Vi har alle kjent paa den. Følelsen av at alle andre rundt deg faar barn og gifter seg. og du sitter der, omtrent saa singel som man kan faa blitt. Vel, det med barn kan vi like greit stryke i mitt tilfelle, for jeg har to stykker, og har ingen flere planlagt i umiddelbar framtid. Men, alle rundt meg finner drømmemennene sine i en aldeles rekordfart! Noe jeg ikke akkurat kan skryte paa meg. Noen gang. Jeg har baade vært forlovet, med mer. Likevel har jeg aldri tenkt, han her, han ER mannen i mitt liv. Faktisk, aldri.
Det er ikke det at jeg ikke faar nok oppmerksomhet, veldig mye snarere tvert i mot. Jeg faar daglig bombardert innboksen min paa facebook blandt annet. Alt fra romantiske frieri til slibrige seksuelle og mindre ønskede tilnærmelser. Det er bare det, at med all den oppmerksomheten jeg faar fra det motsatte kjønn, utelukker jeg det meste og leser ikke en gang meldinger jeg faar. Det blir rett og slett for mye av det gode/fæle, og dette fører igjen til at jeg bare melder meg ut og ikke orker aa svare noen. Man blir vant til det meste bare man faar det nok, og oppmerksomhet og komplimenter er en ogsaa en av de tingene.
Det er heller ikke det at jeg paa død og liv maa ha en mann. Fordi jeg vil nemlig ikke ha hvilken som helst mann. Jeg skal ha drømmemannen. Og han gjør det best i aa dukke opp en eller annen gang i framtiden! Og han er nødt til aa komme aa banke paa døren min, for jeg klarer tydeligvis ikke aa finne han selv. De sier man skal kysse mange frosker før man finner prinsen, men jeg maa ærlig inrømme at jeg begynner aa bli temmelig lei spygrønne slimete frosker naa altsaa.