Innelåst..

Jeg elsker livet mitt. Virkelig. Venninnene mine tror ikke på meg når jeg sier det, men jeg gjør faktisk det. Jeg elsker det litt kaotiske ved det å være alenemor til tre. Jeg elsker at jeg får være hjemme med min lille solstråle utover det ène året som er normalen for de aller fleste, før barna starter i barnehagen. Jeg elsker det virkelig, og setter stor pris på det. Hver dag er unik, og jeg, som er så tett på hele tiden, ser hvordan hun blomstrer og spirer for hver eneste dag som går! Men til tider, så klarer jeg likevel ikke å unngå følelsen av å føle meg litt "innelåst".

For noen måneder fikk jeg en telefon fra et produksjonselskap. De var i planleggingsfasen av en TV-serie som skal være hovedsatsningen for Aftenposten i 2017. Det samme produksjonselskapet som lagde serien "Sweatshop" , som omhandler den kyniske klesindustrien i Kambosja som frontes av H&M, blant andre. De ville gjerne ha meg med. "Wow!", tenkte jeg. Det høres utrolig spennende ut!  

Jeg hadde egentlig sett for meg å ikke delta i noen flere tv produksjoner, da jeg føler jeg bare blir framstilt på en feil måte, på en måte som absolutt ikke er "meg".  Men dette, det virket bare utrolig interessant! En stor mulighet for meg, og jeg tror det ville gitt  meg masse livserfaring. Jeg måtte selvfølgelig se "Sweatshop" , noe som gjorde at dette var noe jeg ønsket enda mer. Desverre innebar dette at jeg måtte reise og være borte i en periode på ti dager. Forlate barna i Norge og reise til utlandet. De to andre kunne fint vært de dagene hos hver sin pappa, men Sienna kan jeg ikke forlate i flere dager i strekk. Jeg fikk beskjed om at det ikke var mulig å ta med meg minstefrøkna og en "nanny", så jeg måtte da altså være borte fra barna i hele ti dager. Det var desverre helt utelukket for min del.

Jeg kjenner en del på det. Jeg mener, jeg synes det er bittert at jeg ikke kan gripe slike muligheter. Jeg hadde så vanvittig lyst til det, men måtte likevel takke pent nei.  Det føles litt surt når jeg tenker tilbake på det, men sånn er det jo bare. Det kommer forhåpentligvis en vakker dag hvor også jeg kan gjøre ting jeg har lyst til. Jeg elsker livet mitt, jeg elsker barna mine av hele mitt hjerte og enda litt til, men av og til skulle jeg ønske jeg kunne følge noen mine drømmer. 





 

 

 

Smil pent og hold kjeft, Anna!

Nå har jeg akkurat sett ferdig "Bloggerne", og jeg klarte ikke la vær å tenke på denne mye omtalte hendelsen som skjedde på premierefesten av dette programmet for litt siden. En episode der Anna Rasmussen visstnok stormet gråtende ut fordi det var for mange fulle mennesker der. 

Altså... vent litt.. hva fader? Jeg må ærlig innrømme at jeg først tenkte at dette er tidenes PR stunt fra Annas side. Det gir henne masse oppmerksomhet, og igjen flere kroner i kassa. For hennes del, håpet jeg litt på det. For hvor flaut er det ikke å være så til de grader diva at man tyr til tårene fordi det ikke ble akkurat som man selv hadde tenkt og forestilt seg? Jeg kjenner jeg får litt assosiasjoner til barna mine når noe plutselig ikke går helt som planlagt. Fordi det var mennesker på en premierefest som var for fulle?  ( Forresten, tenk litt på det ordet, sier seg selv at det ikke er en gjeng med edru mennesker du møter der...) Om fulle mennesker på en premierefest er hva som skal til for å få deg til å tippe over, kjære Anna, så skal jeg love deg at det er en god del ting her i livet du kommer til å slite ordentlig med. Virkelige problemer. 

Da jeg en gang i tiden var på premierefesten til Charterfeber, forøvrig ett hundre prosent høygravid,og ett hundre prosent hvalross, og to dager før jeg fødte min eldste datter, var det akkurat som Anna beskriver. Et lokale fullt av drita mennesker og alkohol i alle kriker og kroker. Men gravid og edru til tross, hvilken rett hadde jeg til å bestemme hvordan denne festen skulle være for de andre? Ikke så jeg hele TV-skjermen heller. Det var mitt valg å komme dit. Jeg dro dit med et smil, fikk egentlig ikke så mye med meg av episoden,hang med alle de fulle menneskene, og dro derfra med et smil.  



Og så vil jeg si litt om hvor heldig Anna faktisk er. Det er ikke èn celle i kroppen min som synes synd i henne. Om jeg hadde tjent bare en brøkdel på blogging som det Anna gjør, hadde jeg priset meg lykkelig, smilt pent og holdt kjeft. For alltid. 

Jeg, som ikke tjener i nærheten av det Anna gjør, føler meg utrolig heldig som har muligheten til å sitte i min egen stue, i min egen sofa, med en kaffekopp i handa, og tjene penger, selv om jeg nok hadde måttet jobbe noen år mer enn henne for å kunne konkurrere med denne damas månedslønn.

Det er LANGT fra alle som har denne muligheten. Og især er det LANGT fra alle som har en månedslønn på vanvittige 800 000.  Vær litt takknemlig, og ikke glem å smil og vær glad! Det er jeg, selv om månedslønn på rett under millionen er noe jeg kan se meget langt etter.  Og Anna, jeg håper du føler deg litt tåpelig nå. Det fortjener du nesten. 

 

Nervøst sammenbrudd

Dere kjenner sikkert til følelsen... ALLE lyder -  om et av barna dunker med foten i søvne borti sengekanten - Jeg hopper nesten i taket av hver minste lyd akkurat nå. Jeg hadde egentlig en del planer for denne kvelden, men ble i stedet sittende å se på World War Z... noe jeg kjenner jeg angrer litt på nå, haha. Av flere forskjellige grunner. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan bare virkelig ikke se på slike filmer. Sitter med en sånn ekkel følelse, og nå tror jeg at det kommer zombier hit for å ta oss for den minste lille lyd. Let's hope not.  

Men altså, fra spøk til alvor. Da var denne helgen over for nå. Vi skulle egentlig ha besøk av ei venninne og jentene hennes i dag, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Det er alltid litt vrient, fordi størstemann i huset er veldig sosial, og da er fallhøyden stor når jeg må fortelle han at vi ikke får besøk likevel. Det er likevel en god lærdom om at det skjer uforutsette ting og at det alltid kan komme opp noe, tenker jeg. Vi har koset oss masse, i alle fall! Blant annet lekt ute i den fine snøen vi er så heldige å ha. Lillefrøken elsker å være ute, og elsker å kjøre på akebrettet sitt! 





Ellers har jeg brukt helgen på å sortere og brette noen tonn med klær. Jeg blir stadig overrasket over hvor mye klær disse søte små har. Nå har jeg pakket vekk masse som skal bort, og selv om hjertet mitt gråter over det, skal jeg selge det videre, ettersom hverken jeg eller de egentlig trenger, eller i det hele tatt har plass til masse klær som ikke passer.. Når jeg finner tiden til å gjøre det, vel og merke...  som jeg ikke tror blir med det første. Så akkurat nå er det et lite (stort?) berg med klær i stua som skal ut fra dette huset, når jeg får samlet meg og lagt det ut på sånne kjøpesider, evt Finn. 



Ønsker dere en god søndags kveld for de av dere som fortsatt er våken. Her er det tid for skjønnhetssøvnen rimelig straks, til tross for at jeg ikke fikk gjort like mye som jeg hadde planlagt. Lager alltid en lang liste for hva jeg skal gjøre etter barnas leggetid, hvor i gjennomsnitt ca en brøkdel blir tid til å fullføre. Men, ny dag,ny uke imorgen, og nye muligheter. 

Blogges 

Tigh- gapen er borte

Husker dere jeg nevnte at det å spise mer mat var mitt nyttårsforsett i år? Vel, jeg tror jeg trygt kan konkludere med at jeg har oppnådd mitt mål. Vi er bare en og en halv måned ut i 2017, og jeg er sikker på at jeg har lagt på meg en del kilo nå! Da vi gikk inn i dette året var jeg nesten på grensen til anorektisk, ikke per definisjon, men jeg var virkelig ikke noe mer enn bein. Hvilket var noe jeg absolutt ikke ønsket å være. 

Jeg synes en sunn kropp er en fin kropp! Og jeg hadde ikke en sunn kropp når jeg nesten ikke spiste mat. Jeg har blitt mer bevisst på å sette av tid til å få i meg mat, selv i en hektisk hverdag hvor det ikke er noe særlig tid til noe annet enn barna og deres behov.  Men mat, det er utrolig viktig! Og for en enorm forskjell det kan gjøre!

Tigh-gapen har for lengst vinket adjø, og jeg har faktisk fått litt fett på kroppen! Sykt, men sant. - Noe jeg aldri hadde trodd! Det er veldig mye fokus andre veien, på de som sliter med for mye vekt. Så da tenkte jeg å sette litt fokus på de som faktisk sliter andre veien. Jeg har hele mitt liv hatt problemer med å gå opp i vekt, og alltid vært tynnere enn jeg er komfortabel med. Og det ble ikke noe bedre når jeg plutselig befant meg i en livssituasjon hvor jeg ikke er hovedpersonen i mitt eget liv, hvor det er lite eller ingen tid til mine egne behov. Men nå håper jeg å holde på denne sunnere livsstilen, selv om det betyr at jeg noen ganger må tvinge i meg mat når matlysten er helt forsvunnet av stress. Hverdagen min er avhengig av at jeg er fullt oppegående og litt til, og til slutt, så knekker det det deg sakte men sikkert innvendig å hele tiden nedprioritere deg selv.


 

Hjertet mitt hoppet over minst ti slag!

I dag skjedde noe av det jeg frykter mest her i verden - å krasje med alle tre barna i bilen! En helt vanlig morgen, en helt vanlig onsdag. Vi var på tur til barnehagen, i det en annen bil kjører over i mitt felt i en rundkjøring og inn i siden på bilen min. Det var ingen alvorlig sammenstøt, og ingen fikk så mye som en skramme - ja, bortsett fra bilen min, som fikk bulk, da.  Men det er ikke så nøye, barna var hele, jeg var hel, og vedkomne som kjørte inn i bilen min var hel. 

Jeg er antakeligvis også den den  mest naive, godtroende og mest dumsnille personen her i verden. Jeg hadde det travelt, og vedkomne ga meg sitt visittkort, slik at jeg kunne ringe han etterpå så vi kunne ordne opp. Jeg sto der å skalv som et aspeløv, og fortalte gjentatte ganger "Jeg er ikke sint altså, det går bra, jeg bare ble helt sykt satt ut"  Jeg tok selvfølgelig ingen bilder av hverken skaden på min bil, vedkomnes skiltnummer eller noe. I min tankegang foregår det nemlig slik: Jeg ser ikke for meg at andre mennesker ønsker å lure andre, da jeg aldri ville funnet på å gjort det selv. For alt jeg visste kunne vedkomne bare gitt meg en helt annen persons visittkort, og kjørt videre og aldri trengt å tenke noe mer på det. For fakta er, selv om jeg er godtroende om andre (hvilket jeg egentlig overhodet ikke burde være) at det finnes en hel del mennesker her i verden hvis intensjoner er å lure og svindle andre. Det er slik verden er. Og det tror jeg snart jeg må lære meg, haha! Det gikk heldigvis bra denne gangen, med alle sammen! 

Det manglet i alle fall ikke på drama og action denne ellers helt ordinære onsdagsmorgenen. Og Nathaniel synes det var kjempespennende å fortelle andre i barnehagen at han hadde "krasja", haha! 





I dag var det "Ha-med-dag" i barnehagen, hvor de får velge en leke hver og ha med seg. Emma valgte som hun vanligvis gjør, en av de mange dukkene sine. Men denne gangen hadde dukka med seg den helt nye vognposen sin, som Emma er så heldig å ha fått nå nettopp! Helt matchende vognpose til den Sienna bruker i sin vogn, begge  laget av flinke Cecilie hos Luxusbaby 
 

 

 

Bloggdesign av RRH Webdesign
?
hits