Noen dager føles det helt greit, andre dager føles det helt forferdelig. Det er omtrent som et stort tomrom, som ikke kan fylles. Jeg ser på hvordan andre har det, og kjenner på en enorm misunnelse for hva de har. For det kommer jeg aldri til å få.
Jeg valgte det selv, en del år tilbake, men samtidig var jeg nok ikke forberedt på hvor tungt det faktisk kom til å bli, og jeg var nok ikke som nittenåring moden nok til å forstå, eller mentalt klar over hvor viktig familie og nær slekt kan være i barnas oppvekst, da jeg flyttet til andre kanten av vårt langstrakte land, langt bort fra alt vi kjente til. Livet som alenemor til tre små barn er ikke allid like lett uten noen som helst form for støtte rundt deg. To av mine tre har ikke noe familie eller røtter her de heller. Vi har heldigvis mange gode venner, men venner har sin egen familie og sin egen slekt. Det har ikke vi.
Man må være sterk, og jeg ser på meg selv som en sterk og selvstendig kvinne som ikke er avhengig av noen, og det er jeg veldig stolt av. Men jeg ser også hvor utrolig mye annerledes livet vårt hadde sett ut om barna kunne hatt besteforeldre. Jeg har et stort savn etter noe så simpelt som å bare kunne dra på middagsbesøk, eller få middagsbesøk, en helt vanlig onsdags ettermiddag. Eller at jeg for en gangs skyld kanskje kunne deltatt på noe uten å måtte planlegge det månedsvis i forveien. Vær sterk, men gråt når du må.
