Jeg føler det nesten som om jeg er ombord på en karusell som bare går fortere og fortere. For det er nøyaktig slik jeg vil beskrive de fem siste årene som har gått av livet mitt. Det slo meg ganske kraftig da vi i dag sto på sportsbutikken for å få hjelp til alt Nathaniel trenger av fotballutstyr. Han begynner nemlig på fotballtrening imorgen. Gutten min, som starter i første klasse til høsten… det er nesten litt surrealistisk! Jeg sto å tenkte på at det ikke føltes som så altfor lenge siden jeg gikk i førsteklasse, og satt å festet på mine egne leggbeskyttere og dro opp strømpene mens jeg ivrig gjorde meg klar for fotballkamp. Og nå er det mitt barn sin tur! ♥
Det har alltid vært meg og Nathaniel. I tykt og tynt. I gode og i onde dager. Jeg har vært alene med han fra den dagen han ble født, og stort sett hele veien. Det har til tider vært utrolig utfordrende helt på egenhand. Har dere noen gang tenkt over hvor mye lettere alt er når man har en annen voksenperson som støtter opp under i oppdragelsen, som støtter opp under de valgene vi tar for barna våre, og de beskjedene vi gir til de?
Jeg tenker på den bittelille babyen han var for fem år siden. Små, søte babyføtter! Til nå, hvor han knapt har tid til å gi meg en klem, og bruker størrelse 34 i sko, fire størrelser unna å nå igjen mor. Det er så skummelt å tenke på hvor utrolig fort tiden går, og så ekstremt viktig å prøve å nyte alle øyeblikkene som oppstår. Men det er jammen ikke alltid like lett. Det slo meg bare veldig i dag – han har blitt så stor nå! Og selv om det ikke alltid er lett, er det så utrolig viktig å prøve å se det positive i absolutt alt. Livet er alt for kort til noe annet. Og det merket jeg når vi sto der, på denne sportsbutikken, og det føltes nesten som om livet mitt passerte i revy. Nesten litt som de som har vært nær døden beskriver. Fra den lille jenta med leggbeskytterne og altfor stort overbitt på tennene, til trebarnsmor og mamma verdens tre fineste skatter.
Ikke noe å utsette på fotballutstyret hvertfall!
Denne gode gutten min er som femåringer flest – opptatt med sitt, og det kan være litt tiltak for han å passe Sienna og leke med henne for eksempel mens jeg lager middag. MEN… når han først slår til, og leker med henne – jeg blir nesten rørt! Det er helt fantastisk å se de sammen, hvor utrolig godt han passer på henne og leker med henne. Og det gjelder både storebror og storesøster! Det første de gjør når vi kommer i barnehagen på morgenen er å lukke døra til begge toalettene i gangen, slik at ikke Sienna skal gå å grave i doen. Eller enda verre, spise på dobørsten!
Da vi hentet han i barnehagen i dag syklet han rundt med minstefrøkna bakpå trehjulssykkelen, og hun lo og lo! Det kan være utrolig tøft og utfordrende å være alene med barn, men disse øyeblikkene med betingelsesløs kjærlighet er så avgjort verdt det!
Det er så forbanna lett å føle at man ikke strekker til – jeg kjenner på den følelsen hver eneste dag. Men jeg synes faktisk alle aleneforeldre burde gi seg selv en stor klapp på skuldra – HVER dag. Fordi vi gjør en så fantastisk, og ikke minst, beintøff jobb, som krever sin mann (eller kvinne)! En utfordrende, ekstremt vanskelig, utmattende,men utrolig givende jobb, hvor betingelsesløs kjærlighet er betalingen ♥