilgi. Du vil alltid være der, som ingen andre kan. Før man blir mamma har man gjerne en masse tanker om hvordan man selv ønsker å framstå i denne rollen. Den brutale sannheten er at du til tider omtrent bokstavelig talt kommer til å rive av deg håret ditt. Du kommer til å få en dyp, dyp sinnarynke omtrent midt mellom bryna. .Du kommer til å tenke på hvor deilig det hadde vært å bare ha seg selv å tenke på, omså bare for en dag. Heldigvis er dette helt normalt, og gudene skal vite at jeg har fantasert om hvordan det ville vært om jeg også hadde kunnet delta på ting andre “vanlige” tenåringer deltar på. Man har ikke bare mindre livserfaring når man blir mamma i en alder av atten år, man er også fortsatt en ungdom. 

Ikke bare handler det om at man ikke har erfaring. Det handler om at du selv ikke er voksen eller mentalt og kognitivt ferdig utviklet. Jeg har på mange måter vokst opp sammen med Nathaniel, har måttet lære og erfare på veien. Læringskurven fra bekyrmringsløs tenåring til ansvarlig voksen og mammalivet var nemlig stupbratt.. For å bli mamma som attenåring var alt annet enn lett. Jeg hadde omtrent aldri rørt i en baby før, jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan man skulle håndtere denne lille klumpen, utover det jeg hadde lest i diverse mammabøker og artikler på nett. Det jeg husker nesten aller best fra tiden etter fødselen, er da Nathaniel akkurat var født, og han skulle få på seg klær. Jeg spurte pent jordmoren om hun kunne kle på han, fordi jeg var redd for å ødelegge han. Det høres kanskje rart ut, men det er helt sant. Tanken på å skulle tre en trang body over det lille, skjøre hodet hans var for meg helt fjern. Det gikk heldigvis veldig bra, og det gjør det den dag i dag også – seks år etterpå.  Dette enorme ansvaret, mammarollen, er ganske merkelig i grunn, men herregud så fint det kan være. Jeg ville ikke byttet ut dette for noe her i verden. Du og jeg, Nathaniel! ♥

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi bodde hos min mor til Nathaniel var et halvt år, før vi flyttet for oss selv ♥ Det er alltid kjekt med litt hjelp i en ny livssituasjon!

Verdens fineste ettåring! ♥