En Tindermammas bekjennelser

Du vet du ikke har noe liv, når det dukker opp varsel fra Tinder, om at du har 24 nye meldinger og de oppfordrer deg til å gå inn å lese de. For n'tende gang denne uka.

Jeg vet ikke helt hva jeg trodde, men jeg antar jeg har håpet litt på at drømmeprinsen bare skulle hoppe inn døra og være perfekt. På alle mulige måter! For jeg har nemlig et stort problem.

Jeg føler meg veldig delt. Jeg trives (nesten litt for godt) som singel. Alenemamma er noe jeg føler passer meg veldig godt! Samtidig… Så kan jeg vel ikke akkurat legge skjul på at jeg ikke har lyst til å bli en slik gærn kattedame som dør alene (med alle kattene)

Da jeg skulle sette inn p-staven i armen, tok de rutinemessig graviditetstest for å utelukke at jeg var gravid. Jeg forklarte legen høflig at denne testen strengt tatt ikke er nødvendig, og om den mor formodning er positiv, så krever jeg rett på navnet Jomfru Maria. Nok en påminnelse om hvor Forever alene jeg faktisk er.

Jeg har faktisk aldri vært på en Tinderdate. Er vel generelt sett år og dag siden jeg i det hele tatt var på en vanlig date. Så lenge siden, at jeg ikke aner hvordan man i det hele tatt går fram. Må man plage de for å få oppmerksomhet? Ha ha, nei da. Men joda? Seriøst, jeg er så ute av"gamet" at det like godt bare får fortsette å være slik. Det hender (kanskje 2 ganger i året) at jeg har åpnet appen og tenkt :" Yes, la oss finne drømmemannen!"

Vel.. Det hele ender i at jeg i et kjedelig øyeblikk sveiper, får aaaaltfor mange match, mister oversikten over alle kjekkasene jeg trykket "yey" på, og dropper ut. Så glemmer jeg av hele Tinder og at jeg faktisk har et eget liv et par mnd, og slik går det på rundgang. Med andre ord; jeg kommer til å dø alene! Om ikke mirakler skjer, i form av en barsk utgave av Mr. Perfekt som hopper inn dørstokken, klar for giftemål og tre barn. Mirakler skjer, så hvem vet?!

10 uker!

Da var altså helgen kommet, og helgen passert. Jeg slokner som regel sammen med lille prinsessa på kveldene, etter det som skal ryddes er ryddet, matpakker laget, det som skal organiseres og planlegges er gjort, og etter klesvask er hengt opp og tørre klær brettet og plassert i skapene.

Nå i kveld var det akkurat 10 uker siden vår vakre bittelillesøster Sienna kom ut til oss! Jeg klarer virkelig ikke skjønne hvor tiden ble av. Dagene går i ett føler jeg. Det er altså ikke mye utenom akkurat det nødvendige jeg rekker å gjøre. Å lage slike minnerammer til alle 3 står på “to do” lista, men jeg tror nok ikke det blir noe særlig tid til det med det første. Jeg synes nemlig det er viktig å ta vare på minnene, for skal tiden fortsette å flyge unna i dette tempoet, rekker jeg jo omtrent ikke blunke to ganger før de har nådd konfirmasjonsalder. Jeg skulle virkelig ønske den tiden bare kunne stoppe litt opp. Går så alt for fort, og det er litt trist å tenke på. Man må prøve å nyte hvert øyeblikk, og leve i nuet. Lettere sagt enn gjort, men likevel så utrolig viktig.

Ønsker dere en fin kommende uke!

Blogges

Forever alone

Denne uka har vært slitsom. Mildt sagt. Ungene har vært syke i tur og orden. Forrige helg var det omgangssyken vi fikk bryne oss på, og var dermed hjemme med syke barn hele forrige uke. På torsdag var det storesøster sin tur, som har vært syk helt til i dag. Å ha to syke barn hjemme + en baby som krever deg hundre prosent, er alt annet enn enkelt. Og jeg føler meg helt ærlig totalt gåen nå, etter en uke med svært lite søvn.

Jeg føler virkelig vi har fylt opp sykdoms-kvoten nå, og ber på mine knær om å få slippe mer sykdom. I en allerede hektisk og slitsom hverdag, blir det helt klart ekstra påkjenninger. Jeg er bare ett menneske, og jeg står på døgnet rundt for å være den beste mammaen jeg kan være. Men det er tøft og tungt. Virkelig.

Og så kommer morsdagen da. (valentines driter jeg egentlig en lang marsj i) hvor alle legger ut bilde av flotte frokoster på senga, og blomster, med kort hvor det står skrevet i det vide og brede om hvor fantastiske mødre de er og hvor mye jobben de gjør blir satt pris på, gjerne med et gavekort på spa-dag. Og her sitter jeg da. Med dyyyype mørkemørkesvarte poser under noen rødsprengte øyner, forever alone. Jeg har fått EN morsdagshilsen i dag, og det nærmeste jeg kom frokost på senga var da jeg selv lagde frokost til hele bønsjen. Eller da storebror spurte meg om jeg ville ha resten av godis-krokodilla hans fra gårsdagens lørdagsgodis.

Fra spøk til alvor. Noen dager føles litt ekstra tunge. Dette er en av de. Og jeg håper virkelig på en bedre uke nå. UTEN sykdom og dritt. Takk for meg ✌

Bilde fra i dag, hentet fra min Instagram. Følg meg gjerne! @rannveigheitmann

Blogges!

Fullt hus!

Da var alle tre søte små i hus igjen. Og det føles helt herlig. Når Emma er borte, er det selvfølgelig et noe mindre tempo her i heimen. Men selv om det er mindre å gjøre, føles det likevel så tomt.

Men nå er flokken samlet! Og jeg ser fram til nok en fantastisk uke med de, med blant annet dansing etter barnehagen imorgen. Det blir bra!

Nå er alt gjort klart for morgendagen, og mor skal ta noen timer med skjønnhetsøvn. Lillefrøkna er så rolig og “snill” (misforstå meg rett..) som en baby overhodet kan være. Sover godt og lenge om natta, våkner 1-2 ganger for mat, og sovner rett etterpå igjen. Føler meg veldig heldig sånn sett!

Blogges

Zzzombie

Helgen gikk forbi med både hjemmelagde fastelavnsboller og omgangssyke. Omgangssyke, for tredje gang på veldig kort tid. Storebror har ligget flat ut helt siden lørdags ettermiddag, men er heldigvis frisk nå. Så i dag har vi hjemmedag ettersom de må vente 48 timer siden siste oppkast.

I går når jeg hadde lagt begge ungene (Emma er hos sin pappa) så satt jeg meg endelig i sofaen og skulle ha litt “meg” tid. Hadde satt opptak på Underholdningsavdelingen på Nrk, funnet fram popcornet, lagt meg godt tilrette i sofaen, og jeg gledet meg til å se det.

Vel.. Det gikk ca fem sekunder før jeg lå å snorket i min dypeste søvn. Er man mamma, må man ikke finne på å legge seg ned i en behagelig stilling. Da er man nemlig garantert søvn innen få sekunder! Jeg har tilogmed tatt meg selv sovende i forskjellige sittende stillinger også i løpet av min karriere som mor. Faktisk, så sovnet jeg en gang jeg STO. Mammalivets sjarmerende sider, det! Zzzzzz-zombie

Men, hjemmelagde fastelavnsboller ble det! Om enn ikke så veldig fine, ettersom jeg skjærte de mens de var varme (oops) Til Nathaniels store glede, ettersom det var omtrent det eneste han ville spise i går.

Ønsker dere en fin mandag og en fin uke!

Blogges

Mannfolk, as!

Akkurat i det jeg trodde jeg like godt bare kunne melde meg i et kloster og bli nonne, så skjedde det noe veldig uforventet! Jeg, Nathaniel og bittelillesøster var en tur på butikken tidligere i dag. Jeg hadde akkurat betalt, og både Sienna og Nathaniel var en smule(veldig) utålmodige. Sienna i form av hylgråting fra bilstolen, og Nathaniel i form av å løpe frem og tilbake med en barnehandlevogn. I dette mini “kaoset” skulle jeg altså prøve å pakke alle varene. 

Jeg har for lenge siden gitt opp mannfolk, og med mine erfaringer er jeg av den oppfatningen av at de fleste er drittsekker som i all hovedsak er ute etter å bruke meg og bare vil meg vondt. Men så skjedde det noe helt fantastisk! Noe som fikk meg til å endre hele mitt manne-syn! 

Jeg sto der i litt småpanikk mens jeg med den ene handen forsøkte å pakke varene, og med den andre handen prøvde å få Sienna til å ta smokken sin. Så sier en mann ved siden av meg; Skal jeg pakke varene dine?  

Jeg mener… bare… tom for ord. WOW! Var det en MANN som nettopp sa det?  Jeg takket pent ja. Så der sto han da. Og pakket varene mine. I det han er ferdig, så sier han; Jeg bærer de bare ut i bilen din for deg. Igjen… WOW! Drømmer jeg? Jeg har aldri opplevd noe lignende. Denne mannen bør defitifivt få medalje og pokal for å være årets gentleman! Og om jeg finner han igjen, så er jeg gifteklar. Tro dere meg! 

Jeg trodde alle mannfolk enten var drittsekker eller hadde lumske og særdeles sleipe intensjoner. Men nå vet jeg altså at det ikke stemmer. Det finnes faktisk rundt 1% fornuftige, snille og oppegående menn.  Nå høres jeg ut som en mannehater, og en liten del av meg er nok også nettopp det. Haha. Men…  kanskje jeg likevel ikke dør alene med alle de 84 kattene mine, slik jeg hadde sett for meg mitt liv? 

Det var nesten slik at jeg ble forelsket. Men bare nesten. På Rema 1000. For første gang siden jeg var 17 og trodde jeg hadde funnet kjærligheten i mitt liv, som viste seg å være ganske langt fra kjærligheten i mitt liv.  Nei, jeg har faktisk ikke vært forelsket siden da. Og jeg venter enda på drømmemannen som skal tråkke inn dørstokken her. Må sikkert vente en god, god stund til tenker jeg! 

Blogges♥

Alle pappaene

Kommentarfeltet her på bloggen min har faktisk vært utrolig underholdene de to siste dagene.

Det har vært heftig diskutert hvem som egentlig er pappaen til min lille frøken. Det har ikke bare kommet opp ett navn, men faktisk hele fire forskjellige navn! Hvor alle har vært skråsikre på at vedkomne er min datters pappa.

Vel, hater å ødelegge stemningen. Men jeg kan altså meddele at ingen av de nevnte er hennes pappa. Eller noe i nærheten av det. To av de som har vært nevnt har jeg aldri møtt engang! (Haha) Men for all del. Gøy at dere vet mer om mitt liv enn hva jeg selv vet. Stakkars stakkars Jørgen, Idar, Kristoffer, og Robert. Stakkar.

Som jeg tidligere har nevnt opptil flere ganger. Jeg kommer aldri til å nevne hennes “pappa”. Hverken her, eller noe annet sted. Ingen andre enn min familie og mine nærmeste venner vet noe om hvem han er. Mest av alt fordi han overhodet ikke er i nærheten av å være verdig å bli nevnt noe sted. Langt mindre er han verdig min nydelige datter og hennes liv. Og jeg respekterer hans valg. Valget som gjør at han stiller sterkt til prisen som “årets(eh, tidenes?) tulling”

Enn så lenge så skal jeg fylle ut begge roller for min nydelige, vakre og gullegode lille solstråle! At man som mamma/pappa i det hele tatt kan la være, stiller jeg meg fortsatt svært undrende til.

Hvor er mine åtte armer?

Siden jeg ble trebarnsmamma, har mitt største ønske vært å få åtte armer, og et døgn med minst 48 timer.

Ettersom ingen av delene mest sannsynlig aldri kommer til å skje, får jeg nøye meg med heftig multitasking enn så lenge. “Å løpe i dusjen” har fått en helt ny betydning. Jeg løper bokstavelig talt i dusjen, og står der omtrent i ett minutt, for så å febrilsk forsøke å bli tørr nok til å sitte i sofaen å gi mat fra den kjente og mye brukte matstasjonen. Veldig populær matstasjon. Faktisk er hele meg en vandrende matstasjon om dagen!

Forresten, føtter er sterkt undervurdert! Jeg bruker de ofte som min tredje og fjerde hand jeg aldri fikk, når de andre to er opptatt (noe de som regel alltid er) Jeg har lært meg å gjøre det meste med en hand, og kan nå både lage middag, gjøre husarbeid, kle av/på storesøsken, pusse tennene til hele familien, og de fleste hverdagslige gjøremål… Alt MED baby på armen!

Jeg sover gjennomsnittlig to timer i døgnet, ettersom det er tusen millioner andre ting som må gjøres når alle barna endelig sover. Dette innebærer mye natt-våkentid for meg, og påfølgende heftige poser under øynene.

Jeg synes faktisk jeg burde begynne å syte litt mer. Jeg tror hvem som helst kunne stryket med etter en dag i mine sko. Godt jeg er ung!

Neida.. Men joda. Det er HEFTIG. Mildt beskrevet. Men heldigvis også veldig, veldig koselig!

Jeg har meldt begge ungene på dansing, så i ettermiddag skal de på prøvetime. Det tror jeg blir veldig bra! De gleder seg veldig, tilogmed planlagt hva de skal ha på seg! Emma sier hun skal ha på seg prinsessekjole, og Nathaniel skal ha på seg fotballskjorte. Selvfølgelig! Det er hvertfall ikke tvil om at de er søte, haha!

Ellers får dere ha en fin natt/morgen videre. Her er jeg oppe for å være en av mine mange fulltidsjobber; matstasjonen igjen. Har et vagt håp om muligens hvertfall en times søvn til, men som jeg har lært og til tider smertelig erfart; aldri forvent deg mye søvn som alenemamma!

Blogges

Takk!

Jeg føler på en stor takknemlighet ovenfor menneskene som passer på min dyrebare datter. Som overvåker henne tjuefire timer i døgnet, på alle mulige måter. Som jobber for å sørge for at min datter skal få mange, mange flere fine dager sammen med meg. Med oss, familien hennes. Med sine to stolte storesøsken. Hadde det ikke vært for disse menneskene, hadde kanskje ikke min datter vært her med meg i dag.

Takk til Ahus. Og til de flotte menneskene som jobber her. Jeg har vært innlagt på Ahus fire ganger. Da jeg fødte Emma, da Emma falt ned en trapp for litt over ett år siden. Jeg var innlagt da jeg fødte lillesøster, og nå, når lillesøster er innlagt med RS virus.

Jeg har også blitt behandlet utrolig godt samtlige fire ganger! Jeg har hatt to fantastiske fødsler, fantastiske jordmødre, og fantastiske sykepleiere som har passet godt på mine små engler når jeg selv har vært utrolig redd, akkurat som jeg har vært nå.

Samtidig som jeg sitter igjen med utelukkende gode opplevelser med Ahus, blir de kritisert og dømt nord og ned. Hvor er solskinnshistoriene? De blir ikke fortalt. Bare de mørkesvarte historiene med død eller alvorlig utfall, blir fortalt og delt.

Jeg kan ærlig innrømme at jeg var livredd for å føde på Ahus da Emma lå i magen min. Utelukkende på grunn av overnevnte historier om død og elendighet. Om grusomme leger og sykepleiere som var årsaken til at barn døde under fødsler.

Vel, kjære alle sammen. Jeg har født to velskapte barn her, og jeg har senere vært innlagt her med de begge. De har blitt behandlet med den største medmenneskelighet, og enda litt til. Sykepleiere som gjør mye mer enn de må for at vi skal ha det bra. Ahus er et flott sykehus! Babyer, barn og mennesker generelt dør. På ALLE sykehus. I hele Norge. I hele verden. Desverre er det av og til sykehusets feil, men i de aller fleste tilfeller, ville dette blitt utfallet uansett hvilket sykehus det gjaldt.

Med alle de mørke, mørke svarte historiene vil jeg bare komme med mine solskinnshistorier. Om et sykehus, og om mennesker, som har gjort alt i sin makt for at jeg og mine skal få noe positivt ut av sykdom,redselen og alle bekymringene.

Tusen, tusen takk til Ahus, fødeavdelingen, og barne og undomssvdelingen! Dere gjør en fantastisk jobb, hver dag.

Mitt verste mareritt

Fredags kveld opplevde jeg enhver mamma og pappas største mareritt – jeg trodde barnet mitt døde rett forran øynene mine.

Jeg husker ikke så mye, men det jeg husker er at det var litt vanskelig å få kontakt med Sienna, som hadde vært slapp hele ettermiddagen. Hun hadde fått feber, så jeg ringte til Ahus for å komme inn der med henne, etter beskjed fra fastlegen min som vi hadde vært hos tidligere på dagen. De ba meg flere ganger ringe tilbake senere gjentatte ganger, og jeg ble mer og mer frustrert.

Plutselig oppdager jeg at hun er blå. VELDIG blå. Det jeg husker er at jeg på dette tidspunktet pratet med akuttmottaket, og fikk panikk. Jeg ringte 113, mens jeg hylte og gråt. Sienna var blå, og jeg fikk ikke kontakt med henne i det hele tatt. Selv etter instrukser fra 113 fikk jeg ikke kontakt. Minuttene fra jeg ringte til ambulansen kom var helt uutholdelige og virket mer som flere år.

Jeg trodde Sienna døde. Rett forran øynene mine. Og det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det er det mest grusomme jeg noen gang har vært i gjennom. Se for deg at du oppriktig tror barnet ditt dør i armene dine. Ja, akkurat den følelsen jeg hadde fredags kveld.

Vi er nå innlagt på isolat på Ahus, og min lille frøken er veldig, veldig syk. Hun har fått RS virus. Noe som er helt ufarlig for oss voksne, og barn over 2 år. Men svært alvorlig for babyer, spesielt de under 6 uker. Hvordan legen vi var hos på torsdag kunne sende Sienna hjem og si at hun var helt frisk, stiller jeg meg fortsatt spørrende til. Forsåvidt sendte samme dama meg hjem uten noe resepter og sa at jeg hadde en forkjølelse og at jeg skulle dea hjem å bruke litt nesespray (jeg vet nå at jeg har kraftig ørebetennelse og bihulebetennelse……)

Frøkna har både pustehjelp (highflow med oksygen) og sonde som hun får morsmelk som jeg pumper i. Jeg har nettopp fått beskjed om at de skal koble fra highflowen i morgen, for å se om det går bra. Jeg vet ikke nøyaktig når vi får reise hjem, men at det hvertfall ikke blir før onsdag. Og jeg kan ikke VENTE med å bli kvitt alt av slanger og ledninger som er koblet til frøkna. Det er så vondt å se på, men heldigvis er hun på bedringens vei. Det tar bare litt tid. Og vi blir her så lenge vi må. RS virus og babyer går nemlig dårlig hand i hand.