La oss bare si det sånn at jeg har hatt en ganske tøff uke, og vel så det. Siden Størstemann her i huset gikk ut som nr.1 med omgangssyken, har samtlige i vår husstand fått gjennomgå, en etter en. Får meg til å tenke på domino. GRUSOM domino…
Siste ut var Emma, som fikk det på slutten av helga. Så her har det gått slag i slag, og jeg, som i utgangspunktet har litt issues med å takle diverse kroppsvæsker og substanser, har nesten blitt herdet etter denne slagmarken. Nå er jeg klar for hva det måtte være!
Spøk til alvor. Det er ganske tungt å være alenemor midt oppi noe som føles som en uunngåelig epidemi og at det ingen ende vil ta. Det har ikke blitt så mye søvn på meg den siste tiden, for å si det sånn. Å holde barn fornøyde, rene og pene fra spy og diverse, pleie de på sykeleiet, og samtidig holde huset rent og totalt nedkloret til enhver tid i et desperat forsøk på å unngå videre smitte..vel, det er en 467%jobb, og jeg kjenner jeg er ekstremt klar for normale tilstander som ikke innebærer at jeg må tørke spy og bæsj.
Forutenom å hanskes med oppkast ,har jeg blant annet også malt rommet til storebror i huset i prosjekt "stor gutt rom". Er ingen malemester, som man tidligere kunne se i min deltakelse i programmet Unge Mødre. Men jeg ble utrolig fornøyd, og det ble sjefen selv også!
Jeg synes så synd i meg selv akkurat nå, her jeg sitter med spybøtta som min nærmeste sidepartner. Foreløpig er det bare grønnsåpe og vann i den, men det er nok ikke lenge til det atter en gang er langt verre ting jeg må hanskes med. Ja, for her har det ikke vært annet enn spy og det som verre er de siste dagene. Spy overalt, hele tiden. Og nå er det altså min tur. Først Nathaniel, så Sienna, og nå meg. Jippi!
I morgen kommer Emma hjem igjen, noe jeg selvfølgelig gleder meg kjempemasse til, det er alltid stas å få henne hjem igjen! Noe jeg ikke gleder meg så veldig mye til, er å være trebarnsmor med omgangsyken. Høres ikke det kjempefestlig ut? Er det nå jeg skal rope høyt HJELP… ? Neida, det skal nok gå veldig fint, for som dere vet… når man er mamma, så er man uansett ikke syk, selv om man er syk.
Spøk til side, jeg skal avslutte her og synes enda litt mer synd i meg selv mens jeg kaster opp i bøtta mi på sengekanten. Har måttet avlyse en hel del avtaler denne uken, og i morgen skal Sienna egentlig på femtenmånederskontrollen, som jeg selvfølgelig også må avlyse ettersom jeg selv ligger for døden.
Herregud så deilig dette føles, selv om det sitter ganske langt inne å skrive akkurat dette innlegget. Jeg har hele tiden følt at jeg må holde dette hemmelig, men det føler jeg ikke nå lengre. Jeg orker ikke lengre å lyge eller dekke over for mennesker som ikke overholder de de har lovet de skal. Siden Sienna ble født, og fram til dags dato, har jeg jevnt og trutt blitt beskyldt for å være egoistisk fordi jeg ikke inkluderer besteforeldrene hennes på farssiden. Men hva vet dere egentlig? Ingenting… absolutt ingenting.
Da Sienna var ti dager, på selveste julaften faktisk, sendte jeg en lang melding til Siennas farmor. I denne meldingen informerte jeg henne om at hun hadde fått et nydelig barnebarn. Jeg hadde overhodet ikke forventet en positiv respons, eller forsåvidt noe svar i det hele tatt. Reponsen var likevel overraskende positiv, og de ville gjerne bli kjent med sitt nye barnebarn.
Det skulle likevel gå ytterligere et halvt år før de møtte sitt barnebarn. Jeg husker det enda veldig godt. Jeg synes det var en meget spesiell og noe ubekvem situasjon, at Sienna skulle møte sine besteforeldre selv om hun aldri hadde møtt sin pappa. Det var i juni, sola skinte sterkt og det var skikkelig sommer. Sienna hadde fått en familie! Jeg husker jeg var så lettet. Endelig! Så utrolig deilig å tenke på at hun alltid kommer til å ha disse menneskene i ryggen og i livet sitt mens hun vokser til.
Tiden gikk, og vi møtte hennes farmor ved jevne mellomrom. Etter de hadde blitt litt bedre kjent, foreslo jeg at de kanskje skulle prøve å ha Sienna alene litt. Det var tross alt ikke meg de skulle bli kjent med, men deres barnebarn. Først alene noen timer, og så fikk hun dra og være på overnatting der. Hennes farmor var også i frøknas dåp, noe som gjorde meg veldig glad.
Etterhvert dabbet det litt av, og jeg følte det som veldig tungvindt og at det ble “mas” fra min side. Jeg følte at det alltid var jeg som tok kontakt og intitiativ til at de skulle tilbringe tid med barnebarnet sitt. At det ikke var noen genuin interesse der. Jeg ønsker virkelig ikke at noen skal føle at de er i min nydelige, fantastiske datters liv, bare fordi de “må”. Hun er verdt så utrolig mye mer enn det. Og det er desverre denne følelsen jeg sitter igjen med.
Jeg sitter igjen med en følelse av at pappaen til Sienna har fått det akkurat som han vil. Ved et tilfelle spurte jeg farmoren til Sienna følgende spørsmål, rett ut :” Kommer dere noen gang til å kutte kontakten med Sienna dersom pappaen hennes skulle stille det ultimatumet til dere?” Svaret var nei. De skulle være der for henne uansett hva.
Jeg kan ikke la noen skjule min nydelige datter på den måten, fordi de er redde for hva sønnen deres, en voksen mann, sier og gjør, dersom han finner ut at de har kontakt med barnebarnet sitt, hans datter. Denne tilsynelatende voksne mannen har tatt et valg, et valg om å ignorere sitt eget barn. Dette valget fikk aldri min datter. Og jeg ønsker at ALLE mennesker som er så heldig og får ta del i livet hennes, viser henne fram med verdens største stolthet, framfor å ønske å gjemme henne bort. Jeg har ingenting vondt å si om Siennas besteforeldre utover dette. De er hyggelige mennesker. Men, jeg kan ikke la min datter bli kjent med noen som plutselig forsvinner, til tross for at de har lovet å aldri gjøre nettopp dette. De har valgt henne bort, og det gjør meg både lei, trist og forbanna på en og samme tid. Hvordan er det mulig? Hvordan klarer dere?
Jeg har også følt at de gangene jeg spør om de har lyst til å være med Sienna, tror de at de skal sitte barnevakt for meg. Det er ikke det som er min intensjon. Greit, jeg kunne helt sikkert trengt barnefri, og det er en hyggelig tanke. Men jeg ønsker først og fremst at Sienna skal knytte et band til sine besteforeldre. At hun etterhvert kunne sett på de som besteforeldre, og ikke bare bekjente. Eller, jeg ønsket. Jeg kjenner meg ganske sliten av hele opplegget. Det er nesten litt absurd. Det koster mer enn det smaker, enkelt og greit. Jeg har kjempet alt jeg kan for Sienna og hennes rett til å ha en familie, en far, besteforeldre og så videre. Nå er det ikke i mine hender lengre. Det kommer til et punkt hvor mennesker må ta et valg, og det valget ser det ut til at de allerede har tatt. Et valg jeg aldri hadde trodd de var i stand til å ta. Det gjør meg trist, men det er faktisk ingenting jeg får gjort med det.
Jeg, som er så heldig å være mamma til denne lille solstrålen, er så stolt at jeg sprekker. Jeg har lyst til å rope ut til alle og enhver om hvor fantastisk hun er! Hvor enestående, nydelig og vidunderlig hun er. Hun kommer mest sannsynlig til å vokse opp uten å kjenne noen på andre siden av familien sin, men vet dere hva? Hun er så ufattelig høyt elsket av sin mamma, sine storesøsken, min familie og mine venner. Hun trenger ikke noen som ikke ønsker å kjempe for henne, som ikke er i stand til å ta et standpunkt, og si
” Hei, vet du hva, dette er mitt barnebarn, mitt nydelige barnebarn, og jeg, som et selvstendig og fritt menneske, har valgt å ha kontakt med henne!”
Vi har hatt en riktig så koselig helg! Ellers, sånn rent sett bort i fra det siste døgnets noe dramatiske hendelser. Strengt tatt var det faktisk min venninne Ingvild det gikk hardest ut over, desverre… haha!
På lørdag hadde vi en koselig dag med Ingvild og hennes to søte små på Ikea. De to største, Nathaniel og Felix, fikk være i lekerommet mens vi, sammen med våre søte små babyer,trålet gjennom denne svære buttikken tett i tett med et tusentalls andre mennesker. Vi dro så hjem til de på Nordstrand for å spise middag. Planen var at Nathaniel skulle sove over hos Felix, kompisen sin. Men som planer ofte kan gjøre, gikk denne rett og slett rett i dass. Bokstavelig talt.
Jeg og Sienna kjørte hjemover i syvtiden. I det samme vi hadde parkert her hjemme og jeg skulle til å ta Sienna ut av bilstolen sin, fikk jeg en telefon fra Ingvild. Nath hadde kastet opp! Kriiiiise! Vi ble enige om å se det litt an før jeg evt skulle komme å hente han hjem igjen. Timene gikk, og alt så ut til å gå kjempefint og at det var et engangstilfelle. Men det skulle altså vise seg å være alt annet enn dette..
I tre-halv firetiden ble jeg oppringt av et ganske fortvilet menneske som hadde vært våken og tørket opp både det ene og det andre, og det ene og det andre var overalt, og Nath ville selvfølgelig hjem. Det ene og det andre var over hele badegulvet deres, i hele sengen deres, ja.. som jeg oppfattet det, rett og slett overalt.
Okei.. helt ærlig… vet dere hva valgalternativene mine var eller? 1. Vekke Sienna midt på svarteste natta og kjøre å hente storebroren hennes i Oslo.. eller, 2: Vekke Sienna midt på svarteste natta og kjøre å hente storebroren hennes i Oslo. Ingvild hadde glemt å lade Teslaen sin (trodde hun) så det var basically hva jeg måtte gjøre. Kunne ikke la han være en annen plass enn hjemme når han var så dårlig. Kan dere føle den hjelpesløsheten jeg kjente på akkurat da? Jeg mener… MIDT på natta, med en baby som ligger å sover søtt i sin dypeste søvn, men du vet at du er nødt til å hente din spysyke sønn en tjueminutter-halvtimes kjøretur unna. Du har INGEN til å komme å passe babyen, siden familien din bor jææææævlig langt unna. Fristende .. Øh nja. Ett av mange utrolig kjipe dilemmaer en alenemor kan møte på, i prakteksemplar. Nå hadde det seg slik at Ingvild fikk kjørt han hjem likevel, da Teslaen hadde akkurat nok strøm til å gjennomføre bilturen likevel. Med andre ord – gud hørte mine bønner også denne gangen, og det løste seg relativt greit. Nath fikk komme hjem OG jeg slapp å vekke en sovende baby og dra henne ut i bilen midt på natta. Halleluja!
Jeg brukte tiden jeg fikk vite at de skulle kjøre hit og til de kom, til å preppe huset mitt for omgangsyken. Og ja, det krever virkelig ordentlig prepping. Fram med de svarte søppelsekkene, ut med absolutt ALT av rekvisitta fra soverommet hans, bøtte med vann og grønnsåpe til eventuelle nye oppkast, og fram med et dusin pakker våtservietter til eventuell tørking av både det ene og det andre. Men overraskende nok, så var faktisk alt dette ikke nødvendig – for her har det ikke vært et eneste tilfelle av noe som helst siden han kom hjem igjen fra overnattingen han ikke fikk gjennomført. Og godt er det! Så i morgen blir det hjemmedag på oss tre, og det blir nok veldig koselig ♥
Det var dagens fortelling! Nå er det skjønnhetsøvn neste, forhåpentligvis uten like mye drama denne gangen! God natt lesere ♥
