Plutselig var fem år av livet mitt borte

Jeg føler det nesten som om jeg er ombord på en karusell som bare går fortere og fortere. For det er nøyaktig slik jeg vil beskrive de fem siste årene som har gått av livet mitt. Det slo meg ganske kraftig da vi i dag sto på sportsbutikken for å få hjelp til alt Nathaniel trenger av fotballutstyr. Han begynner nemlig på fotballtrening imorgen. Gutten min, som starter i første klasse til høsten… det er nesten litt surrealistisk! Jeg sto å tenkte på at det ikke føltes som så altfor lenge siden jeg gikk i førsteklasse, og satt å festet på mine egne leggbeskyttere og dro opp strømpene mens jeg ivrig gjorde meg klar for fotballkamp. Og nå er det mitt barn sin tur! ♥

Det har alltid vært meg og Nathaniel. I tykt og tynt. I gode og i onde dager. Jeg har vært alene med han fra den dagen han ble født, og stort sett hele veien. Det har til tider vært utrolig utfordrende helt på egenhand. Har dere noen gang tenkt over hvor mye lettere alt er når man har en annen voksenperson som støtter opp under i oppdragelsen, som støtter opp under de valgene vi tar for barna våre, og de beskjedene vi gir til de? 

Jeg tenker på den bittelille babyen han var for fem år siden. Små, søte babyføtter! Til nå, hvor han knapt har tid til å gi meg en klem, og bruker størrelse 34 i sko, fire størrelser unna å nå igjen mor.  Det er så skummelt å tenke på hvor utrolig fort tiden går, og så ekstremt viktig å prøve å nyte alle øyeblikkene som oppstår. Men det er jammen ikke alltid like lett. Det slo meg bare veldig i dag – han har  blitt så stor nå! Og selv om det ikke alltid er lett, er det så utrolig viktig å prøve å se det positive i absolutt alt. Livet er alt for kort til noe annet.  Og det merket jeg når vi sto der, på denne sportsbutikken, og det føltes nesten som om livet mitt passerte i revy. Nesten litt som de som har vært nær døden beskriver. Fra den lille jenta med leggbeskytterne og altfor stort overbitt på tennene, til trebarnsmor og mamma verdens tre fineste skatter. 


Ikke noe å utsette på fotballutstyret hvertfall! 
 

Denne gode gutten min er som femåringer flest – opptatt med sitt, og det kan være litt tiltak for han å passe Sienna og leke med henne for eksempel mens jeg lager middag. MEN… når han først slår til, og leker med henne – jeg blir nesten rørt! Det er helt fantastisk å se de sammen, hvor utrolig godt han passer på henne og leker med henne. Og det gjelder både storebror og storesøster! Det første de gjør når vi kommer i barnehagen på morgenen er å lukke døra til begge toalettene i gangen, slik at ikke Sienna skal gå å grave i doen. Eller enda verre, spise på dobørsten!

Da vi hentet han i barnehagen i dag syklet han rundt med minstefrøkna bakpå trehjulssykkelen, og hun lo og lo! Det kan være utrolig tøft og utfordrende å være alene med barn, men disse øyeblikkene med betingelsesløs kjærlighet er så avgjort verdt det! 

Det er så forbanna lett å føle at man ikke strekker til – jeg kjenner på den følelsen hver eneste dag. Men jeg synes faktisk alle aleneforeldre burde gi seg selv en stor klapp på skuldra – HVER dag. Fordi vi gjør en så fantastisk, og ikke minst, beintøff jobb, som krever sin mann (eller kvinne)! En utfordrende, ekstremt vanskelig, utmattende,men utrolig givende jobb, hvor betingelsesløs kjærlighet er betalingen ♥

Alt gikk rett i vasken..

For en laaaaang dag dette har vært. Jeg og lillefrøken snupp har vært på åpen barnehage, og så hentet vi storebror tidlig i barnehagen for å dra på førskolehelseundersøkelse på helsestasjonen. Det gikk veldig fint altså! Det var mest ettermiddagen som skapte problemer. Den tok nemlig en noe uventet vending. Der og da hadde jeg litt lyst til å gi opp livet, men det var selvfølgelig bare mens jeg sto der, og lurte veldig på hva jeg skulle servere de sultne og slitne barna mine til middag. La meg fortelle!

Sienna er alltid litt ekstra mammadalt på ettermiddagene, den mest hektiske tiden på døgnet. Middag skal lages, og barna er slitne. Aller helst vil hun jeg skal holde henne, men dette kan jo som kjent bli noe utfordrende om du skal kutte grønnsaker, bare for å dra et eksempel. Noen dager er storesøsteren og storebroren flinke til å leke med henne, andre dager er de slitne og ønsker aller mest å slappe av i sofaen. 

I dag så kom jeg på den mest geniale løsningen slik at jeg kunne få lage middagen unna i en fei.  Vel, jeg trodde i alle fall det. Emma sitter ofte på kjøkkenbenken når jeg lager middag, så jeg tenkte at det kan jeg jo gjøre med Sienna også.  Om det var så veldig genialt, kan vel heretter diskuteres.. 

Da den (vegetariske)  gryteretten var omtrent ferdig lagd, skulle jeg bare snu meg for å hente ut spaghetti fra skapet. da jeg hørte akkurat det jeg fryktet skulle skje i det lille sekundet jeg snudde hodet. BANG!. Nei, jeg fryktet ikke at Sienna skulle falle. Hun er nemlig ganske stødig.  Men som ettåringer flest, liker hun å kaste ting i bakken. Eller benken, i dette tilfellet.  Pastasausglasset  ble pælma i kjøkkenbenken og knuste i tusen knas. Glassbiter over hele gulvet, glassbiter over hele kjøkkenbenken… og ah… glassbiter OPPI den ferdiglagde, nydelige middagen. Da var det bare en plass den hørte hjemme – i søpla. Middagen gikk i vasken – bokstavelig talt. Og jeg sto der som et spørsmålstegn. Så i dag fikk barna mine serveert ostesmørbrød til middag. Og jeg regner med det i aller høyeste grad kvalifiserer til #momoftheyear . Eller hva? ♥

 

 

 

 

 

Fra teori til praksis!

 Denne uka har rett og slett bare sust avgårde – bokstavelig talt! Det har vært så mye og jeg har dermed glimtet med mitt fravær her. Beklager for det! I dag har vi hatt lunsjbesøk av ei venninne og hennes to søte små, samt naboens hund, til barnas store glede. En utrolig koselig dag! 

Husker dere det jeg nevnte om mine vegetarplaner? Vel, min plan om å bli et bedre og sunnere menneske er godt i gang allerede – jeg har nemlig ikke spist kjøtt en eneste gang siden da.  Jeg driver enda å forsker på området, og prøver ut nye ting hver dag. Synes egentlig dette er et utrolig interessant tema, og et veldig givende mål, og jeg føler jeg klarer meg utrolig bra til tross for at jeg ikke spiser døde dyr lengre.

Barna har jeg ikke kuttet ut kjøtt til enda, av den enkle grunnen at jeg er nødt til å være hundre prosent sikker på at de til enhver tid får i seg nødvendige næringstoffer og jeg enda undersøker dette. Og så er det jo verdt å nevne at de er noe skeptiske til denne maten som smaker, føles som, og ligner på vanlig kjøtt – bare at det ikke er det. Noe jeg synes er utrolig supert! På fredag lagde vi vår vanlige fredagspizza – og den nytes mye bedre når jeg slipper å tenke på at det er døde dyr jeg spiser! 

Jeg føler at den mye misbrukte unnskyldningen om at vi er kjøttetere og derfor ha kjøtt er veldig utdatert. Jeg velger å tro at dette utsagnet i beste fall grunner i total uvitenhet. Bare i løpet av min prøveperiode som veggis i det siste har jeg funnet erstatninger for omtrent alt. Noe smaker helt grusomt, og andre ting smaker faktisk veldig godt.

Vi lever ikke i steinalderen lengre, vi løper ikke rundt i skogen og dreper dyr med pil og bue- vi , majoriteten av befolkningen i alle fall – benytter oss av en kynisk og masseproduserende kjøttindustri som behandler dyrene uten respekt for at de også er levende vesner med tilhørende følelser – selv om de til syvende og sist skal ende opp på noens matfat. Da finnes det bedre alternativer, og dette er jeg temmelig sikker på at jeg har funnet løsningen på. I alle fall for vår lille familie. 

Ha en god natt fine følgere ♥