Å bli forlatt som gravid

God morgen alle bloggfans, stalkers og haters !

Nathaniel ligger enda å sover, og jeg har vært oppe en liten stund allerede. Jeg har nettop gjort ferdig svarene i et sånt spørreskjema i forbindelse med sesongpremieren av sesong 10 av Unge Mødre, som begynner å rulle på skjermene onsdag den 16 januar 2013, kl 21:30 !

I dette spørreskjemaet var det mye spørsmål som omhandlet svangerskapet, barnefar osv osv. Som de fleste faste lesere vet, så var jeg jo sammen med barnets far da jeg ble gravid. Jeg ble ikke gravid på noen one night stand , noe jeg er sjele glad for. Å svare på disse spørsmålene fikk meg virkelig til å tenke tilbake på ting ( det var jeg jo nødt til for å kunne svare så bra som mulig ) og jeg unner virkelig ikke min verste fiende engang, å bli forlatt midt i et svangerskap. Da jeg var fire-fem måneder på vei med sønnen min, ble jeg nemlig forlatt av pappaen uten noen spesiell grunn. Han synes det var mere interessant å fortsette med sin gamle livsstil, selv om det i utgangspunktet var han som ville ha baby, da jeg først var blitt gravid. Han som fikk meg til å beholde, da mange andre ,spesielt i min familie, ville at jeg skulle ta abort.  Det er jeg sjeleglad for den dag i dag ! Han har gitt meg en skrekk opplevelse uten like, samtidig som han har gitt meg verdens fineste vakreste gave ! 

Fikk også spørsmål om jeg kunne tenkt meg flere barn, og såklart vil jeg ha det ! Er faktisk skikkelig babysyk, men det må nok vente desverre. Jeg har som sagt hatt en grusom opplevelse i svangerskapet med Nathaniel, og det er noe jeg for all del ikke vil oppleve igjen. Derfor har jeg lovet meg selv at jeg skal være, og skal ha vært, i et stabilt forhold en god stund før jeg skal ha nestemann. Jeg skal være sikker på at den personen jeg skal ha barn med, ikke plutselig finner ut at han vil gjøre andre ting istedenfor. 



 Svangerskapet mitt var tungt de tre-fire første månedene, med kvalme oppkast hver dag. Etter det hadde jeg omtrent ikke fysiske plager i det heletatt ,før helt på slutten. Noe jeg ikke har pratet så veldig mye om, var at jeg sleit utrolig mye psykisk. Jeg var veldig deprimert hele svangerskapet gjennom på grunn av det som skjedde, og at barnets far heller ville dra til syden enn å se sønnen vår komme til verden på toppen av det hele. Jeg følte meg utrolig alene og forlatt, og tanken på å bli mamma, alene, i en alder av knappe 18 år, ga meg ingen god følelse. Men jeg klarte det faktisk med glans, og den dag i dag sitter jeg her med verdens flotteste og mest fantastiske ettåring og livet kunne ikke vært bedre ! Denne opplevelsen har gjort meg sterkere som person, og spesielt da også som mor, og



gjort at jeg passer meg veldig for at det samme ikke skal skje igjen. Jeg har jo hatt uoffisielle forhold og sånt, men ikke noe så seriøst at de har fått ansvar for Nathaniel osv.. jeg kan derfor si at jeg har vært alenemor fra dag èn ! Fikk spørsmål om jeg ikke kunne skrive om å bli mamma når man er psykisk syk. Jeg kan vel ikke akkurat si a jeg har vært psykisk syk, men jeg sleit noe voldsomt når jeg ble forlatt med et barn i magen. Det skal jeg ærlig inrømme. Det syntes ikke utenpå, men inni meg hadde hele min verden rast sammen, og slik var det til den dagen jeg fødte Nathaniel. Det var en grusom følelse å få slengt i trynet at "han kunne godt være med på fødselen, hvis det skjedde før han dro til syden... for dit skulle han uansett "


 

Etter fødselen fulgte det på med fødselsdepresjon, som varte i flere måneder. Det var ikke noe morsomt, men jeg har jaggu meg kommet meg gjennom det òg ! Mye man må gjennomgå, og spesielt da om man er alene. For mødre med pappaen ved sin side kan si hva de vil om at de har det like tungt som oss alenemødre, men det kommer aldri til å stemme. Som alenemor har du heller ikke den psykiske støtten, og den er minst like viktig som den fysiske, at han hjelper til med barnet osv. Du er helt on your own når man er alenemamma. Kjenner jeg blir ganske så provosert når jeg møter eller hører fra mødre at alenemødre, neeei de har det vel ikke noe tyngre enn dem. 

En annen ting jeg ofte får slengt i trynet er den her ; "Du har valgt det selv !" Jeg har aldeles ikke valgt å bli gravid, ei heller å bli forlatt midtveis i svangerskapet. Jeg ville heller hatt en stabil far til mitt barn som var der for oss, enn å motta overgangsstønad og andre penger. Bare så det er helt klinkende klart :)

 

- Noen som er enig med meg her ?

- Har du opplevd å bli forlatt i svangerskapet ? 

- Sleit du med depresjon i/etter svangerskapet ? 

- Skal du følge med oss i Unge Mødre ? 

Blogges ;- * 

56 kommentarer

Har hørt en litt annen versjon, men er vell alltid to sider av en sak.

Og kjente jeg fikk en klump i magen av å lese dette...

Jeg selv hadde det vell på en måte litt motsatt? kan jeg si det?

Ble uventen gravid, og barnefaren ville jeg skulle ta abort.. Jeg var vell redd for å miste han eller noe, så jeg gikk gjennom aborten og dagen etter aborten sa han til meg "Jeg har bare ikke de følelsene for deg lengere, beklager"

3 dager før han slo opp med meg, sa han at jeg var det beste som hadde hendt han og han var så glad i meg. Dette skulle vi gjennom sammen sa han, selvom jeg sa at jeg ville gå gjennom aborten alene, så jeg ikke skulle ha han som ett minne også på den dagen! Men neida, han ville gjennom det sammen med meg, dette var vi to om og han støttet meg fullt ut.

Jeg vil vell si at å være alenemor og foreldre sammen er to heelt forskjellige ting. Det kan ikke sammenlignes. Begge har sine ulemper og fordeler, og jeg tror begge er slitsomt. Så jeg ser DIN side av saken og jeg ser en mor med far i bildet sin side.

Det er nu min mening :)

Min mor var alenemor og jeg så jo hvordan hun slet med med og min søster.

Og pappa som nå er gift har jeg sett hvordan de sliter.

Men på helt forskjellige måter.

Synes du er sterk jeg, og ja... er ikke noe godt å bli forlatt på den måten, men bedre at du fant det ut da enn senere i livet. Og er en klok tankegang du har! VENT! Ikke forhast deg med neste :)

Er så mange som får ny kjæreste og får lyst på en ny en, så blir en alene med 2.. Er sykt...

Unnskyld meg men du va voldelig mot han og gjorde så han havna på sykehus. Det e jo ikke akkurat rart han ikke takla deg mer? :p

Med tanke på kordan du oppføre deg e det vel ikke nå rart at du endte opp aleina. Ingen har lyst å leve livet med en person som ikke eie følelsa for andre enn seg sjøl.

Merkelig at det hele tia ska være så synd i deg og alt du har gådd igjennom, fordi uansett e det aldri din feil.. Uff du e meg nu arti.

Det e snakk om å kunne bøye seg for litt andre ting en solpudder-kosten sin :)

Pappaen til Nathaniel kunne ikke være sammen med deg fordi du var voldelig og mentalt ustabil. Støtter han fullt ut at han ikke kunne være sammen med deg mere.

Kjenner ikke til saken om hvordan det ble slutt mellom dere. Men man holder gjerne sammen i tykt og tynt når man skal ha et barn sammen. Tviler på at du sitter å skriver det han gjorde mot deg hvis det ikke skulle ha vært sant. Kommenterer ofte på bloggen din, men nå tror jeg det holder for min del. Blir så kvalm av å sitte å lese alle de stygge kommentarene du får hele tiden. Skjønner virkelig ikke at du gidder å ha åpent kommentarfelt når du får så mye slengt i trynet. Uff! Alle er jo anonyme, så de tør jo ikke å skrive til deg å facebook :)

Jeg synst du er så sterk! Og utrolig flink! Så klart vil jeg følge med dere på unge mødre:P

Marte Knutsen Haukeland: Tusen takk for det ! Så koselig å høre :)

Anonym: Har aldri vært voldelig mot pappaen til Nathaniel. vi hadde en stor krangel hvor begge sa og gjorde ting de ikke burde gjort. Ingen andre enn meg og han vet hva som er sannheten der. Så ikke kom med sånne falske påstander.

Ine Falander: Ja det er det jeg mener ! De fleste menn ville hatt en stor terskel for å forlate sin gravide kjæreste men tydeligvis ikke alle. Veldig koselig å høre at du ofte kommenterer, det setter jeg pris på ! Får utrolig mange kvalmende og stygge kommentarer ja, men så lenge de holder drittsnakket om MEG og ikke Nathaniel, så skal de få lov :- )

siri: Huff, så leit å høre at du måtte gå gjennom en abort. Det må være helt grusomt ! Og det kjæresten din gjorde mot deg, det var ikke snilt. Men noen mannfolk er bare idiot ! Gutter vil være gutter. Desverre.

Er som du sier ulemper både med å være aleneforelder og forelder i et forhold med barnets far/mor men mitt poeng her er at en forelder i et forhold med den andre foreldreren. har en psykist støtte og tilstedeværelse som ikke oss som er alene har. Vi må ikke bare klare alt alene, vi er også alene om alle sorger, gleder, bekymringer.. ja, alt. Om du skjønner ?

Er enig i at det var bedre å finne det ut da enn for eksempel etter han var født, ja ! Var egentlig aldri ute etter et seriøst forhold med barnefaren, men i og med at jeg nesten med en gang ble gravid så var jeg villig til å prøve, og at jeg da ble forlatt av denne personen jeg i utgangspunktet ikke ville ha, føltes ikke rettferdig på noen måter.

Er enig i at man ikke burde stresse med å få neste ! Jeg stresser ikke, jeg har veldig lyst på en til, men som sagt, så må jeg jo vente. Vil for alt i verden ikke oppleve det samme jeg gikk igjennom med pappaen til Nathaniel, på nytt.. :)

Jeg syns det er tøft gjort av deg! Du er sterk! Lykke til videre! :)

Stå på (: du er sterk!

Veit nesten korleis du har det som aleinemor. Samboen min jobber avogtil vekke i vekene, og då er eg aleine med vår Ranveig.. Og då er det slitsmt å vera aleina ja.. Føler med deg!

Og eg skal sjølvsagt følge med på unge mødre etter nyttår.. Mangen andre i den sesongen som eg skal følge og :)

Stå på videre Rannveig!

ingrid marie

Pappan til min sønn har ikke vært her med meg eller oss i det store å det hele,så Jeg var alene også under hele graviditeten, det var kjipt å trist det , å ikke kunne dele svangerskap,fødsel eller barn med en far . Men sån er det vell med mange i dag desverre :( skikkelig trist att det blir slik

Jeg er enig i alt det du sier, og jeg skal selvfølge følge med deg i unge mødre :)

Ja, jeg skjønner deg! Men heldigvis virker det som du har familien din rundt deg. Og det er bra!

Men jeg skjønner deg så absolutt!

Psyken får seg ett jævlig stort knekk etter å bare bli forlatt på den måten. Når dere har en plan sammen og han bare bryter det uten videre... Så ja, jeg skjønner deg :)

Stor respekt til den kommentaren du skrev tilbake. Virkelig! :)

Jeg er enig med Ine Falander. Skjønner ikke at du gidder å utsette deg for all dritten, for det går innpå deg uansett:( <3

vi har samme histore. kontakt meg hvis du vil

Jeg var sammen med barnefaren gjennom hele graviditeten, og til barnet var 1 år.

Det var den værste tiden i livet mitt, han hjalp aldri til med noe, kritiserte og rakket ned på meg for alt.

Når barnet vårt var 3 mnd ble jeg gravid igjen, da bestemte jeg meg for å ta abort fordi jeg rett og slett ikke klarte tanken på å få flere barn sammen med en person som ikke viste noen omsorg eller følelser for sitt eget barn.

Når barnet vårt ble 1 år gikk jeg fra han.

Jeg vil si at for meg er det mye lettere å være alenemor enn å være sammen med barnefaren.

Mødre har jo stort sett vært alenemødre i alle generasjoner, for fedre jobba å sleit mens mødrene vaska å passa ungan. :p det skjer nåt med hormonan som gjør at man e i stand til å takle det der, å kan gå gjennom mye sinnsyk før man knekk.. overlevelsesmekanismen (reprodusering og sånn) :) Mødre e nåkka av det sterkeste som finnes, menn blir bare pingler ift

Kan ikke være lett når du har hatt det slik, men jeg synest du er flink! Når man skriver en blogg er det ikke alt man velger å dele med leserene sine, så man kan aldri vite hva som skjer inni den personen som skriver bloggen.

Barnefaren til min sønn gikk fra meg for en annen da det bare var en måned igjen av svangerskapet. Det var så utrolig tøft! Men samtidig hadde jeg forventet det siden han drakk hele tiden og aldri orket å sitte inne med meg i helgene eller tok meg med på fest. Man kan jo være på fest selv om man er gravid, så lenge man ikke drikker!

Under fødselen kom han med sugemerker på halsen og på kinnet..! Jeg hadde kjærlighetssorg og skulle føde barnet vårt og han kommer med sugemerker? Jeg var så utrolig flau på has sine vegner og håpte ingen trodde det var jeg som hadde laget de..

Nå har jeg heldigvis en fantastisk kjærest som hjelper meg og støtter meg med David! Et levende bevis på at det finst, men veldig få, menn som takler en slik situasjon :)

Og ja, jeg skal følge med på unge mødre! gleder meg :)

helt enig med deg! Det er jo klart at det er tøffere når du står der helt aleine og ikke har noen som strekker ut en hånd for å hjelpe. ( tenker på kjæresten, ikke familie..) Kommer til å følge dere på unge mødre! det blir spennende:)

Jeg ville heller vært alenemor enn å bo med barnefar som ikke hjelper til, og som bare roter, surrer, fester og avstår fra å ta vare på og oppdra barnet. Tror du skal være litt forsiktig med å si at alenemødre har det mye værre enn de som bor med barnefar.

Jeg føler virkelig med deg på svangerskaps depresjons delen!! Jeg greide meg helt fint gjennom svangerskapet helt sønnen min ville ut i uke 27. Etter keisersnittet gikk jeg inn i en ganske tung depresjon. Og slet veldig. På det tyngste hadde jeg ikke lyst å se sønnen min. Jeg var faktisk sur og bitter på han, fordi han frarøvet meg å være ordentlig gravid, for at jeg aldri fikk oppleve det å få stor mage, fordi jeg ikke fikk mamma følelsen med en gang. Og bare det at jeg hadde disse følelsene fikk meg bare til å bli enda mer deprimert. Hvordan kunne jeg ha slike følelser for mitt eget barn??

Jeg ville ikke ha så mye med han å gjøre, jeg følte ikke at jeg hadde noe forhold til han.

Det føltes som om jeg bare lånte han, jeg hadde virkelig ikke noe mamma følelse i det hele tatt. Og ville ikke bli knyttet til han.

Men det sa de jo også på sykehuset, at det var helt normalt å føle seg slik når du får et prematurt barn, alt kan jo skje. Og da er det egentlig greit å ha litt avstand den første tiden.

Men hadde det ikke vært for den fantastiske mannen min som var ved min side gjennom det hele, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg.

Han var min store klippe i den perioden. Han lot meg ligge å gråte hele natta i armkroken hans, og han tørket mine tårer med kjærlighet.

Nå tenker jeg tilbake på denne perioden, med under. Kan ikke huske å han følt meg sånn. Hele oppholdet vårt er en stor tåke.

Nå føler jeg ikke noe annet en enorm intens kjærlighet for sønnen min, og jeg ville gjort hva som helst for han.

En skrekkelig opplevelse ja, men ikke en jeg ville vært foruten.

Det styrket meg som person, og styrket forholdet vårt som mann og kone. Vi ble bare sterkere og sterkere for hver dag.

Og det er mange par som går fra hverandre i sånne situasjoner, men vi ble bare sterkere.

Jeg var kanskje ikke alene under graviditeten eller tiden etterpå, men jeg vet akkurat hvordan det er å føle som om du er det.

Jeg beundrer deg så mye, du er en utrolig sterk person!!

Elsker å lese bloggen din.

Veldig fint skrevet! Du har vært sterk :)

Men en ting må jeg si, jeg tror ikke man kan sammenligne det å ha det tøft på den måten - fordi det oppleves så forskjellig for alle. Selv er jeg godt gift, men alikevel møtte jeg på en forferdelig fødselsdeprisjon. Mannen jobbet mye og da bodde vi 2,5 timer unna hverandre og jeg var helt alene med ansvaret i hverdagen for en stund. Selvom jeg hadde han som en støtte hadde jeg det helt forferdelig. Prøv selv å ha 40 i feber, med ett barn som skriker i 7 timer i strekk og mannen var 2,5 timer unna.. Det er tøft nok i seg selv.

Jeg vil ikke si at det å være alenemamma eller være sammen med BF skal gå i to forskjellige båser som går på 'slitsomt' og 'ikke slitsomt'. Alt går på opplevelsen. Mannen min jobber veldig mye, gjerne fra 07:30 til 19:00, kanskje til og med 22:30. Noen netter sover de ute, siden han er soldat. Og det er svært krevende å være alene med en frøken som krever ekstra mye - som ikke kan være i bhg pg astma, allergi og atopisk dermititt. Det er slitsomt å gå med ett barn, uten noe hjelp når man er utbrent og har møtt på veggen. MEN det betyr ikke at jeg har det noe værre enn deg, eller du har det værre enn meg. Det går på opplevelsen, på hvordan man føler seg. Det går ikke på sivilstatusen..

Ha en kjempe fin dag :)

Skjønner frustrasjonen din, å kan se det fra din vinkel. Men det er faktisk like lett for en mor som ikke er alene å få fødseldepresjon. Det er faktisk ganske vanlig, men det er en veldig liten prosent som tør å stå fram med det. Det er litt tabu-belagt. Så du skal ha ros for at du tør å innrømme det...

Jeg selv er sammen med barnefar, men gikk gjennom en depresjon i over 6mnd, noe som var veldig vanskelig.

Hvis man velge å få barn med en idiot som roter, surrer, fester og drit i å ta vare på ungen sin så e det jo nåt fryktelig galt en plass! De fleste som får barn og som bor ilag har ikke en idiot til kjærest som drit i ungen å fær å feste! Og har man det, ja DA e det bedre å være alenemor. Men, det e jo en selfølge at det e tyngre å være alenemor enn å ha en mann som kommer hjem kl 16 fra jobb å hjelpe til! Æ bor sjøl aleina med min unge, og æ vet at det e utrolig tøft å være en om det som man skal være to om. Men barnefar kommer innom og e med barnet i 1-2 tima, og bare det e bedre enn ingenting! På den/de timan får æ dusja, rydda osv! Og æ e så glad for at æ får de timan, e ikke alle som får det engang! Nån man e to som bor ilag med en unge e man TO som passe på og hjelpe til. Kordan i alle daga kan nån mene at det e like ille å være to om et barn som å være en? Ikke bare alt arbeide, men pengan! En forsørger der man egentlig skulle vært to. Man har ikke råd til å bo så bra, for man e bare en person som får inn peng, når det e en bekymring e man helt aleina med den. Så trur DU skal være litt forsiktig med å få det til å høres ut som at det e like tungt å være to. Som å være en.

Anonym: Jeg vet ikke helt hvem du sikter til med den kommetaren der ? :)

Det kan ikke ha noe å gjøre med at du var så voldelig mot barnefar at han endte opp på sykehus med hjerneblødning pga deg? Eller at du hang han ut på bloggen og skreiv dritt om han konstant?

Nei, den "stakkarslige" alenemor rollen har du valgt selv.

Altså, æ bor med barnefar, og han jobbe omtrent døgnet rundt. Mental støtte har du familie og venna til. Du har barnevakt/fri 10 gang oftere enn mæ. Så det å være alenemor/ikke alenemor e som de andre sir, ikke nåt man bare sett i bås. Det kommer veldig an på situasjon til hver enkelt familie. Og å sitte og skrive gang på gang på gang at du har det så mye verre enn andre.. man har det som man gjør det :) bruk energien på å forgude at du har en sønn, i stedet for å klage, når du i tillegg har familie som ofte ser til han i forhold til mange andre

æ syns at du e sterk Rannveig !! det er ikke no tvil om at du e en god mor <3 <3

elske bloggen din <3

Hjerneblødning?? Hahhaha, hadde han fått hjerneblødning så hadde han vært en grønnsak og ha måttet lære seg alt på nytt. Akkurat som en baby. Jeg kjenner en som fikk hjerneblødning. Hun mistet hele livet sitt, måtte lære seg å gå, snakke, spise, skrive osv.. Tviler på at rannveig gav ham hjerneblødning. Høres mer ut som en veldig stor overdrivelse.

Blir helt dårlig av å se på alle de ufine kommentarene som blir skrevet!! Det er ikke lett å være alenemor det kan jeg virkelig skrive under på og det er ikke alle menn som bryr seg om de har en gravid kvinne hjemme, for min del var barnefaren på overnatting og gjorde div ting med andre jenter da jeg var gravid. Jeg var forelska og holdt ut med håpet om at ting kom til å endre seg da lillegull ble født, men akk nei da lillegull var 9 uker forlot jeg barnefaren etter atter engang ha funnet ut at han var utro! Fatter ikke hvordan folk klarer å gjøre slikt! Stå på det er ikke lett å være alene med ett barn!;) Du er sterk på alle måter! <3

Herregud, kjenner jeg blir dårlig av alle disse frekke og ufølsomme kommentarene som bestandig hagler inn her. Ingen fortjener slike stygge bemerkninger. Du er en utrolig flott jente, og ikke minst mor til din sønn!

*sender over en klem* :-)

Jeg lurer på hvilket syndrom du har og om sønnen din står i fare for å arve samme syndrom??

Du kan ikke påsta at du ikke valgte selv og blir gravid, for du hadde ett valg om og ta abort, og du valgte og beholde det så da valgte du og være gravid og bli mamma. Uansett om hvor mye og av hvem du ble påvirket. så syns virker ikke du skal syns synd på deg selv for det. men skjønner ikke hvorfor du klager når du har fått en frisk og fin sønn og klarer deg bra som mamma?:)

du kunne brukt prevensjon eller du kunne bedt typen om å bruke kondom. det er alltid en sjanse for å bli gravid når man ikke beskytter seg. du kan ikke komme etterpå å si at det ikke var ditt valg å bli gravid når du har ubeskyttet sex. du valgte kanskje ikke å bli gravid, men det burde du tenkt på før du har ubeskyttet sex. blir man gravid får man ta ansvaret for det man har gjort

Æ ble singel 1 mnd før termin, d va tungt! Fødte aleina me 2 fremmede jordmødre å sleit en mnd me fødselsdepresjon. Ska ikke legge skjul på at d har vært hardt i perioda, men har vært verdt kvært minutt :)

Anonym: Tror ikke du skal uttale deg om du ikke vet noe om situasjonen, noe du åpenbart ikke gjør. Jeg gikk på yasmin da jeg fant ut at jeg var gravid, så det var overhodet ikke noe snakk om at graviditeten handlet om at jeg hadde vært uansvarlig. Så nei, det var overhodet ikke mitt valg å bli gravid.

Frøydis: Huff, føle meg deg. E hardt å være aleina, både under svangerskap og med en unge, men som du sir... så utrolig verdt det ! Det e nån fantastisk fine gava dem har gitt oss de mannfolkan ;)

Å sitte å suttre over å bli alenemor og om hvor ille det er og tro at du får sympati kan du bare glemme når du kan henge ut ei eks vennine med at ho har fått svangerskapsforgifting og fødte en fortidligfødt baby som det kan være kritisk med.

Du har fått en fin, frisk og rask gutt og du rakker ned på ei som kunne misste barnet sitt. Du burde tenke litt gjennom hvordan du fremmstiller deg selv.

Tror du kan slite med å få deg jobb en gang i fremmtiden da de fleste arbeidsgivere googler folk før de ansetter og denne bloggen fremstiller deg ikke på noe god måte

trinelouisezak.blogg.no

Bra skrevet! kan ikke forestille meg hva du har gått igjennom! Stå på :) jeg er heldig med at kjæresten min har stått ved min side i svangerskapet mitt hittil! Unner virkelig ingen det du har vært igjennom.. du er utrolig sterk!

huff så synd det er på deg

Nu må dåkker til hællvette HOLDE KJÆFT med den stygge kommentaran dåkkers!!

Får dåkker en så jævli go rus av å lægge ijæn stygge kommentara på bloggen hennes?

Dåkker går jo konstant inn hær å snik å læs, å bare MÅ kommentere allt Rannveig gjør for å bare prøve å dytte ho ned i dritn lammi dåkker...

Ta no å til hælvette bruk hue dåkkers litt!! Jævla drittonga, e det dåkker e -.-

For noen grønnsaker dere er.. Hold nå kjeft:)

Ifølge ho madelen er jo ungen frisk. Slutt med dtittkastinga !!!!!!!!!

Hvorfor er du "sjele glad" for at du ikke ble gravid på en one night stand? Resutatet er det samme om dere var sammen noen mnd. eller om du og han bare hadde hatt en ons?! Det var da også noe å være "sjele glad " for :O

DU SKREIV PÅ BLOGGEN AT DU SLURVA MED P-PILLAN. IKKE NEKT ENGANG. Og vi vet alle at du har vært voldelig mot barnefar. Mulig han e mye idiot, men ingen og æ mene ingen i den her byen e mer idiot enn du. Blir helt oppgitt. Du som har så snill mor, skjønne ikke kor det har gådd galt æ asså

Bu fuckings hu, kor synd det e i deg.

Tenk at du holde på som du gjør, heldigvis e det kun deg sjøl det går utover tilslutt. Da snakke æ om sønn din, selvtilliten du sir du har, framtidig utdanning eller yrke og forhåpentligvis framtida ellers.

Du er bare så flink <3 jeg vet du kommer til blir en flott mor for Nath <3

I will follow you <3

Margaret thatcher

" Tror du virkelig at all krav til folkeskikk opphører bare fordi at du har overlevd et svangerskap, fødsel og er alenemor i verdens beste land å leve i? "

Hei :) Hva er det merket over navlen din?

Sten Tony Hansen: Det er navlepiercinghullet mitt som er utstrakt :)

Jeg var sammen med bf tre år før jeg ble uplanlagt gravid (gikk på p-piller). Når jeg sa at abort ikke var en mulighet, gjorde han det slutt. Så jeg var alene hele svangerskapet. Ble gravid som 17 åring, og fødte litt før jeg fylte 18. Nå er min sønn blitt 1 år, og vi har der veldig bra. Det er selvfølgelig veldig tungt, men jeg syns også det går overraskende bra! Vil heller være alenemor enn å være sammen med en ræv av en guttevalp!! :)

Syns du virker som en god mor, trist å lese i kommentarfeltet ditt... At folk ikke har bedre ting å bruke tiden sin på enn å slenge drit til en de tydeligvis er veeeeldig sjalu på!

må le litt av det noen skriver her. Altså hvis du hadde vært så voldlig mot han så hvorfor ville han i første omgang du skulle ha barnet? så gå ifra deg? er jo ikke logisk er mer logisk at han ville ha tilbake det gammle gutte livet.

Folk burde passe sine egendesaker!

All ære til deg som er alenemor, MEN når det er sagt så tror jeg ikke vi skal kalle alle alenemødre helter uansett. Det er tungt og tøft å være mamma selvom man har en mann. Jeg er selv hjemmeværende med min datter som er like gammel som din baby. Hjemmeværende i utlandet med en mann som jobber døgnet rundt og ingen nære venner eller ingen familie som kan tre inn å hjelpe/avlaste! Så ja i min situasjon så blir jeg litt provosert av at det er myyyye tøffere om man er alenemor. Min mann jobber ræven av seg og er ikke hjemme før jenten vår er i seng, han går på kontoret når hun står opp. Ja han er super pappa i helgene, men vi har ingen barnevakt/avlastning til å gå ut uten barn. Jeg vet at om jeg hadde vært alenemor så hadde jeg nok (for det første bodd i Norge) og få det andre hatt familie som da stiller litt ekstra opp for den som er alene. Men nå er det slik at det er ikke alltid man planlegger å bli gravid (som også i vårt tilfelle), men når man velger å beholde barnet og bli mamma så trenger man ikke hver eneste dag legge vekt på at man skal være "helt" fordi man er alene eller ikke.

Jeg tviler ikke et sekund på at du er en god mamma. Du er den beste mammaen for din sønn! Stå på !

Skriv en ny kommentar