Dette temaet har jeg egentlig ikke tatt opp på bloggen før . Men det er jo noe som gjelder meg selv, i aller aller høyeste grad ! Og MANGE mange mange maange andre jenter her i landet og i hele verden. Jeg blir jo som dere vet, alenemamma.
Folk har en oppfatning av at å være gravid er en dans på røde roser, og her kommer det inn med barnefaren. Er han der for deg, eller er han ikke det ? For de som er så heldig å ha barnefar der , så er svangerskapet så myye mye lettere ! Man har noen til å støtte seg, massere seg når man har vondt i ryggen, og ikke minst til å ha noen å dele alle gledene i svangerskapet sitt med ! Lykkelig familieliv .. som jeg trodde jeg skulle få oppleve.
Hva med oss alenemødre ? Som kanskje aldri har hatt en barnefar, ble forlatt av barnefar hallveis i svangerskapet, eller som selv forlot barnefar fordi han ikke var voksen nok !
Jeg er ikke så glad i å legge ut om følelsene mine, men jeg skal ærlig innrømme at dette går kjempemye inn på meg. Dette tenker jeg daglig over.. Jeg blir DAGLIG minnet på hvor jævlig uheldig jeg er som aldri kommer til å ha en ordentlig familie, jeg fikk ikke sjansen engang. Tror dere at jeg i april, når jeg fant ut at jeg var gravid, tenkte at jeg kom til å gå over halve svangerskapet mitt ALENE ? At jeg kom til å føde vårt felles barn ALENE, mens barnefar er i Syden ? Nei.. jeg gjorde nok ikke det. Jeg var så sikker på at dette kom til å gå bra, at han kom til å bli med min side og støtte meg hele veien. Så grundig feil kan man ta. Attpåtil var det faktisk han som ville at jeg skulle beholde når vi hadde diskusjon om det.
Har ikke hørt noe fra han på flere mnd nå, men har da fått med meg at han reiser til syden 2 dager etter terminen til sin egen sønn . Flott , ansvarsfull kar sa du ? Jaaaddaaa 🙂
Det var godt å få dette ut ! Disse tankene plager meg for hver dag som går, og jeg er egentlig ganske bitter på at jeg i det hele tatt valgte å ha sex med fyren.. hva tenkte jeg med ?
Uansett. Verdens fineste mirakel er på tur til verden, og uten akkurat barnefaren, så ville jeg jo ikke fått akkurat min sønn. Så det er jo noe å tenke på når ting føles veldig urettferdig ! Jeg er sterk, og jeg vet at jeg kommer til å klare dette alene ! Han skal bare prøve seg på å komme etter fødselen, om jeg får det slik jeg vil, så får han ikke sett sin egen sønn på en jævlig lang stund. Dette skal jeg sørge for at skjer. HAN skal ikke få belønning for å drite i alt, for så å komme etterpå. Nei, ikkefaen !
Han kan jo angre på alle sine handlinger mens jeg gikk gravid, når han ikke får lov til å besøke sin egen sønn. DA kan han jo være etterpåklok. Men da får han nok smertelig erfare at det er for seint.
Ikke misforstå , jeg ELSKER sønnen min over alt i denne verden, og gleder meg kjempemasse til å bli mamma ! Det skal bli helt herlig, og det er også herlig å være gravid ! Bare litt tungt å hele tiden bli minnet på hvor alene man faktisk er i svangerskapet, å se alle så mange lykkelige par osv, med en barnefar som faktisk ER der for henne, og støtter henne. Da kjenner jeg misunnelsen ordentlig godt. Ikke det. Jeg unner dem jo det 🙂
Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg tidligere i dag fant et innlegg på bloggen til NINA , som også blir alenemamma, om alenemødre og hvor mye samfunnet forventer at man har en pappa som er der. Vell, som hun skriver, så er det aldeles ikke en selvfølge ! Kjempefint innlegg , jeg kjente meg SÅ igjenn !
♥ Blir du alenemamma ?
♥ Kjenner du deg igjenn i det jeg skriver ?
♥ Kjenner du deg igjenn i det hun skriver ?
♥ Hva synes du om at barnefar reiser til syden 2 dager etter hans sønn er forventet å komme ?
Det er heller ikke en selvfølge og bli gravid og jeg kan ærlig innrømme jeg blir kjempe lei meg av å gå inn på bloggen din selvom jeg samtidig elsker din personlighet og er kjempe glad på dine veiner.
men meg og typen har prøvd i over ett år nå å få barn og det går bare ikke. dette har ødelagt mye mellom oss og blir alltid litt frustrert på de som klager over ditten og datten i svangerskapet (ikke dette med barnefar, men kynnere, kvalme osv…) de aner ikke hvor mye jeg skulle gjort for å få kynnere, kvalme ja ett barn!! Åhr…
og du er så heldig. du venter nok den vakreste sønn <3 Får håpe du finner en erstatningspappa for sønnen din som tar godt vare på deg søta! Klem Adina
Må si tårene lå i øynene når jeg leste dette. Det er trist, men du må bare stå på, dette klarer du 🙂
ble alene selv halvveis etter at HAN overtalte meg til å beholde. Lovte meg både det ene og det andre. Endte med at jeg var alene og alvorlig deprimert som gjorde at jeg endte på sykehuset med psykiske smerter!
MEn nå nærmer sønnen min seg 3 år, og vi har det så mye bedre bare oss to:) Så nå syns jeg det er synd at sønnen min må se pappaen sin annen hver helg på en måte. Av den grunn at han aldri blir voksen, drikker opp til flere ganger i uken + når han har sønnen min. Så er ikke bare bare..
følte alt bare traff så utrolig… Desverre så forstår ikke alle dette, hvordan vi som sitter igjen alene har det… ikke er det særlig morro å snakke om det heller… Eneste positive som kom ut av alt var vakreste lille sønnen min 🙂 <3 Gir deg en klem jeg, fra en alenemamma til en annen 🙂 <3*klemmepå* Bedre med ingen far enn en dårlig far ey? 😉
Du er for ung til aldri å få en ordentlig familie, klart du vil få det 🙂 En familie er ikke alltid av blod, men av kjærlighet.. Det er heller ikke sikkert du er alene så veldig lenge 😉
Man er kanskje alene som mamma, men barnet vil alltid ha en far.. Uansett hvordan den faren er eller burde være. Barnet har all rett på samvær med sine foreldre, så lenge denne ikke utøver vold eller andre alvorlige ting. Pass på at dine skuffelser ikke gjør at sønnen din lider under dem. Det er faren som må stå ansvarlig for sine egne handlinger, og heldigvis med en god mor blir det som regel å gå godt. Husk på å ikke bruke din sønn for å straffe sønnens far.. Det er kun å gjøre den lille vondt, dere er voksne, om enn ganske ung enda.. Men med alder kommer også bedre tider 🙂 Lykke til! Ja, jeg er også alenemor 😉
Rannveig, må du også huske på at du ikke straffer barnefaren med å ikke la han se sønnen sin, men du straffer sønnen din.. Milian vil nokk bli kjent med pappaen sin, så får han selv bestemme om han vil fortsette å ha kontakt med pappa, eller ikke..
Så utrolig trist, glad du ville dele følelsene dine! Jeg er sikker på at du klarer deg bra, og du kommer nok til å finne en som er en god “far” for ungen, selv om han ikke er den ekte faren! Masse lykke til:)!!
<3
Når du sir at du ikke vil at han skal se ungen så reagerer æ litt på det, sorry men, baby i got to say this shit! E aleina mamma selv å æ vet det e trist og masse dritt men, du finner kjærligheten en eller annen gang i framtiden å kanskje får en familie du aldri hadde trudd du sku få, en perfekt en!
Men får at DU skal være en god mor må du neste la han treffe ungen sin, du straffer ikke kun HAN, du straffer Baby’en din også. Du kan ikke bestemme sånt.
Farn min døde når æ va 10, æ kjente han ikke fikk høre at han va en drittsekk å masse annet dritt men, ka dem skal fortelle mæ ka æ skal syns om han?! det e opptil mæ å dømme det, æ sir bare en ting. Hvis ikke Milian kan få en hel familie la han da få sjansen til å ha en MOR og en FAR han kan gå til om ting ikke e som det skal.
Æ hadde gjort ALT får å bare sedd farn min å bare gidd han en klem uansett kor drittsekk han va eller ikke, det e forsatt farn min!
HUSK DET! og du vet æ e glad i dæ, æ bare sir det æ mener 🙂
vil du virkelig la ungen din bli oppvokst uten en pappa? tru meg, det vil du ikke! æ har sjøl vokst opp uten en pappa, og han døde i en ulykke. Fikk aldri bli ordentlig kjent med han og det e ufattelig trist og domt. Hvis du forbyr tor even å se sitt eget barn bør du virkelig tenke deg to gang om! Det e snakk om ungen sitt liv, IKKE DITT!
Må si litt til..Vel, nå er det ikke alle menn eller kvinner som blir voksne..;o) Men hva personen gjør utenom samvær med barnet i sitt eget liv har du ingenting med, og det trenger du ikke bry deg om heller.. Bry deg om sønnen din, og utover ham drit i faren resten;)Selvom det ikke er lett..
Jeg ble “forlatt” for en sydentur da datteren min var 3 uker gammel, og det var enda en sydentur 3 uker før terminen. Jeg har vært gift.. Han innledet et forhold til en annen, når jeg var 6 mnd på vei, og gikk ifra meg noen uker før fødsel. Han var ikke alene på syden-tur.. Jeg ble i tillegg til alt det også behandlet veldig dårlig. Det er mye som skjer i voksenlivet, og man kan bære på mye hat, en mor må lære seg og se forbi det.. En mann har ikke hatt et barn i magen i 9 mnd, og har ingen forhold til sitt eget barn når det blir født..Men får han sjansen til å knytte seg til barnet, skal det mye til at han svikter det siden. Helge-foreldre lever et singelliv tross alt, og vet ingenting om hva heltidsomsorg betyr, ikke forvent det heller.. Men forvent at han er der for sin sønn, og gi ham klar beskjed når han ikke er det 😉 Legg bort hatet og skuffelsen, den gjør bare deg selv mer vondt enn den plager den personen som fortjener det..
må du også huske på at sønn din ikke skal betale for at faren e en idiot.. man burde ikke straffe eksen sin, med å bruke ungen..
E det nån ungen din hadde hatt godt av å ha samvær med så må det være T-E og familien hans….
Du har vært så stygg mot han at æ skjønne godt at han vil bort når du får ungen, så han skal slippe å bli frista til å komme til deg.
Sånne som i det hele tatt vurdere å bruke ungen sin for å straffe exn burde ikke få lov til å få unge! For du straffe nemlig ungen din samtidig, og foreldra som vil straffe ungen sin før den i det hele tatt e født e ikke skikka til å bli foreldra.
du e klar over at du straffe Milian Matheo når han ikke får lov å bli kjent med sin egen pappa? du burde ikke straffe milian for detta, men barnefarn (din mening). hvis æ huske rett så har du vokst opp med en far som ikke va så snill og sånn. så tenk deg om før du gjør noe domt. alle barn fortjene å ha en mamma og en pappa, uansett kor idiot dem e :p
Jeg gikk gjennom hele svangerskapet alene. Barnefar ville tvinge meg til å ta abort, men jeg nektet.. Kjenner godt igjen det du sier med å føle seg alene, bli misunnelig på dem som går med barnefar. Det å gå på helsestasjonen er enda hardt for meg, hvor jeg ser to lykkelige foreldre til et barn. Jeg har aldri gjort barnefar noe, bortsett fra å være hodestups forelsket i han. Men det viste seg at jeg bare var nok ei lekedokke for han, om jeg kan si det på den måten..
Thea Isabel er nå 8 måneder, han har ikke sett henne. Bortsett fra et bilde jeg sendte han rett etter hun var født, han svarte ikke. Jeg fikk ingen støtte eller noe fra verken han eller hans familie. Jeg tilbydde å være med på UL og alt, men aldri noe svar. Det var en tøff tid. Men jeg vet, selv om han og hans familie har behandlet meg som søppel på bakken, så skal jeg aldri nekte Thea Isabel i å treffe han. Om ikke det skjer de første årene, så skal hun få vite hvem han er. Hun skal selv få velge om hun vil treffe han eller ikke. Jeg kommer aldri til å prate dritt om han, bare fortelle hva som skjedde.
Men du skal se at du får det kjempe fint som alenemamma også. Alenemødre er sterke, og det tror jeg du også er. En gang vil du nok også finne deg en mann som bryr seg like mye om både deg og den kommende sønnen din. Lykke til fremover! 🙂
Du kommer nok til å klare deg helt fint uten barnefar. Mye bedre å være alene og takle ting alene enn å f.eks være sammen med en fyr som kanskje ikke bidrar like mye som du skulle ønsket.
Tenk, du kommer ikke til å trenge å krangle med noen fordi at den andre ikke gidder å skifte bleier eller å stå opp om natta ;), istedenfor kommer du nok til å bli vant til å gjøre disse tingene selv. Jeg sier ikke at du ikke kommer til å være sliten iblant, men du trenger i det minste ikke å bruke energien din til å ta hensyn til en kjæreste i tillegg 🙂
Skaff deg hjelp på annet vis, bruk familien din hvis dem e villig, moren din vil nok også hjelpe til litt, slik at du får litt avlastning.
Og når det gjelder dette med å la sønnen din treffe faren sin så kan det nok hende at følelsene dine rundt det kommer til å endre seg etterhvert. Nå er du full av hormoner, skuffet, lei deg og kanskje litt nervøs for fremtiden og da er det ikke rart at du tenker som du gjør. Men forhåpentligvis vil dette endre seg etterhvert når hormonene har lagt seg litt og bruddet/skuffelsen kommer mer på avstand. Det hjelper ihvertfall ikke å straffe sønnen din, selv om faren hans ikke var en flink kjæreste så kan det hende at han blir en kjærlig far etterhvert.
For menn er det uansett litt mer abstrakt dette med graviditet, de kjenner det tross alt ikke på kroppen slik som vi kvinner gjør, og kan hende han skjønner mer når barnet en gang blir født. Og hvis det ikke ordner seg mellom dem to så er heller ikke det mer krise enn hva du gjør det til, er mange barn som vokser opp hos alenemødre og som klares seg helt fint for det om 😉
Det med å være alenemor fikk jeg oppleve i noen måneder selv når jeg var gravid og etter at barnet var kommet… Men ting ordnet seg heldigvis for min del, da han bare trengte å tenke litt…Det er kjempe slitsomt!!
Vi venter nr2 i mars 2012, og får håpe vi holder sammen noe jeg tror vi kommer til å gjøre..
Men også det Rannveig, kanskje du er som skapt til å være alenemor til prinsegutten som ligger i magen din =)
Det med at barnefar drar til syden 2dager etter termin synes jeg VIRKELIG at var lite gjennomtenkt av han!! Barnet har ikke ønsket seg til verden, det er det foreldrene som gjør, så han burde jo stille opp en smule for dette barnet!!!
ikke gjør det mot ungen din, pappan min døde når æ va 6 år.. æ e nu 16 og har ikke fådd vokse opp me en pappa.. vi hadde et godt forhold, å du burde virkelig la han få bli kjent me pappaen sin.. Det e ikke nåkka sæli å leve uten papan sin. nu fikk jo æ kjenne han i 6 år da, å æ e så ufattelig glad for at mamma og pappa va ilag og æ har fådd oppleve han ! du burde unne din egen sønn det.. Har aldri hadd trua på deg, å æ kommer ALDRI til å få trua på deg.. fyfaen
som du skreiv : “Han kan jo angre på alle sine handlinger mens jeg gikk gravid, når han ikke får lov til å besøke sin egen sønn. DA kan han jo være etterpåklok. Men da får han nok smertelig erfare at det er for seint. ”
du kain jo ikke nekte barnefarn å se sin ega onge vess han faktisk vil være der. d e aldri forseint ! bare pga at han ikke jikk roint dæ og va der når du va gravid. ongen min har ikke sett farn sin sidn juli 2010, mn æ nekte da fortsatt ikke han å se ongen sin, for d har han all rett til. uansett om han ikke vise interesse. du må tenke på når ongen vokse opp, å spørr etter farn sin , ska du lyge eller si d at du nekta ? d e sikkert en eller ainna der ute, som vil være stefar, viss du ikke blir sammen me barnefarn, kæm d nu måtte være. så alenemor for resstn av levetia blir du nok ikke. ser jo ut som dommedaga du leve i… sorry, mn æ felle ikke ei tåra for dein her, for d e allerede latterlig om korsn du oppføre dæ på bloggen. æ hadde skjemtes vess æ hadde vært dæ, mn fortsatt alle e forskjellige.
Syns Rannveig skal bestemme helt sjøl om ho skal la Milian treffe pappan sin. Han skal liksom reise til Syden TO daga etter termin! Virke det som at han vil treffe sønnen sin?? Er jo ikke Rannveig som skal ta intiativ til barnefaren, e jo HO som e gravid, og HAN som skal ta intiativ!!
Stå på Rannveig! ;*
du må aldri straffe ungen me å ikke ha kontakt me barnefaren, er alene mamma selv å faren har selv tatt avstand..men vi sitter fortsatt en dag i dag å venter på at han skal komme å ta ansvar…han har jort det av å til men eltet ansvaret over på noen andre når han har funnet noe som frister mer å jøre den helga eller kvelden, så derfor har jeg valgt å straffe hanes handlinger, se det heller ann hvordan barnefaren til din unge blir, tar han ikke ansvar å er en pappa er han fortsatt ikke voksen nok å har det kanskje best me bare seg selv…men aldri si at han ikke får ha kontakt for da kan han ikke bruke det mot deg…
Jeg gikk gjennom hele svangerskapet alene, og også jeg syns det var trist, selv om jeg hadde familie og gode venner å støtte meg på. Barnefar ville ikke involvere seg i det hele tatt, men da gutten min kom til verden kom barnefar og unnskyldte seg og sa han ville ha kontakt med sønnen sin.
Jeg bestemte meg for å gi han en sjanse, og han har vært verdens beste pappa etter det. Nå er gutten min snart 2 år og han er hos pappaen sin 1 gang i uken og annenhver helg.
I tillegg fikk jeg meg ny kjæreste for 1 år siden, og nå har vi blitt samboere, og han er verdens beste bonuspappa for min vakre sønn.
Så ting kan forsatt ordne seg! Og om barnefar ikke kommer tilbake, kommer du til å treffe noen andre som gjerne vil ha deg og sønnen din i hans liv:)
Lykke til<3
du er en tøff jente,Rannveig. Jeg må bare si at jeg forstår din frustrasjon. Men jeg synes det er helt feil når du skriver at barnefaren ikke skal få treffe sin sønn på lenge.(selv om det kanskje er sagt i sinne)
Det er slik at vi foreldre har ikke krav på barna våre,men barna våre har krav på samvær med begge sine foreldre,så lenge det ikke ligger helt spesielle grunner for det. men det er ikke opp til oss og vurdere. sånt finnes det domstoler til.
Barnefaren det her er snakk om,har ikke deltatt så mye i svangerskapet,om man skal ta utgangspunkt i det du skriver,men det kan være mange grunner til det. dere har jo en stor konflikt,å det kan være grunn nok. jeg prøver ikke å unnskylde noen.
Barnefaren reiser til syden to dager etter termin..-vel, det får bli opp til han. men når han alikavell ikke får lov å være med på fødsel og se sin sønn,så hvorfor skal han da være hjemme?
Du sier du føler deg alene om alt. Da vil jeg råde deg til å skvære opp med barnets far. Selv om du kanskje forventer at han gjør det først. bruk tiden frem mot termin til å bli venner med han og hans familie. du vil komme til å trenge de i livet du skal dele med din sønn.
Selv om du kjanskje føler at du ikke har grunn til å be om unskyldning,så viser du enormt med godhet ved å i allefall rekke ut handa di til barnets far.
er sikker på at den sydenturen hans fort blir avbestilt om han heller får være med deg og støtte deg ,både før,under og etter fødsel!
skvær opp med han,å ta et viktig steg for fremtiden og for ditt barn!!
å til dere som er små spydig her inne på bloggen: om dere ikke har noe godt og si,så la vær!
Jeg synst du skal la barnefar få se sønnen sin, selv om du ikke trenger og ha noe spesielt kontakt med han, så betyr det ikke at han ikke kommer til og vere en god far for barnet. Og det er sønnen hans også, og når han har mulighet til og bli kjent med både mor og far synst jeg at det er noe gutten din bør få lov til! Det er jo såklart min mening.
Når du ikke lar barnet ditt være sammen med faren sin, straffer du ikke barnefaren men sønnen din.
Hærregud jeint! D virke som at d kun e barnefar sin feil at dåkker ikke e ilag som foreldre. Du har no hadd mye skyld i d du å! Å d at han ikke får ha kontakt me ungen sin, e d teiteste æ nån gang har hørt! E d ungen sin feil at dåkker ikke e på talefot? Om du ska nekte barnefar å ha kontakt me ungen, ka du ska jøre når ungen blir såpass stor at han faktisk sir sjøl at han vil ha kontakt me farn? Da kan han bestæmme d sjøl, så da ser æ ikke vitsn me å nekte kontakt mellom di toan 🙂 Unga træng bægge foreldran fra bynnelsen av.
Har selv vokst opp med en mor som nektet pappa å treffe meg. Men det visste jeg ikke på den tiden. Mamma hadde hele tiden sagt at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Men når jeg var tolv, så fant jeg en dagbok hun hadde skrevet undersvangerskapet. og der hadde hun skrevet om alle kranglene hennes, og hvorfor pappa ikke skulle ha kontakt med meg. Nå som jeg er 17 år, så har jeg helt mistet respekten for mamma. Mens pappa er den nærmeste jeg har. Hvis ikke du vil oppleve det for ditt barn, så ikke nekt han samvær med sønnen din. Og i med dette er skrevet på nett, så kan dette like godt skje din sønn også.
Jeg kommer aldri til å tilgi mamma for det hun gjorde, selvom hun trudde hun gjorde det beste for meg.. Men det beste for henne er ikke alltid det beste for meg.
Lykke til videre i svangerskapet, håper du og barnefar finner ut av dette for deres sønn sin skyld! Han fortjener det.
Barnefaren har rett til å se sønnen sin om han vil.. Hvis han ikke vil er det en helt annen sak. Men man kan ikke nekte en foreldre å se barnet sitt med mindre han har gjort noe veldig galt å blir fratatt foreldreretten.. Jeg vet en jente som skulle nekte faren å se barnet sitt, men det eneste som skjedde var at hun var den som satt med problemene i ettertid pga han kontaktet advokat som la frem for henne hvor ofte han skulle ha barnet osv.. Eneste som skjer hvis du nekter er at du blir stemplet som veldig vanskeli å ha med å gjøre av rettsystemet.. Å det vill vell ingen :/ Men hvis han ikke vil se barnet er det jo ingen ting å bekymre seg for uansett 🙂 Du klarer deg nok fint alene 🙂
Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du forteller. Jeg ble selv alene i svangerskapet. Men brått fikk han seg ny dame, mens jeg gikk gravid. Skal ikke legge skjul på at det var forferdelig tøft.. Jeg tenkte på det dag og natt – hadde det egentlig veldig mye vondt. Men jeg prøvde å tenke på det positive hele tiden – nemlig at min lille hjerteknuser snart ville komme til verden. Jeg fødte prinsen min med min kjære mor og min bestevenninne ved min side. “barnefaren” eller sæddonoren som jeg heller kaller han har aldri vært der, og kommer aldri til å være der for sønnen min. Det er utrolig vondt og tungt til tider å være alene i svangerskapet. Men vær masse sammen med venner og familie. Med en gang du får sønnen din i armene skjønner du at det er absolutt ikke du som har tapt noe. Det er du som har “vunnet”. Du har din nydelige sønn i armene og har så mye glede i livet. Tenk på alt det han går glipp av….
Du e jo totalt blotta fårr iq å selvinsikt å barnevernet burde stå utfårr rommet du føde på å gi den stakkars guttebabyen trygge, stabile omgivelsa!
For alle barn, gutter som jenter, er det alltid mamma som er viktigst. <3
Det er bedre for barnet å vokse opp med noen som elsker det enn i et forhold der barnet ikke opplever kjærlighet...
faren kommer nok til å vokse i huet og angre som et lite helvette når han blir eldre, så når den tid kommer håper jeg at du tar hensyn og sånn, men det vet jeg at du gjør, du virker som du er veldig klar og smart i hodet til å forstå 🙂
Jeg forstår henne godt som føler det sånn.. Selv har jeg to barn med samme barnefaren, og vært lenge med han. Helt til to uker før jul nå, da fant han ut at han ville gå fra oss. 😀 Han har aldri vært hos oss i praksis, og alltid vært egosentrisk, og jobbet seg frem karrieremessig…. ( Mye borte) Aldri vasket en maskin med klær nesten…Kunne like gjerne vært alenemor i praksis, for han var en ekstra unge. :D.. Går også å føler hat mot han, og er fristende å la han ikke se barna i det hele tatt, selvom det ikke lar seg gjøre da, og folk syns det er feil. Han har ikke brydd seg tidligere, og nå vil han plutselig ha dem 50 – 100 % så vi ikke får flyttet vekk herfra.Og flytter jeg truer han meg meg offentlige etater. Det som er så urettferdig er at han i utgangspunktet ikke ønsket barn i det hele tatt. Måtte ellers gå igjennom to aborter som var hans barn, mot min vilje for først ville han gjøre meg gravid, og etterpå ta de vekk… Huff .. 😀 Jeg støtter denne jenta, for noenganger er ikke alltid barnefaren så snill, og man kan faktisk gi barna et bedre liv så de slipper en slem far, som ikke er helt god. Men er han “normal” så er det nok det beste for barnet å få en sjanse til å bli kjent med begge.