Du vet du ikke har noe liv, når det dukker opp varsel fra Tinder, om at du har 24 nye meldinger og de oppfordrer deg til å gå inn å lese de. For n'tende gang denne uka.
Jeg vet ikke helt hva jeg trodde, men jeg antar jeg har håpet litt på at drømmeprinsen bare skulle hoppe inn døra og være perfekt. På alle mulige måter! For jeg har nemlig et stort problem.
Jeg føler meg veldig delt. Jeg trives (nesten litt for godt) som singel. Alenemamma er noe jeg føler passer meg veldig godt! Samtidig… Så kan jeg vel ikke akkurat legge skjul på at jeg ikke har lyst til å bli en slik gærn kattedame som dør alene (med alle kattene)
Da jeg skulle sette inn p-staven i armen, tok de rutinemessig graviditetstest for å utelukke at jeg var gravid. Jeg forklarte legen høflig at denne testen strengt tatt ikke er nødvendig, og om den mor formodning er positiv, så krever jeg rett på navnet Jomfru Maria. Nok en påminnelse om hvor Forever alene jeg faktisk er.
Jeg har faktisk aldri vært på en Tinderdate. Er vel generelt sett år og dag siden jeg i det hele tatt var på en vanlig date. Så lenge siden, at jeg ikke aner hvordan man i det hele tatt går fram. Må man plage de for å få oppmerksomhet? Ha ha, nei da. Men joda? Seriøst, jeg er så ute av"gamet" at det like godt bare får fortsette å være slik. Det hender (kanskje 2 ganger i året) at jeg har åpnet appen og tenkt :" Yes, la oss finne drømmemannen!"
Vel.. Det hele ender i at jeg i et kjedelig øyeblikk sveiper, får aaaaltfor mange match, mister oversikten over alle kjekkasene jeg trykket "yey" på, og dropper ut. Så glemmer jeg av hele Tinder og at jeg faktisk har et eget liv et par mnd, og slik går det på rundgang. Med andre ord; jeg kommer til å dø alene! Om ikke mirakler skjer, i form av en barsk utgave av Mr. Perfekt som hopper inn dørstokken, klar for giftemål og tre barn. Mirakler skjer, så hvem vet?!