Gravid som 17, alenemamma som 18

Siden det var mange som hadde ønsket seg et slikt innlegg tenkte jeg å skrive litt om min opplevelse rundt det å bli mamma,som tenåing, nærmere bestemt alenemamma bare 18 år gammel! Så og si hele livssituasjonen min har forandret seg siden den tid, men i dette innlegget har jeg prøvd å skrive ned litt om hvordan jeg følte det der og da.  Jeg følte det kanskje tyngre i og med at jeg var så ung og helt alene, det blir selvsagt lettere når man er to om det uansett alder.

Det var dagen etter min lenge etterlengtede 18’årsdag. Endelig kunne jeg kjøpe røyk og alkohol selv! Verdens største glede på det tidspunktet, haha… Hadde en liten stund mistenkt at jeg kunne være gravid, siden jeg alltid hadde hatt utrolig regelmessig mensen, og den på det tidspunktet var forsinket med over en uke(om jeg husker helt rett nå) Gikk også på p-piller, men hadde ikke vært supernøye med å ta dem til samme tidspunkt hver dag og det ble litt del slurving der, noe som nok er grunnen til at jeg ble gravid. Dagen før, på bursdagen min, hadde vi kjøpt inn en graviditetstest. Jeg turte selvfølgelig ikke si et knyst om dette til moren min eller noen andre, var på den alderen veldig opptatt av hva andre syntes om meg og redd for at andre skulle dømme. Men uansett. Sto da opp dagen etter min attenårsdag og glemte helt av å ta testen som skulle taes med morgenurin. Gikk da å la meg igjen, og tenkte jeg kunne ta den etterpå istedenfor, det kunne da ikke være såå nøye om det var morgenurin eller ikke. Og det var det jo strengt tatt ikke… for testen lyste ganske umiddelbart to knall røde streker. Jeg var akkurat fylt 18 år, og var gravid. Hæ ? Jeg trengte omtrent en time for å fordøye hva som nettop hadde hendt der inne på badet. En million tanker gikk gjennom hodet mitt på en og samme tid, hvordan skulle dette da gå ? Skal JEG bli mamma… ?

Samme dagen hadde jeg tilfeldigvis legetime ( for å sjekke meg for diabetes, faktisk) p.g.a at jeg stadig vekk måtte tisse. Legen mente at det nå var unødvendig å sjekke meg for det nå, og at de hyppige toalettbesøkene kun var symptomer på graviditeten min. Legen min tok en ny graviditetstest på meg. Positiv. Jeg fikk gratulasjoner, men syntes det var litt rart akkurat der og da. Var med moren min, og vi var ikke sikker på om vi engang skulle beholde eller ikke. Fikk da ny legetime noen uker senere, og innen den tid skulle vi ha bestemt oss for å beholde eller ikke. 

Det gikk ikke lange stunden før jeg forsto at dette ville jeg klare ! Da den nye legetimen sto for tur, var jeg mere enn stolt over å si at jeg ikke ville ha noen abort, men at dette skulle jeg klare. Fikk da enda en gratulasjon fra legen, og fikk med en haug av brosjyrer om graviditet.

Ukene gikk, og rundt uke 10 begynte jeg å se på magen min at noe vokste der inne. Jeg var superkvalm døgnet rundt, og kastet opp daglig, noe som forøvrig varte til langt uttti andre trimester. På grunn av en blødning  fikk jeg i uke 11 se den lille “reka” inne i magen min, og det var en helt ubeskrivelig følelse! To uker senere fikk jeg en til ultralyd, akkurat samme følelse. Helt fantastisk. Jeg skal bli mamma, gikk det plutselig opp for meg! Det hele ble litt mere virkelig. Og slik var det omtrent for hver eneste ultralyd jeg var på, litt mere virkelig for hver gang.

I uke 19 var jeg på ordinær ultralyd, og fikk vite at jeg ventet en liten gutt med termin den 18 desember 2011, noe som også stemte akkurat likt med min mensentermin. Ukene gikk og gikk, magen vokste seg større. Jeg var utrolig stolt av gravidmagen min, og viste den mer enn gjerne fram for resten av verden med stramme topper og klær. (Noe jeg synes enhver gravid kvinne burde gjøre, og være stotl av!!)  

I uke 27 dro jeg på 3D ultralyd i Tromsø, og dregde også med kommende bestemor. Det vi fikk se var helt ubegripelig. Om det ikke hadde gått inn over meg at jeg skulle bli mamma allerede, så gjorde det sannelig det nå! På skjermen lå verdens nydeligste lille gutt å viste seg fram for oss, og det var ikke tvil… det var en liten gutteputt jeg ventet ! Husker jeg var på randen til å gråte, det hele var egentlig ganske rørende. Fikk med meg masse bilder av den nydelige gutten min, og noen filmer. 

Fra uke 30 og oppover begynte magen min virkelig å bli stor. Jeg gledet meg mere og mere til å bli mamma for hver dag som gikk forbi, og nå var det virkelig ikke lang tid igjen! Kjøpte meg en kjempefin, og dyr vogn, og gjorde i stand alle forberedelser og innkjøp de fleste gravide bruker å gjøre før det lille knøttet kommer til verden.

Endelig kom termindagen, 18 desember 2011!! Men ikke så mye skjedde i løpet av dagen, og jeg var rett og slett utrolig skuffet. Men, på kvelden skjedde det noe ! Plutselig gikk slimproppen min mens jeg var på do, og jeg klarte ikke la være å vræle så høyt jeg klarte til min mor om at jeg trodde slimproppen min hadde gått ! Vi var begge utrolig glade og spente på om det kom til å skje noe snart eller i nærmeste framtid. La meg ganske tidlig til å sove i håp om at det skulle skje noe mens jeg sov. Men nei, ingen ting skjedde. Skuffet og uten noen rier sto jeg opp i 3-4 tiden på natten natt til 19 desember. Jeg gikk ned å lagde meg kakao og lagde meg noen rundstykker jeg selv hadde bakt noen dager i forveien. Satte meg bare i sengen med pcn på fanget og ventet, og ventet…  fikk ikke sove. På slutten av svangerskapet hadde jeg ganske tette kynnere, men akkurat nå føltes de plutselig litt annerledes. Timene gikk, og etterhvert skjønte jeg at dette måtte være rier. Men vi trenger ikke gå så langt inn på fødselshistorien min, da det allerede finnes et innlegg om den som dere kan lese HER

På kvelden den 19 desember, nærmere bestemt kl 22:35 på kvelden, ble jeg mamma til verdens vakreste lille gutt etter en fødsel på nærmere 17 timer.

Det å bli mamma, den følelsen når han kom ut og jeg fikk ta han i mot… den er helt ubeskrivelig! Tror ikke at noen som ikke har vært igjennom det kan fatte den voldsomme følelsen det er å se sitt barn for aller første gang. Adrenalinet pumpet, og jeg var plutselig blitt verdens lykkeligste jente! Og mamma! Tenk at JEG kunne skape noe så nydelig og vakkert. Og den tanken streifer meg fortsatt for hver eneste dag som går. Hvor utrolig nydelig, velskapt og perfekt liten gutt jeg har satt til verden. Han overrasker meg hver eneste dag, med noe nytt. Og det at jeg aldri nevner han her på bloggen eller legger ut bilder av han lengere, er kun fordi jeg selv har blitt eldre, forstår mere om hva mammarollen innebærer, og at jeg elsker han så høyt at jeg ikke vil han skal eksponeres for så mange tusen mennesker uten å ha godkjent det selv.  


Myye å holde styr på med en nyfødt baby. Her tror jeg at jeg holder på å øke melkeproduksjonen? Skjønner ikke helt hvorfor, for hadde aldri problemer med det.

Kan jo også fortelle litt om hvordan det var den første tiden etter fødselen. Selv om det er helt fantastisk og over alle forventninger å bli mamma, så var det ikke som jeg hadde sett for meg i det hele tatt. Jeg hadde aldri forestilt meg at det var SÅ mye ansvar og at ens eget liv hadde så lite betydning i forhold til det livet du har satt til verden og i minst 18 år framover skal sette foran deg selv og ditt eget liv når det kommer til absolutt alt. Den enorme ansvarsfølelsen jeg satt med helt alene gjorde at jeg utviklet fødselsdepresjon. Ikke noe kjempealvorlig, men nok til at jeg gråt en del innimellom og lurte på om det virkelig skulle føles sånn. Skal man ikke være lykkelig og glad når man er nybakt mamma ? Er jeg en dårlig mamma som ikke klarer å føle det? Selv om jeg elsket sønnen min over alt, og koste meg masse med han, så var det ikke lykke jeg følte inne i meg. Jeg følte meg utrolig alene, om alt. Og trist fordi jeg ikke bare kunne være lykkelig siden jeg jo hadde fått en sånn fantastisk, perfekt, nydelig liten gutt! Etter som månedene gikk ble det bedre og bedre, og når han ble noen måneder og jeg fikk kommet meg litt ut følte jeg meg plutselig mere levende og glad i livet

Da sønnen min var blitt 5 måneder skjedde det mye.Jeg holdt dåp for gullet, og vi flyttet vi inn i egen leilighet sammen , etter å ha bodd hos min mor siden jeg var rundt hallveis i svangerskapet. Det gjorde også utrolig mye med meg på en veldig positiv måte, det å bo for seg selv tror jeg er ganske viktig når man først har bestemt seg for å få barn selv om det egentlig var utrolig godt og støttende å bo hjemme de aller første mnd. Sommeren kom, og vi var i full gang med innspilling av Unge Mødre. Jeg har fått utrolig mye hets for å være med i det programmet, men selv om jeg kanskje ikke ville gjort det samme i dag er det overhodet IKKE noe jeg skjemmes for i det hele tatt, og kan helt fint stå for det.

Det er egentlig min historie. Jeg vil overhodet ikke anbefale noen unge jenter å bli gravide, uansett om du har kjæreste eller ikke. Når man er så ung så er det veldig stor sjanse for at du ikke vil ha det for evig og alltid. Da snakker jeg om når det kommer et barn inn i bildet, det forandrer på ganske mye. Så om du som 14 åring lurer på om du bør droppe p-pillene dine fordi det ser så koooselig ut å være gravid og ha en baby, så er svaret helt klart NEI. IKKE gjør det. Klart det er koselig, det er det ingen tvil om. Men alt det arbeidet det ligger i det går det ikke an å forestille seg før man står midt oppi det. Det er alt annet enn glamorøst, med mindre du synes store svarte poser under øynene er sexy da, såklart. Jeg husker den første tiden med nyfødt baby som en tåkete periode full av melkesøl, babygråt til alle døgnets tider, og null tid til seg selv. 

Nei, jenter… vent ! Det er mitt beste råd. Vent til du har funnet deg en du virkelig kan se for deg som pappa til dine barn. Og da nytter det ikke at han er verdens kjeeeekkeste og du tror dere er meant to be når du er 17…  han må være villig til å stå der ved din side selv om du kanskje har sett dine bedre utseendedager både i graviditeten, og ikke mijst etterpå når utseendet ditt rett og slett er noe du bare må glemme, du må vite at han står ved din side til tross for nattevåk, babygråt og alt det hører med. Glamorøst? Neeeh… men, likevel verdens koseligste ting, om man er klar for det og har en moden mann(!) som er klar for det  ! Og en baby er ikke en dukke, du kan ikke legge den fra deg når du er lei eller har lyst til å sove. Den er der hele tiden, like fullt, uansett hvor umenneskeligtrøtt eller sliten du er. Og sprell og spontane ting du er vant til å gjøre, kan du bare glemme så fort du har fått en liten baby. Den krever deg 100% hele tiden, døgnet rundt. 

Tenk litt på det alle tenåringsjenter, selv om det er noe du har kjempelyst til nå, så er det et valg du blir nødt til å stå for i minst 18 år framover i tid. Det er mange år det!

Det å bli mamma i så ung alder har gjort meg til en veldig sterk person psykisk, rett og slett fordi jeg har måttet takle situasjoner og fått erfare ting som de fleste andre 18 åringer ikke har fått erfare. Og heller ikke burde erfare, for jeg skal ikke lyge å si at det ikke har vært to beintøffe år, det har det absolutt vært. Og alt jeg har opplevd har gjort meg til den sterke mammaen, jenta og personen jeg er i dag. Jeg elsker meg selv, livet mitt, jeg elsker sønnen min, jeg elsker min kjæreste og jeg elsker magen og lillesøster som snart ankommer verden og jeg blir mamma på nytt 🙂

Livet smiler, og det er herlig

 Del gjerne videre dette innlegget ! Da blir jeg glad !! 🙂 

31 kommentarer
    1. Det var et utrolig bra innlegg, så flink du er til å ordlegge deg! Husker selv når jeg fødte sønnen min, at han ble revet ut av hendene mine, for han klarte ikke puste selv. Så fikk han ikke på brystet, men det gikk heldigvis(!!) bra med han. Og det du sier med å se sitt barn for første gang. Det er rett og slett den største opplevelsen i livet. Helt ubeskrivelig!<3

    2. Herregud som 17 og gravid sitter jeg her nå, rørt til tårer av innlegget ditt! Spesielt bildet av da du nettopp har fått han på brystet, at han fortsatt er blodig og ansiktsuttrykket ditt sier alt, det er helt fantastisk, det bildet sier VIRKELIG mer enn tusen ord!
      Jeg venter meg nok en mer krevende framtid men jeg gleder meg så utrolig masse, og akkurat som du tenkte tenker jeg, dette skal jeg klare 🙂

    3. Kjempe bra skrevet! Du har all min respekt, det kommer du alltid til å ha uansett hva du gjør! Masse lykke til med ditt kommende liv som mamma til 2 nydelige velskapte barn! Kjempe stolt av deg, rannveig! <3

    4. Ble skikkelig rørt jeg! Det viser at du virkelig har vokst og blitt sterkere gjennom denne erfaringen..du har all grunn til å være stolt av deg selv! 🙂 Ønsker deg og dine en fortsatt fin sommer 🙂

    5. Utrolig fint skrevet, og utrolig fine bilder av deg og lille. Førsteinntrykket av deg, kan nok være nok en blond rosablogger, men leser man dette innlegget ser man mye mer av deg.
      Masse lykke til videre 🙂

    6. Kjempefint skrevet!! Jeg er selv snart 2barns-mamma og jeg kan si meg enig i det du skriver. Det stemte for meg også selv om jeg var 23 når jeg ble mamma og jeg i tillegg har hatt mannen min ved min side hele tiden.. babyer krever ALL energi og tid!! Men guuud for en seier det er å være mamma ♥

    7. Så voksent skrevet. Her viser du en helt annen, veldig moden side av deg selv. Må forresten si at jeg kjenner meg igjen i opplevelsen av å bli mor 🙂

    8. Utrolig bra skrevet, helt fantastisk å lese om hele opplevelsen din!:) Gleder meg bare enda mer til å få se mitt eget skapverk. Er klart det blir mye med en baby- men som du sier selv, det er en ubeskrivelig glede! 🙂

    9. Dette innlegget viser mer enn noe annet hvor mye du har vokst opp, etter min mening 🙂 Man trenger ikke bla seg langt tilbake i blogg-arkivet ditt for å finne en MYE mer umoden og mye mindre erfaren jente enn det man kan se i dag, og det lyser det virkelig respekt av 🙂 Mest av alt falt jeg for setningen hvor du selv påpeker at du har blitt mer moden enn du var den gang – det viser dette innlegget også veldig godt. Jeg syns du gjør en kjempefin jobb med å skille mellom ditt ønske om å være blogger, og din sønns privatliv 🙂 Jeg håper du vil kunne finne en gyllen middelvei mellom å dele av din hverdag, som naturligvis består mye av barna, og å skulle beskytte barnas privatliv 🙂 Jeg er godt fornøyd med å ha passord på innleggene som handler om babyen min, og jeg kommer ikke til å publisere stort av informasjon/bilder av henne på offentlige innlegg. Kanskje det hadde vært noe for deg også? 🙂
      ♥ Lizbethosnes.com

    10. Så utrolig fint innlegg. Sitter med tårer i øynene . Kjenner meg så igjen i din opplevelse av å bli mamma så tidlig. Vart selv gravid så tidlig. Vil aldri i verden vært foruten ungene mine , men skulle ønske jeg hadde kunnet valgt å fått dem seinere. Så sier det samme som deg VENT! Du er utrolig flink mor. Ser i tillegg skikkelig bra ut! Lykke til med innspurten. Lover deg at denne gangen blir det noe helt annet i tiden etter babyen er kommet <3 virker som du har funnet deg en skikkelig bra mann! Klem

    11. Utrulig bra skrevet 🙂 Du e nok en helt super mamma til lille gutten din. 🙂 Ønske deg all lykke til videre i livet, med alt som kommer. Håper at du å kjæresten forblir sammen og får ha det bra ilag! Kos deg! 🙂

    12. Nei nå får du gi deg Lisbeth Osnes med de passordbeskytta innleggene dine! Fordi om du har det på din blogg så behøver du ikke anbefale det videre til henne! Bloggens hennes er en mammablogg, og det har den vært fra starten av?! Jeg elsker å lese bloggen hennes slik den er og å få høre om sønnen hennes, og jeg gleder meg til å lese om datteren hennes som snart kommer til verden. Hadde Rannveig begynt med passordbeskytta innlegg så hadde jo hovedpoenget med bloggen hennes blitt borte, og jeg tror hun hadde mistet en del lesere pga det! Jeg liker ihvertfall bloggen din Rannveig slik den er, og jeg håper du ikke hører på Lisbeth sin ide om passordbeskytta innlegg. Dette innlegget var så rørende og godt skrevet 🙂 Stå på Rannveig!

    13. Wow! Har vært innom her et par ganger og gått fort ut igjen,.. Tenkte du var ikke noe spesielt oppegående, men er glad jeg poppet innom igjen! Utrolig fint innlegg, og ikke minst et viktig innlegg! 🙂 respekt!

    14. ganske flotte bilder og rørende
      du er ganske flott rannveig som har fått til alt dette og ikke minst opplevd dette.
      lykke til på fødselen som kommer om noen uker

    15. Veldig flott innlegg. Det viser at du i bunn og grunn er ganske moden og har vokst på det og ha barn. Har aldri hvert i tvil på at du er moden og en kjempesterk person. Kan se et hint av det i tidligere innlegg, men skulle ønske at du kunne vise mer av det. Du er tross alt en mamma og man vil uansett bli voksen enten man vil eller ikke, og det har derfor irritert meg at mange sier unødvendige frekke ting om deg, og mener at du ikke kan være en god mor! Ingen kan vite 100% hvordan du er via en blogg. Men dette innlegge her lot virkelig din personlighet skinne igjennom, og viser hvor voksen og ansvarsfull du er.
      Det sier seg jo selv at det kan være veldig tøft og skal få barn i en alder av 18 år, men man er ikke mindre uegnet som mor av den grunn. Så stå på videre og lykke til med fødsel og jeg ønsker deg stor lykke i framtiden, og du og din kjære holder sammen. Det fortjener du nå etter å ha vært alene med et barn.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg