Som dere sikkert har fått med dere, er jeg for tiden syk. Og så syk som dette, kan jeg virkelig ikke huske å ha vært. I alle fall ikke etter at jeg fikk barn. Torsdag dro jeg til legen, og som jeg egentlig visste fra før av, fikk diagnostisert streptokokker. Samme dagen startet jeg på antibiotika, og tenkte selvfølgelig med meg selv at jeg ville føle stor bedring allerede dagen etterpå. Så jeg avtalte med min bestevenninne Ingvild at vi skulle finne på noe på lørdag (altså i går) Og i og med at det var meldt så fint vær, bestemte vi oss for å ta en utedag med ski, aking og grilling med barna. 

På fredag våknet jeg med superhovne og røde øyne, og var i skikkelig dårlig form. Jeg skulle jo etter planen være frisk, men slik gikk det altså ikke. Jeg merket det med en gang vi kom dit vi skulle være, at iskald luft og masse aktivitet kanskje ikke var så veldig lurt likevel, selv om vi hadde en kjempefin dag. Og jammen hadde jeg ikke rett. Jeg sitter her i dag, søndag, og føler meg like ille i formen som før jeg startet på antibiotika.  Sienna ligger fortsatt å sover luren sin, og Nathaniel er i klassebursdag et stykke unna og har fått sitte på en klassekamerat, så nå har jeg heldigvis fått slappet godt av. Jeg gleder meg virkelig til å få denne dritten ut av kroppen min. Feberen har sunket drastisk, og halsen er selvfølgelig bedre – det kjennes ikke ut som jeg svelger kniver når jeg svelger lengre. Og takk gud for det! Det er i stunder som dette jeg virkelig skulle ønske jeg hadde familie i nærheten. Jeg vet jeg får hjelp her om jeg trenger det og spør om det. Men, det er jo ikke det samme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå