Da var det plutselig i gang! Ingen vei tilbake. Tankene svirrer, kroppen gjør seg klar, og jeg vet ikke helt om jeg skal være glad, eller livredd. Imorgen er det kun to uker til jeg regnes som “til termin”… altså med sannsynlighet for at jeg allerede da kan sitte med denne lille snuppalura i hendene mine. Og det skremmer meg egentlig mer enn det gleder meg!

Ikke fordi jeg ikke har lyst til å møte henne. Selvfølgelig klarer jeg omtrent ikke vente med å møte vakre lillesøster inni magen! Men, jeg har jo ikke engang tenkt på noen sykehusbag, til tross for at jeg er inne i uke 36 nå når klokka bikker tolv. Og i enda mindre grad har jeg planer om å faktisk pakke den i nærmeste framtid. Jeg har fortsatt en del småting som trenger å komme på plass før vi kan ha baby i heimen her (og en stor ting, BIL!) Jeg føler meg på en måte så lite klar. 

Tanken på at fødselen er nærstående, er faktisk utrolig skremmende. Jeg har to ganger tidligere erfart hvor smertefull en fødsel er, og det sitter forsåvidt enda friskt i minne. Min største frykt er at jeg skal føde alene. Altså, at jeg hverken får tak i søsteren min eller venninnen min. Tenk om fødselen starter på natta og de sover?! 

HJELP! Jeg ønsker virkelig ikke å føde alene. Og å ta med barnefar har jeg for lenge siden utelukket. Mamma er på andre siden av landet, og det er egentlig ikke så veldig mange andre jeg kunne tenkt meg til å ha tilstede under noe så privat som det en fødsel er. 

Mine to gullegode skatter, helt nyfødte ♥

TENK at de om få uker er stolt storebror og stolt storesøster♥