I natt har Jon Blund glemt å komme å drysse søvnstøv over meg, så da kan jeg jo likegodt hive inn et innleg om min nye header, og alle mine headere opp gjennom min blogg karriere ! 

Som dere sikkert har sett,dere som har vært innom her de siste par timene, så har jeg fått meg ny header ! Denne har jeg faktisk laget selv, og ble utrolig fornøyd i forhold til at jeg suger balle i bloggdesign ! Er som oftest ikke jeg selv som ordner designet mitt, men andre som kan det. I går fikk jeg kjempefin header av en leser, men den var litt for liten + at designet mitt er jo rosa, så selv om den var kjempefinpasset den ikke helt inn. Dere kan se bilde av den nederst 🙂 Men her kommer headerne jeg har hatt, fra første til siste : 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

l

Siden flere har etterspurt et slikt innlegg, så skal jeg nå lage det selv om jeg tidligere har postet et ganske likt innlegg. Og før dere leser, så må dere bare ha det klart at jeg og barnefaren er på talefot den dag i dag.selv om vi både har vært gode venner og bitre fiender. Det har vi lagt bak oss, skulle helst ha unngått å nevne han her, men da vil ikke historien ha noe poeng. 

Da jeg var yngre tenkte jeg mye på hvordan livet mitt kom til å bli. Hvor jeg kom til å være når jeg var 20,for eksempel. Det er vel helt normalt for alle å tenke slik, man tenker jo hele tiden på framtiden. Da jeg var yngre var jeg veldig vill, jeg festet mye, og var helt umulig mot foreldrene mine ! Jeg ble sendt på ungdomshjem på grunn av min oppførsel. Jeg skjerpet meg, jeg fikk flytte hjem etter et par år, og etter å  ha bodd med min ekskjæreste gjennom ca 2 år, så endte jeg altså opp hjemme igjen ! Jeg var alene, hjerteknust og visste ikke helt hvor veien ville ta herfra. Jeg ble kjent med han som skulle bli pappaen til min sønn, vi hadde et ganske uoffisielt forhold egentlig, for jeg var ikke klar for noe annet etter det tunge bruddet med min forrige kjæreste. Det var mye kaos, jeg var egentlig ikke glad i det heletatt, og gledet meg stort til å flytte sørover for å gå på hudpleieskole til sommeren ! Slik ble det ikke. Mars 2012 ble jeg gravid, i overkant av en måned før min 18 årsdag som jeg også hadde ventet på såå lenge ! Nå skulle jeg endelig ta silikon, min drøm gjennom flere år. Slik ble det heller ikke. Husker dagen som om det var i går, mensen min skulle ha kommet for lenge siden, det var dagen etter min etterlengtede 18 årsdag, Pappaen til Nathaniel hadde kjøpt en test dagen før, vi skulle bare sjekke at våre mistanker ikke stemte !

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det gjorde det, jeg var gravid. Jeg var atten år, og jeg skulle bli mamma ! Dette var helt sykt, sykt syykt ! Husker det gikk tusen millioner tanker gjennom hodet mitt, jeg klarte ikke å tenke. Det var ikke det, jeg visste at det ikke ville være noe problem å fortelle det til barnefaren. For han hadde sagt at han ble glad hvis jeg var gravid. Samme dagen hadde jeg legetime, på grunn av at jeg tisset så mye, og det var mistanke om diabetes. Nå som jeg visste jeg var gravid, var det jo helt åpenbart hvorfor jeg hadde tisset så ofte i noen uker ! Pappaen ble som forventet kjempeglad, jeg var så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg ! Før legetimen min , dro vi på senteret for å låne penger av søsteren hans til en ny test. En digital. Vi gikk på doen, jeg tisset på den, og vi satt da der å ventet. Etter kun et halvt minutt lyste det “Gravid” fra testen. Fra mistanke til bekreftelse. 

Jeg dro på legetimen, og tok mamma med meg siden pappaen ikke kunne. Jeg fortalte at jeg nettop hadde funnet ut at jeg var gravid, og han mente at det da ikke var nødvendig å undersøke meg for diabetes. Jeg tok en til test hos legen. Gravid. Jeg fikk gratulasjoner, men inni meg var ting egentlig bare kaos. Jeg hadde jo bare kjent han som skulle bli far til mitt barn, i under to måneder ! Jeg skulle jo flytte langt sør  til sommeren ! Hvordan skulle dette gå ? 

Jeg var ca 6 uker på vei, og om 8 måneder skulle jeg kanskje bli mamma ! Det var en helt absurd tanke , JEG, meg ?! Jeg som aldri hadde skiftet en eneste bleie før , eller såvidt tatt i en baby, Jeg hadde aldri tenkt på barn engang ! 

Siden det var så stor usikkerhet rundt det hele, og jeg ikke ante hva jeg ville, så fikk vi ny time. Da skulle jeg være rundt 8 uker på vei, og til da skulle vi ha bestemt oss for om vi ville beholde det lille bøllefrøet eller fjerne det.  Her var det mye meninger, mamma var såklart for abort, og kjæresten min ville jeg skulle beholde. Det var et vanskelig valg, for selv så klarte jeg ikke å se hva som kom til å bli best ! Jeg hadde minst lyst i hele verden til å ta abort, for jeg hadde hørt så mye stygt om det. Men jeg var heller ikke klar for å bli mamma, ikke i nærheten.Og hvertfall ikke med en jeg hadde kjent en så kort stund ! 

Det gikk 3 dager. Det var midt på natten, jeg var våken.. satt å tenkte fram og tilbake, kjæresten min lå og sov, det gjorde alle ! Så bare bestemte jeg meg for det ! Jeg postet bildet av mine graviditetstester på Facebook, og reaksjonene jeg fikk var som forventet ; “Er DU gravid ?!?!?!??” 

(2-3 betyr at det er 2-3 uker siden befruktningen, ikke hvor mange uker man er på vei) 

Neste morgen angret jeg litt på at jeg hadde gjort dette, for herregud.. det hadde jo bare gått 3 dager ! Det hadde føltes veldig riktig akkurat der og da, men det føltes ikke så riktig lengere.Jeg eier ikke impulskontroll, så da kan det bli sånn :p Pappaen ble helt sjokkert og spurte meg om jeg hadde bestemt meg for beholde . Det hadde jeg gjort. Nesten iallefall ! Nå skulle jeg bli mamma, han pappa, ja vi skulle sammen bli foreldre ! Det var en skremmende tanke, og jeg ante jo virkelig ikke hva jeg bega meg ut på. Det var kanskje likegreit, for hadde jeg visst det hadde jeg nok ikke tatt det valget som jeg gjorde. Jeg hadde en virkelig tung tid i vente, men det ante jeg jo selvfølgelig ikke noe om. Ukene gikk, og det var tid for vår legetime. Vi fortalte legen at vi hadde bestemt oss for at vi skulle fullføre dette, og legen gratulerte oss begge. Jeg fikk tildelt termin den 18 desember 2011. 

Nå som vi hadde bestemt oss, følte jeg ikke at det var noen vei tilbake. Vi gledet oss mere og mere til å bli foreldre, og på grunn av en blødning jeg hadde fikk jeg time til ultralyd i uke 11.. Alt sto fint til med den lille peanøtten som sprellet på skjermen. Det var helt absurd å tenke å at den var inni magen min, et helt nytt liv som vi hadde laget ! Jeg fikk en ultralyd til to uker senere, bare for å være sikker. Alt var helt fint da også, og jeg fikk masse fine bilder begge gangene.

Tenk, dette er Nathaniel… da han var 3,5 centimeter lang i uke 11 ! 

Når jeg var ca 12 uker på vei flyttet vi for oss selv. Vi hadde tidligere bodd hos min mamma. Det var da ting sakte men sikkert gikk mot slutten av vårt forhold, for å gjøre en lang historie kort , og uten å prate dritt om faren til ungen min på bloggen, så var han mere interessert i andre ting enn min voksende mage og svangerskapet. Jeg følte meg plutselig veldig alene oppi det hele, og det var ikke en god følelse.. ikke i det heletatt ! Jeg var veldig hormonell, og jeg spydde omtrent hver dag de 4 første månedene. Det tæret selvfølgelig også på humøret, og det hele ble egentlig bare en ond sirkel. Vi sklei mere og mere fra hverandre, og i slutten av juni gikk vi hvert til vårt. Da var jeg litt under 4 måneder på vei. Jeg var alene. Jeg skulle bli alenemamma… i en alder av knappe 18 år ! Det var en skremmende tanke, og jeg pratet mye med mamma på denne tiden. Jeg var 14 uker på vei, og abortgrensen er på 12 uker. Det ble kjapt bestemt at jeg ville ha en time til legen, for å søke til abortnemda om å få lov til å ta abort selv om jeg var 2 uker over grensa. Det hastet ! Jeg fikk timen umiddelbart, og var klar for å dra dit… likevel var det noe som stoppet meg i å møte opp på den. Jeg var jo blitt så glad i lille fine magen min allerede, som hadde vokst på seg en tydelig liten gravidkule. Jeg droppet timen. Det knuste meg innvendig å tenke på at jeg skulle drepe barnet mitt av en så egoistisk grunn. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare, aleine ! Jeg har alltid vært en jente med bein i nesa, men nå trengte jeg det virkelig. Tiden jeg hadde i møte er jeg glad for at jeg ikke visste hvor tung den skulle bli. Da jeg var 15 uker på vei, bare et par dager etter jeg atter en gang hadde bestemt meg for å beholde, kjente jeg første spark fra den lille babyen inni magen min. Jeg var lykkelig , overlykkelig ! Jeg var så utrolig glad , og jeg gråt da jeg tenkte på hvor nært jeg hadde vært til å drepe mitt eget barn. Grusomt ! Jeg har enda dårlig samvittighet når jeg tenker på det den dag i dag. 

Jeg var altså lykkelig, for første gang på flere måneder ! Da jeg var 19 uker dro vi på ultralyd, barnefaren fikk være med til tross for at det ikke var særlig god stemning oss imellom. Jeg tenkte det ville få han til å ombestemme seg. Vi fikk vite at vi ventet en vakker liten sønn, og terminen min var fortsatt satt til 18 desember 2011. Han sprellet som bare det og sparket i ultralyapparatet flere ganger. Husker jeg var såå stolt ! <3 Nå begynte babyshoppinga for alvor, jeg jobbet jo på Eurosko på dette tidspunktet, så jeg hadde jo endel penger. 

Uke 19

Rundt en uke etterpå flyttet jeg ut fra vår felles leilighet, hjem til min mamma igjen. Der ble jeg boende. Månedene gikk, magen vokste seg større og større, sparkene ble sterkere, og jeg gledet meg mere og mere, men samtidig var det en skremmende tanke at jeg som 18 åring skulle bli mamma. Alene ! Da jeg var 27 uker på vei dro vi til Tromsø for å se min kjære lille elskede sønn i 3D ultralyd. Det var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme ! Der og da, i det rommet, skjønte jeg for alvor at jeg faktisk skulle bli mamma om få måneder ! Ikke til en dukke, ikke til en veskehund, ikke en katt.. men til en baby ! Skrekkblandet fryd. 

Samme dagen sendte jeg bildene til barnefaren, og forklarte han at sønnen vår var verdens vakreste ! Vi fikk ordnet opp etter en stund. Da jeg var 32 uker på vei reiste jeg til Vadsø siden jeg skulle vitne i to rettsaker. Var da der å besøkte grava til min kjære venninne Mia , som hadde gått bort i Mai samme år. Husker at det ble virkelig først da jeg sto det på grava hennes med en annen venninne. Var helt ufattelig ! Jeg med et helt nytt liv i magen, som snart skulle komme, mens andre hadde gått bort. Rar følelse ! Mens jeg var i Vadsø fikk jeg engangsstønaden min på 36 000, jeg hadde aldri i hele mitt liv hatt så mye penger på konto før ! GIkk helt amok og kjøpte masse klær til min lille gutt mens jeg var der borte. Da jeg kom hjem møtte jeg barnefaren og fikk pratet med han. På dette tidspunktet var jeg ganske svær, han fikk kjenne på magen, men den lille gutten min som ellers var så aktiv, ville ikke la pappaen kjenne spark. Han var hvertfall enig i at jeg så ut som ei bolle ! 

Her var jeg 38 uker på vei ! 2 uker før Nathaniel kom

Likvevel var jeg verdens stolteste ! Elsket kroppen min til den dagen han kom til verden og gjør det fortsatt !

I uke 32 dro jeg på en til ultralyd, og også denne gangen var barnefaren med. Igjen fikk vi se vår vakre lille sønn, og han var blitt så stor ! Han var så stor at jeg ikke fikk med noen bilder av ansiktet, siden det var fysisk umulig. Alt sto bra til, heldigvis. På dette tidspunktet var jeg utrolig lei av å være gravid, og ville helst hatt min sønn ut dagen før ! Og heldigvis skjedde nå ikke det. Ukene gikk, jeg ble svær som et berg.. men kun på magen. Var veldig slank ellers, men magen, den ble bare større og større. Til slutt tenkte jeg at dette går ikke, jeg kommer jo til å sprekke ! Likevel fikk jeg ikke et eneste merke på den fine gravidmagen. 

Jeg og barnefaren var ikke lengere på talefot, men vi hadde pratet om at han skulle være med på fødselen og at det var det vi alle ønsket. Terminen min nærmet seg med stormskritt, og plutselig var vi i desember. Denne måneden skal jeg bli mamma, tenkte jeg ! Dagene gikk, og jeg prøvde all slags kjerringråd for å få ut min lille sønn. Han er en liten sta gutt, og det har han tydeligvis alltid vært.. for ut, neeehei, det skulle han ikke ! Den 16 desemer kom, og jeg tok kontakt med pappaen til Nathaniel og ba han pent om å bli med . Det endte med at han ikke ble med, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det ( pga at jeg ikke ønsker drama) Jeg var jo selvfølgelig utrolig lei meg og trist for det, men sånn var det. 

Den 18 desember kom, dagen jeg hadde gått å ventet på i så mange måneder ! Ingen rier, ingen vann gikk, fortsatt baby i magen. Dagen gikk som normalt, og jeg mistet bare mere og mere håpet. Hadde jo hatt veldig sterke kynnere de siste dagene, og det hadde jeg også på termindagen.  Litt seint på kvelden skulle jeg gå på en vanlig do-tur. Så ser jeg noe blod i trusa ( beklager detaljer.. ) og ROPER det høyeste jeg klarer til mamma som står på kjøkkenet, at slimproppen min har gått ! At slimproppen går er et sikkert tegn på at fødselen er nærstående. Jeg gikk tidlig å la meg, med skyhøye forventninger om at når jeg våknet skulle det være fødsel på gang ! Tja, det kan man jo på en måte si at det var da… men jeg skjønte det bare ikke ! ( Dere kan lese innlegget jeg skrev om slimproppen HER) 

Den 19 desember våknet jeg i 4 tiden, sto opp og ble ufattelig skuffet ! Skuffelsen kan på en måte ikke beskrives. Jeg gikk ned å lagde meg kakao og rundstykker, tror jeg. Og gikk opp i senga igjen med pcn på fanget. Etter bare en kort stund våken, kjenner jeg at de kraftige kynnerene kommer snikende igjen. Det gikk noen timer , før jeg plutselig skjønte at det var noe alvorlig ugler i mosen her ! Kynnerne var på en måte vonde, litt mere mensensmerteaktig og vondt i korsryggen. Jeg tenkte at jeg sikkert bare innbilte meg det, men etter noen timer ser jeg jo til min store forskrekkelse at de kom ganske jevnt. Jeg var så lykkelig, men likevel lamslått…  som da hele denne historien startet med at jeg fant ut at jeg skulle bli mamma, så denne dagen hvor jeg faktisk KOM til å bli mamma, gikk også tusenmillioner tanker gjennom hodet mitt. 

Akkurat denne dagen, så glemte mamma telefon sin hjemme. i 10 tiden ringte hun meg fra jobbtelefon sin og sa at hun hadde glemt sin mobiltelefon, men at jeg måtte ringe til jobbtelefon hvis det skjedde noe. Da kl var rundt 11, ringte jeg jordmora for å få en time til modningsakupunktur siden jeg nå var en dag over termin. Skrev et blogginnlegg mens jeg satt hjemme med det som viste seg å være RIER, som dere kan lese HER. Jeg fikk da beskjed om at jeg skulle komme til jordmor for modningsakupunktur før kl 14:00…  så da ringte jeg mamma, og det jeg sa til henne var at jeg trodde kanskje noe var på gang, men at hun ikke måtte få forventninger i det heletatt, og at det nok bare var jeg som ville det så mye at jeg innbilte meg det. Jeg fortalte henne at jeg hadde nokså regelmessige tak ( rier..) som gjorde vondt. Da sa hun til meg at jeg skulle skrive opp hver gang jeg fikk en rie. Jeg gjorde som hun sa, og skreiv opp.

Dette er da riene mine, og jeg begynte ikke å skrive opp før jeg var nokså sikker på at det faktisk var rier jeg hadde. Dere kan egentlig se på skriften min at det bare blir jævligere og jævligere :p 

Timene gikk, og det ble til slutt ganske så vondt ( huff, jeg skulle virkelig bare visst hvor vondt det skulle bli senere… ) Jeg gikk likevel i dusjen, fikset meg og tenkte jeg skulle dra på trening etter jordmortimen. Kledde på meg treningsklær, og gjorde meg klar til at mamma skulle komme. På tur til jordmoren ble riene enda mere vond, og da vi kom fram til jordmor måtte jeg stoppe opp å puste meg gjennom riene. Kom da inn dit, og fant ikke jordmoren min. Gikk da inn til den andre jordmoren, som var opptatt, og sa at jeg hadde time til modningsaku. Nevnte ingenting om at jeg trodde fødselen min var i gang, så jeg gikk tilbake i gangen der mamma var og sa at hun sa jeg skulle vente. Da ble mamma irritert, og gikk til jordmoren og sa at jeg mest sannsynlig var i fødsel og at de måtte komme med en gang. Da kom hun selvfølgelig, og akkurat når jeg skulle hilse på henne, fikk jeg en rie.. en jævlig vond en ! Sto da der , og hun så jo på meg at jeg hadde det vondt. 

De sjekket åpning. 2 centimeter. Hun sa at, åi, ja det blir visst Hammerfest på deg i dag du ! Jeg omtrent brølte tilbake ; hææh, skal jeg FØDE? I DAG ? Hun sa at hun ikke kunne love noen ting, men at det var veldig sannsynlig ja. Jeg var helt lamslått igjen. Der satt jeg på undersøkelsesbenken,og ungen min var på tur ut til verden ! Var jeg klar til å bli mamma ? No way ! Men det tror jeg ikke min lille gutt brydde seg noe om, for ut skulle han.. og han hadde det visst travelt, for etter å ha vært hjemme å fått rasket med meg saker jeg trengte til sykehuset ( med noen heidundranes rier ) så kom vi tilbake for å sjekke åpning, for at hun skulle se om jeg måtte ha ambulanse fly, eller om jeg kunne ta vanlig ambulanse over fjellet.

4 centimeter. Ambulansefly ! Riene var blitt ganske grusomme, og jeg klarte ikke å takle dem. Jeg følte at jordmoren ville meg vondt siden hun “kjeftet” på meg fordi jeg ikke pustet meg gjennom de, men bare holdt de inne på en måte.. som gjør det enda vondere! Fikk ambulansefly etter 20 minutter, men for meg virket det som en evighet. Jeg var i et smertehelvette ganger tuuusen, har aldri hatt det så vondt før i hele mittt liv ,og ante ikke at det var mulig å ha så store smerter og likevel overleve. For det hele kom til et punkt der jeg var sikker på at min siste time var kommet. 

Jeg ble sendt med Ambulansefly, med jordmor tilstede hvis han skulle bestemme seg for å komme ut på tur til Hammerfest. Ankom Hammerfest, og fikk tildelt en ny jordmor der. Jeg spydde som bare det, av ren smerte. Det var helt grusomt ! Og likevel kunne jeg ikke få bedøvende enda. Jeg måtte ligge med CTG registrening i en halvtime først, og anestesilegen som skulle sette epiduralen på meg hadde gooood tid han.. mens jeg lå å trodde jeg skulle dø.

Jordmor sjekket åpning. 6 centimeter ! Dette gikk fort ! Jeg fikk epidural, og det er den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Var rett og slett som å komme fra helvette til himmelen. Riene var fortsatt der, men ikke på laaangt nær så vonde som de hadde vært. Plutselig pratet jeg som en foss, og så kom søsteren min og Mamma som hadde kjørt etter med bil til Hammerfest. De ba meg om å sove, men neida, jeg hadde andre planer. Hadde jo så mye å si nå som jeg endelig klarte å prate ! 

Lang historie kort… de tok ut epiduralen, jeg fikk pressrier, og etter en fødsel på til sammen 17,5 timer fra første til siste rie og med pressrier i 25 minutter , var min vakre lille prins, som fikk navnet Nathaniel Chrisander, kommet til verden. 3,3 kilo og 51 cm lang. Mitt lykkeligste øyeblikk noen gang, den følelsen.. den kan virkelig ikke beskrives ! Kunne gjort det samme hundre ganger igjen, selv om det samtidig er det værste smertehelvettet jeg noen gang har gått igjennom..  Den fullstendige og mere detaljerte fødselshistorien kan dere lese HER

Å bli mamma var helt overveldene, og det å se barnet mitt komme ut det er noe jeg aldri glemmer! Har heldigvis fødselen min på film også, og det er jeg utrolig glad for den dag i dag. Alle i rommet gråt. Mamma, søsteren min og jordmor. Gledestårer. Jeg var altfor sliten til å felle en eneste tåre. Da jeg skulle kle på han, tenkte jeg.. hvordan skal dette gå da ? Jeg tør jo ikke ta i han, redd for å ødelegge han. Jordmor betrygget meg med at han blir nok ikke ødelagt. Jeg følte meg likevel veldig utrygg på situasjonen. Dette var jo noe helt annet enn jeg hadde sett for meg ! Jeg var blitt mamma, dette var mitt barn, som jeg i 18 år framover skulle ta vare på. Igjen, hvordan skulle dette gå ? Jeg som aldri hadde rørt en baby før ! Sakte men sikkert følte jeg meg mere og mere som en mamma, og jeg var aller stoltest i hele verden ! Vi reiste hjem fra sykehuset på den 3 dagen, natt til lillejulaften. Å komme hjem var ikke som jeg så for meg. Jeg var nå helt alene, selvfølgelig med mamma tilstede, men likevel så alene. Jeg følte at dette var urettferdig. Den første perioden var tøff. Jeg var lykkelig, men likevel så utrolig deprimert og følte meg veldig alene oppi det hele.  Jeg følte at min eneste oppgave her i livet var å bytte bleier, gi pupp, og sove. Det var mitt mission her i livet liksom ! Jeg var så fortvilet, og gråt nesten hver dag.

Sakte men sikkert ble det bedre. Månedene gikk, jeg fikk meg flere venner som også var mødre. Ting ble bedre, og jeg følte meg bare mere og mere sikker i mammarollen. Vi fikk mere kontakt med pappaen, men det varierte likevel veldig med mye opp og ned. Da mars-april kom så følte jeg meg endelig bra igjen, og fødselsdepresjonen jeg hadde fått var så å si borte. Livet smilte ! Jeg hadde jo verdens nydeligste lille sønn, en gave fra gud ! For det er det Nathaniel betyr, gave fra gud. Jeg er ikke kristen, men jeg liker likevel betydningen !

Folk var sjokkerte, de så at jeg mestret dette utrolig bra. Det førte til stor misunnelse og sjalusi, noe jeg merket på bloggen min og ellers. De hadde jo regnet med at jeg skulle miste både foreldreretten og omsorgsretten, siden jeg jo var blond å sminket meg og hadde vært vill tidligere ! Jeg var overlykkelig for å kunne bevise at haterne tok så feil som de kunne tatt ! 🙂 

Den dag i dag har jeg rukket å bli 19 år, og jeg har en sønn på snart 1 år. Å bli mamma som 18 åring, det er ikke noe jeg vil anbefale andre jenter å gå igjennom. Jeg hadde det som sagt utrolig tungt, både gjennom svangerskapet og den første perioden som mamma, man jo skal være overlykkelig og i lykkerus. Jeg var jo også det, men jeg var også så ufattelig lei meg… fordi det var ikke sånn jeg hadde sett for meg livet mitt som 18 år ! Tenårings-alenemamma. Jeg har gått den vanskelige veien, jeg var pent nødt til å bli voksen over natta. Jenter, mitt råd til dere er ; vent med å få barn til dere er i en sikker livssituasjon!  Å gå gjennom et svangerskap så ung, mutters alene er ikke noe jeg unner min verste fiende engang ! Det var utrolig tøft, og jeg hadde lyst til å gi opp så utrolig mange ganger.

Før jeg sier dette, så vil jeg bare påpeke at jeg elsker sønnen min over alt her i verden og ville ikke byttet han ut mot noe annet ! MEN, hadde jeg fått valget på nytt, hadde jeg nok valgt annerledes. NEI, jeg angrer ikke på Nathaniel, men jeg har fortsatt mye jeg ville ha gjort i livet som jeg nå ikke får gjort fordi jeg er blitt mamma. Jeg lever en voksens hverdag, når jeg egentlig skulle vært ungdom litt lengere. 

Dette ble et utrolig langt innlegg, et veldig ærlig innlegg ! Men denne store opplevelsen i mitt liv har gjort meg utrolig sterk, og nå det skal veldig mye til for å bryte meg ned ! Er garantert ikke alene om å ha hatt det sånn, men det er nok ganske tabubelagt å si at man kanskje ikke hadde det så fantastisk under omstendigheter der man egentlig skulle hatt det faktastisk . Nå høres det ut som jeg hadde det helt tragisk under svangerskapet, men det var jo ikke bare det.. elsket å være gravid med Nathaniel, og det var en utrolig koselig tid med mange gode stunder også ! 

Rart å tenke på at et tilfeldig møte med en som egentlig bare var en midlertidig kjæreste, førte til at jeg i dag har fått verdens beste gave ! Kunne ikke tenkt meg et annet liv enn dette akkurat nå, så får jeg gjøre alt det jeg ikke fikk gjort før jeg ble mamma når jeg blir 40 ! 🙂 

Legger med litt videoer fra svangerskape, rett etter fødselen og litt av tiden som nybakt mamma : 

Siden flere har etterspurt et slikt innlegg, så skal jeg nå lage det selv om jeg tidligere har postet et ganske likt innlegg. Og før dere leser, så må dere bare ha det klart at jeg og barnefaren er på talefot den dag i dag.selv om vi både har vært gode venner og bitre fiender. Det har vi lagt bak oss, skulle helst ha unngått å nevne han her, men da vil ikke historien ha noe poeng. 

Da jeg var yngre tenkte jeg mye på hvordan livet mitt kom til å bli. Hvor jeg kom til å være når jeg var 20,for eksempel. Det er vel helt normalt for alle å tenke slik, man tenker jo hele tiden på framtiden. Da jeg var yngre var jeg veldig vill, jeg festet mye, og var helt umulig mot foreldrene mine ! Jeg ble sendt på ungdomshjem på grunn av min oppførsel. Jeg skjerpet meg, jeg fikk flytte hjem etter et par år, og etter å  ha bodd med min ekskjæreste gjennom ca 2 år, så endte jeg altså opp hjemme igjen ! Jeg var alene, hjerteknust og visste ikke helt hvor veien ville ta herfra. Jeg ble kjent med han som skulle bli pappaen til min sønn, vi hadde et ganske uoffisielt forhold egentlig, for jeg var ikke klar for noe annet etter det tunge bruddet med min forrige kjæreste. Det var mye kaos, jeg var egentlig ikke glad i det heletatt, og gledet meg stort til å flytte sørover for å gå på hudpleieskole til sommeren ! Slik ble det ikke. Mars 2012 ble jeg gravid, i overkant av en måned før min 18 årsdag som jeg også hadde ventet på såå lenge ! Nå skulle jeg endelig ta silikon, min drøm gjennom flere år. Slik ble det heller ikke. Husker dagen som om det var i går, mensen min skulle ha kommet for lenge siden, det var dagen etter min etterlengtede 18 årsdag, Pappaen til Nathaniel hadde kjøpt en test dagen før, vi skulle bare sjekke at våre mistanker ikke stemte !

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det gjorde det, jeg var gravid. Jeg var atten år, og jeg skulle bli mamma ! Dette var helt sykt, sykt syykt ! Husker det gikk tusen millioner tanker gjennom hodet mitt, jeg klarte ikke å tenke. Det var ikke det, jeg visste at det ikke ville være noe problem å fortelle det til barnefaren. For han hadde sagt at han ble glad hvis jeg var gravid. Samme dagen hadde jeg legetime, på grunn av at jeg tisset så mye, og det var mistanke om diabetes. Nå som jeg visste jeg var gravid, var det jo helt åpenbart hvorfor jeg hadde tisset så ofte i noen uker ! Pappaen ble som forventet kjempeglad, jeg var så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg ! Før legetimen min , dro vi på senteret for å låne penger av søsteren hans til en ny test. En digital. Vi gikk på doen, jeg tisset på den, og vi satt da der å ventet. Etter kun et halvt minutt lyste det “Gravid” fra testen. Fra mistanke til bekreftelse. 

Jeg dro på legetimen, og tok mamma med meg siden pappaen ikke kunne. Jeg fortalte at jeg nettop hadde funnet ut at jeg var gravid, og han mente at det da ikke var nødvendig å undersøke meg for diabetes. Jeg tok en til test hos legen. Gravid. Jeg fikk gratulasjoner, men inni meg var ting egentlig bare kaos. Jeg hadde jo bare kjent han som skulle bli far til mitt barn, i under to måneder ! Jeg skulle jo flytte langt sør  til sommeren ! Hvordan skulle dette gå ? 

Jeg var ca 6 uker på vei, og om 8 måneder skulle jeg kanskje bli mamma ! Det var en helt absurd tanke , JEG, meg ?! Jeg som aldri hadde skiftet en eneste bleie før , eller såvidt tatt i en baby, Jeg hadde aldri tenkt på barn engang ! 

Siden det var så stor usikkerhet rundt det hele, og jeg ikke ante hva jeg ville, så fikk vi ny time. Da skulle jeg være rundt 8 uker på vei, og til da skulle vi ha bestemt oss for om vi ville beholde det lille bøllefrøet eller fjerne det.  Her var det mye meninger, mamma var såklart for abort, og kjæresten min ville jeg skulle beholde. Det var et vanskelig valg, for selv så klarte jeg ikke å se hva som kom til å bli best ! Jeg hadde minst lyst i hele verden til å ta abort, for jeg hadde hørt så mye stygt om det. Men jeg var heller ikke klar for å bli mamma, ikke i nærheten.Og hvertfall ikke med en jeg hadde kjent en så kort stund ! 

Det gikk 3 dager. Det var midt på natten, jeg var våken.. satt å tenkte fram og tilbake, kjæresten min lå og sov, det gjorde alle ! Så bare bestemte jeg meg for det ! Jeg postet bildet av mine graviditetstester på Facebook, og reaksjonene jeg fikk var som forventet ; “Er DU gravid ?!?!?!??” 

(2-3 betyr at det er 2-3 uker siden befruktningen, ikke hvor mange uker man er på vei) 

Neste morgen angret jeg litt på at jeg hadde gjort dette, for herregud.. det hadde jo bare gått 3 dager ! Det hadde føltes veldig riktig akkurat der og da, men det føltes ikke så riktig lengere.Jeg eier ikke impulskontroll, så da kan det bli sånn :p Pappaen ble helt sjokkert og spurte meg om jeg hadde bestemt meg for beholde . Det hadde jeg gjort. Nesten iallefall ! Nå skulle jeg bli mamma, han pappa, ja vi skulle sammen bli foreldre ! Det var en skremmende tanke, og jeg ante jo virkelig ikke hva jeg bega meg ut på. Det var kanskje likegreit, for hadde jeg visst det hadde jeg nok ikke tatt det valget som jeg gjorde. Jeg hadde en virkelig tung tid i vente, men det ante jeg jo selvfølgelig ikke noe om. Ukene gikk, og det var tid for vår legetime. Vi fortalte legen at vi hadde bestemt oss for at vi skulle fullføre dette, og legen gratulerte oss begge. Jeg fikk tildelt termin den 18 desember 2011. 

Nå som vi hadde bestemt oss, følte jeg ikke at det var noen vei tilbake. Vi gledet oss mere og mere til å bli foreldre, og på grunn av en blødning jeg hadde fikk jeg time til ultralyd i uke 11.. Alt sto fint til med den lille peanøtten som sprellet på skjermen. Det var helt absurd å tenke å at den var inni magen min, et helt nytt liv som vi hadde laget ! Jeg fikk en ultralyd til to uker senere, bare for å være sikker. Alt var helt fint da også, og jeg fikk masse fine bilder begge gangene.

Tenk, dette er Nathaniel… da han var 3,5 centimeter lang i uke 11 ! 

Når jeg var ca 12 uker på vei flyttet vi for oss selv. Vi hadde tidligere bodd hos min mamma. Det var da ting sakte men sikkert gikk mot slutten av vårt forhold, for å gjøre en lang historie kort , og uten å prate dritt om faren til ungen min på bloggen, så var han mere interessert i andre ting enn min voksende mage og svangerskapet. Jeg følte meg plutselig veldig alene oppi det hele, og det var ikke en god følelse.. ikke i det heletatt ! Jeg var veldig hormonell, og jeg spydde omtrent hver dag de 4 første månedene. Det tæret selvfølgelig også på humøret, og det hele ble egentlig bare en ond sirkel. Vi sklei mere og mere fra hverandre, og i slutten av juni gikk vi hvert til vårt. Da var jeg litt under 4 måneder på vei. Jeg var alene. Jeg skulle bli alenemamma… i en alder av knappe 18 år ! Det var en skremmende tanke, og jeg pratet mye med mamma på denne tiden. Jeg var 14 uker på vei, og abortgrensen er på 12 uker. Det ble kjapt bestemt at jeg ville ha en time til legen, for å søke til abortnemda om å få lov til å ta abort selv om jeg var 2 uker over grensa. Det hastet ! Jeg fikk timen umiddelbart, og var klar for å dra dit… likevel var det noe som stoppet meg i å møte opp på den. Jeg var jo blitt så glad i lille fine magen min allerede, som hadde vokst på seg en tydelig liten gravidkule. Jeg droppet timen. Det knuste meg innvendig å tenke på at jeg skulle drepe barnet mitt av en så egoistisk grunn. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare, aleine ! Jeg har alltid vært en jente med bein i nesa, men nå trengte jeg det virkelig. Tiden jeg hadde i møte er jeg glad for at jeg ikke visste hvor tung den skulle bli. Da jeg var 15 uker på vei, bare et par dager etter jeg atter en gang hadde bestemt meg for å beholde, kjente jeg første spark fra den lille babyen inni magen min. Jeg var lykkelig , overlykkelig ! Jeg var så utrolig glad , og jeg gråt da jeg tenkte på hvor nært jeg hadde vært til å drepe mitt eget barn. Grusomt ! Jeg har enda dårlig samvittighet når jeg tenker på det den dag i dag. 

Jeg var altså lykkelig, for første gang på flere måneder ! Da jeg var 19 uker dro vi på ultralyd, barnefaren fikk være med til tross for at det ikke var særlig god stemning oss imellom. Jeg tenkte det ville få han til å ombestemme seg. Vi fikk vite at vi ventet en vakker liten sønn, og terminen min var fortsatt satt til 18 desember 2011. Han sprellet som bare det og sparket i ultralyapparatet flere ganger. Husker jeg var såå stolt ! <3 Nå begynte babyshoppinga for alvor, jeg jobbet jo på Eurosko på dette tidspunktet, så jeg hadde jo endel penger. 

Uke 19

Rundt en uke etterpå flyttet jeg ut fra vår felles leilighet, hjem til min mamma igjen. Der ble jeg boende. Månedene gikk, magen vokste seg større og større, sparkene ble sterkere, og jeg gledet meg mere og mere, men samtidig var det en skremmende tanke at jeg som 18 åring skulle bli mamma. Alene ! Da jeg var 27 uker på vei dro vi til Tromsø for å se min kjære lille elskede sønn i 3D ultralyd. Det var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme ! Der og da, i det rommet, skjønte jeg for alvor at jeg faktisk skulle bli mamma om få måneder ! Ikke til en dukke, ikke til en veskehund, ikke en katt.. men til en baby ! Skrekkblandet fryd. 

Samme dagen sendte jeg bildene til barnefaren, og forklarte han at sønnen vår var verdens vakreste ! Vi fikk ordnet opp etter en stund. Da jeg var 32 uker på vei reiste jeg til Vadsø siden jeg skulle vitne i to rettsaker. Var da der å besøkte grava til min kjære venninne Mia , som hadde gått bort i Mai samme år. Husker at det ble virkelig først da jeg sto det på grava hennes med en annen venninne. Var helt ufattelig ! Jeg med et helt nytt liv i magen, som snart skulle komme, mens andre hadde gått bort. Rar følelse ! Mens jeg var i Vadsø fikk jeg engangsstønaden min på 36 000, jeg hadde aldri i hele mitt liv hatt så mye penger på konto før ! GIkk helt amok og kjøpte masse klær til min lille gutt mens jeg var der borte. Da jeg kom hjem møtte jeg barnefaren og fikk pratet med han. På dette tidspunktet var jeg ganske svær, han fikk kjenne på magen, men den lille gutten min som ellers var så aktiv, ville ikke la pappaen kjenne spark. Han var hvertfall enig i at jeg så ut som ei bolle ! 

Her var jeg 38 uker på vei ! 2 uker før Nathaniel kom

Likvevel var jeg verdens stolteste ! Elsket kroppen min til den dagen han kom til verden og gjør det fortsatt !

I uke 32 dro jeg på en til ultralyd, og også denne gangen var barnefaren med. Igjen fikk vi se vår vakre lille sønn, og han var blitt så stor ! Han var så stor at jeg ikke fikk med noen bilder av ansiktet, siden det var fysisk umulig. Alt sto bra til, heldigvis. På dette tidspunktet var jeg utrolig lei av å være gravid, og ville helst hatt min sønn ut dagen før ! Og heldigvis skjedde nå ikke det. Ukene gikk, jeg ble svær som et berg.. men kun på magen. Var veldig slank ellers, men magen, den ble bare større og større. Til slutt tenkte jeg at dette går ikke, jeg kommer jo til å sprekke ! Likevel fikk jeg ikke et eneste merke på den fine gravidmagen. 

Jeg og barnefaren var ikke lengere på talefot, men vi hadde pratet om at han skulle være med på fødselen og at det var det vi alle ønsket. Terminen min nærmet seg med stormskritt, og plutselig var vi i desember. Denne måneden skal jeg bli mamma, tenkte jeg ! Dagene gikk, og jeg prøvde all slags kjerringråd for å få ut min lille sønn. Han er en liten sta gutt, og det har han tydeligvis alltid vært.. for ut, neeehei, det skulle han ikke ! Den 16 desemer kom, og jeg tok kontakt med pappaen til Nathaniel og ba han pent om å bli med . Det endte med at han ikke ble med, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det ( pga at jeg ikke ønsker drama) Jeg var jo selvfølgelig utrolig lei meg og trist for det, men sånn var det. 

Den 18 desember kom, dagen jeg hadde gått å ventet på i så mange måneder ! Ingen rier, ingen vann gikk, fortsatt baby i magen. Dagen gikk som normalt, og jeg mistet bare mere og mere håpet. Hadde jo hatt veldig sterke kynnere de siste dagene, og det hadde jeg også på termindagen.  Litt seint på kvelden skulle jeg gå på en vanlig do-tur. Så ser jeg noe blod i trusa ( beklager detaljer.. ) og ROPER det høyeste jeg klarer til mamma som står på kjøkkenet, at slimproppen min har gått ! At slimproppen går er et sikkert tegn på at fødselen er nærstående. Jeg gikk tidlig å la meg, med skyhøye forventninger om at når jeg våknet skulle det være fødsel på gang ! Tja, det kan man jo på en måte si at det var da… men jeg skjønte det bare ikke ! ( Dere kan lese innlegget jeg skrev om slimproppen HER) 

Den 19 desember våknet jeg i 4 tiden, sto opp og ble ufattelig skuffet ! Skuffelsen kan på en måte ikke beskrives. Jeg gikk ned å lagde meg kakao og rundstykker, tror jeg. Og gikk opp i senga igjen med pcn på fanget. Etter bare en kort stund våken, kjenner jeg at de kraftige kynnerene kommer snikende igjen. Det gikk noen timer , før jeg plutselig skjønte at det var noe alvorlig ugler i mosen her ! Kynnerne var på en måte vonde, litt mere mensensmerteaktig og vondt i korsryggen. Jeg tenkte at jeg sikkert bare innbilte meg det, men etter noen timer ser jeg jo til min store forskrekkelse at de kom ganske jevnt. Jeg var så lykkelig, men likevel lamslått…  som da hele denne historien startet med at jeg fant ut at jeg skulle bli mamma, så denne dagen hvor jeg faktisk KOM til å bli mamma, gikk også tusenmillioner tanker gjennom hodet mitt. 

Akkurat denne dagen, så glemte mamma telefon sin hjemme. i 10 tiden ringte hun meg fra jobbtelefon sin og sa at hun hadde glemt sin mobiltelefon, men at jeg måtte ringe til jobbtelefon hvis det skjedde noe. Da kl var rundt 11, ringte jeg jordmora for å få en time til modningsakupunktur siden jeg nå var en dag over termin. Skrev et blogginnlegg mens jeg satt hjemme med det som viste seg å være RIER, som dere kan lese HER. Jeg fikk da beskjed om at jeg skulle komme til jordmor for modningsakupunktur før kl 14:00…  så da ringte jeg mamma, og det jeg sa til henne var at jeg trodde kanskje noe var på gang, men at hun ikke måtte få forventninger i det heletatt, og at det nok bare var jeg som ville det så mye at jeg innbilte meg det. Jeg fortalte henne at jeg hadde nokså regelmessige tak ( rier..) som gjorde vondt. Da sa hun til meg at jeg skulle skrive opp hver gang jeg fikk en rie. Jeg gjorde som hun sa, og skreiv opp.

Dette er da riene mine, og jeg begynte ikke å skrive opp før jeg var nokså sikker på at det faktisk var rier jeg hadde. Dere kan egentlig se på skriften min at det bare blir jævligere og jævligere :p 

Timene gikk, og det ble til slutt ganske så vondt ( huff, jeg skulle virkelig bare visst hvor vondt det skulle bli senere… ) Jeg gikk likevel i dusjen, fikset meg og tenkte jeg skulle dra på trening etter jordmortimen. Kledde på meg treningsklær, og gjorde meg klar til at mamma skulle komme. På tur til jordmoren ble riene enda mere vond, og da vi kom fram til jordmor måtte jeg stoppe opp å puste meg gjennom riene. Kom da inn dit, og fant ikke jordmoren min. Gikk da inn til den andre jordmoren, som var opptatt, og sa at jeg hadde time til modningsaku. Nevnte ingenting om at jeg trodde fødselen min var i gang, så jeg gikk tilbake i gangen der mamma var og sa at hun sa jeg skulle vente. Da ble mamma irritert, og gikk til jordmoren og sa at jeg mest sannsynlig var i fødsel og at de måtte komme med en gang. Da kom hun selvfølgelig, og akkurat når jeg skulle hilse på henne, fikk jeg en rie.. en jævlig vond en ! Sto da der , og hun så jo på meg at jeg hadde det vondt. 

De sjekket åpning. 2 centimeter. Hun sa at, åi, ja det blir visst Hammerfest på deg i dag du ! Jeg omtrent brølte tilbake ; hææh, skal jeg FØDE? I DAG ? Hun sa at hun ikke kunne love noen ting, men at det var veldig sannsynlig ja. Jeg var helt lamslått igjen. Der satt jeg på undersøkelsesbenken,og ungen min var på tur ut til verden ! Var jeg klar til å bli mamma ? No way ! Men det tror jeg ikke min lille gutt brydde seg noe om, for ut skulle han.. og han hadde det visst travelt, for etter å ha vært hjemme å fått rasket med meg saker jeg trengte til sykehuset ( med noen heidundranes rier ) så kom vi tilbake for å sjekke åpning, for at hun skulle se om jeg måtte ha ambulanse fly, eller om jeg kunne ta vanlig ambulanse over fjellet.

4 centimeter. Ambulansefly ! Riene var blitt ganske grusomme, og jeg klarte ikke å takle dem. Jeg følte at jordmoren ville meg vondt siden hun “kjeftet” på meg fordi jeg ikke pustet meg gjennom de, men bare holdt de inne på en måte.. som gjør det enda vondere! Fikk ambulansefly etter 20 minutter, men for meg virket det som en evighet. Jeg var i et smertehelvette ganger tuuusen, har aldri hatt det så vondt før i hele mittt liv ,og ante ikke at det var mulig å ha så store smerter og likevel overleve. For det hele kom til et punkt der jeg var sikker på at min siste time var kommet. 

Jeg ble sendt med Ambulansefly, med jordmor tilstede hvis han skulle bestemme seg for å komme ut på tur til Hammerfest. Ankom Hammerfest, og fikk tildelt en ny jordmor der. Jeg spydde som bare det, av ren smerte. Det var helt grusomt ! Og likevel kunne jeg ikke få bedøvende enda. Jeg måtte ligge med CTG registrening i en halvtime først, og anestesilegen som skulle sette epiduralen på meg hadde gooood tid han.. mens jeg lå å trodde jeg skulle dø.

Jordmor sjekket åpning. 6 centimeter ! Dette gikk fort ! Jeg fikk epidural, og det er den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Var rett og slett som å komme fra helvette til himmelen. Riene var fortsatt der, men ikke på laaangt nær så vonde som de hadde vært. Plutselig pratet jeg som en foss, og så kom søsteren min og Mamma som hadde kjørt etter med bil til Hammerfest. De ba meg om å sove, men neida, jeg hadde andre planer. Hadde jo så mye å si nå som jeg endelig klarte å prate ! 

Lang historie kort… de tok ut epiduralen, jeg fikk pressrier, og etter en fødsel på til sammen 17,5 timer fra første til siste rie og med pressrier i 25 minutter , var min vakre lille prins, som fikk navnet Nathaniel Chrisander, kommet til verden. 3,3 kilo og 51 cm lang. Mitt lykkeligste øyeblikk noen gang, den følelsen.. den kan virkelig ikke beskrives ! Kunne gjort det samme hundre ganger igjen, selv om det samtidig er det værste smertehelvettet jeg noen gang har gått igjennom..  Den fullstendige og mere detaljerte fødselshistorien kan dere lese HER

Å bli mamma var helt overveldene, og det å se barnet mitt komme ut det er noe jeg aldri glemmer! Har heldigvis fødselen min på film også, og det er jeg utrolig glad for den dag i dag. Alle i rommet gråt. Mamma, søsteren min og jordmor. Gledestårer. Jeg var altfor sliten til å felle en eneste tåre. Da jeg skulle kle på han, tenkte jeg.. hvordan skal dette gå da ? Jeg tør jo ikke ta i han, redd for å ødelegge han. Jordmor betrygget meg med at han blir nok ikke ødelagt. Jeg følte meg likevel veldig utrygg på situasjonen. Dette var jo noe helt annet enn jeg hadde sett for meg ! Jeg var blitt mamma, dette var mitt barn, som jeg i 18 år framover skulle ta vare på. Igjen, hvordan skulle dette gå ? Jeg som aldri hadde rørt en baby før ! Sakte men sikkert følte jeg meg mere og mere som en mamma, og jeg var aller stoltest i hele verden ! Vi reiste hjem fra sykehuset på den 3 dagen, natt til lillejulaften. Å komme hjem var ikke som jeg så for meg. Jeg var nå helt alene, selvfølgelig med mamma tilstede, men likevel så alene. Jeg følte at dette var urettferdig. Den første perioden var tøff. Jeg var lykkelig, men likevel så utrolig deprimert og følte meg veldig alene oppi det hele.  Jeg følte at min eneste oppgave her i livet var å bytte bleier, gi pupp, og sove. Det var mitt mission her i livet liksom ! Jeg var så fortvilet, og gråt nesten hver dag.

Sakte men sikkert ble det bedre. Månedene gikk, jeg fikk meg flere venner som også var mødre. Ting ble bedre, og jeg følte meg bare mere og mere sikker i mammarollen. Vi fikk mere kontakt med pappaen, men det varierte likevel veldig med mye opp og ned. Da mars-april kom så følte jeg meg endelig bra igjen, og fødselsdepresjonen jeg hadde fått var så å si borte. Livet smilte ! Jeg hadde jo verdens nydeligste lille sønn, en gave fra gud ! For det er det Nathaniel betyr, gave fra gud. Jeg er ikke kristen, men jeg liker likevel betydningen !

Folk var sjokkerte, de så at jeg mestret dette utrolig bra. Det førte til stor misunnelse og sjalusi, noe jeg merket på bloggen min og ellers. De hadde jo regnet med at jeg skulle miste både foreldreretten og omsorgsretten, siden jeg jo var blond å sminket meg og hadde vært vill tidligere ! Jeg var overlykkelig for å kunne bevise at haterne tok så feil som de kunne tatt ! 🙂 

Den dag i dag har jeg rukket å bli 19 år, og jeg har en sønn på snart 1 år. Å bli mamma som 18 åring, det er ikke noe jeg vil anbefale andre jenter å gå igjennom. Jeg hadde det som sagt utrolig tungt, både gjennom svangerskapet og den første perioden som mamma, man jo skal være overlykkelig og i lykkerus. Jeg var jo også det, men jeg var også så ufattelig lei meg… fordi det var ikke sånn jeg hadde sett for meg livet mitt som 18 år ! Tenårings-alenemamma. Jeg har gått den vanskelige veien, jeg var pent nødt til å bli voksen over natta. Jenter, mitt råd til dere er ; vent med å få barn til dere er i en sikker livssituasjon!  Å gå gjennom et svangerskap så ung, mutters alene er ikke noe jeg unner min verste fiende engang ! Det var utrolig tøft, og jeg hadde lyst til å gi opp så utrolig mange ganger.

Før jeg sier dette, så vil jeg bare påpeke at jeg elsker sønnen min over alt her i verden og ville ikke byttet han ut mot noe annet ! MEN, hadde jeg fått valget på nytt, hadde jeg nok valgt annerledes. NEI, jeg angrer ikke på Nathaniel, men jeg har fortsatt mye jeg ville ha gjort i livet som jeg nå ikke får gjort fordi jeg er blitt mamma. Jeg lever en voksens hverdag, når jeg egentlig skulle vært ungdom litt lengere. 

Dette ble et utrolig langt innlegg, et veldig ærlig innlegg ! Men denne store opplevelsen i mitt liv har gjort meg utrolig sterk, og nå det skal veldig mye til for å bryte meg ned ! Er garantert ikke alene om å ha hatt det sånn, men det er nok ganske tabubelagt å si at man kanskje ikke hadde det så fantastisk under omstendigheter der man egentlig skulle hatt det faktastisk . Nå høres det ut som jeg hadde det helt tragisk under svangerskapet, men det var jo ikke bare det.. elsket å være gravid med Nathaniel, og det var en utrolig koselig tid med mange gode stunder også ! 

Rart å tenke på at et tilfeldig møte med en som egentlig bare var en midlertidig kjæreste, førte til at jeg i dag har fått verdens beste gave ! Kunne ikke tenkt meg et annet liv enn dette akkurat nå, så får jeg gjøre alt det jeg ikke fikk gjort før jeg ble mamma når jeg blir 40 ! 🙂 

Legger med litt videoer fra svangerskape, rett etter fødselen og litt av tiden som nybakt mamma : 

Siden flere har etterspurt et slikt innlegg, så skal jeg nå lage det selv om jeg tidligere har postet et ganske likt innlegg. Og før dere leser, så må dere bare ha det klart at jeg og barnefaren er på talefot den dag i dag.selv om vi både har vært gode venner og bitre fiender. Det har vi lagt bak oss, skulle helst ha unngått å nevne han her, men da vil ikke historien ha noe poeng. 

Da jeg var yngre tenkte jeg mye på hvordan livet mitt kom til å bli. Hvor jeg kom til å være når jeg var 20,for eksempel. Det er vel helt normalt for alle å tenke slik, man tenker jo hele tiden på framtiden. Da jeg var yngre var jeg veldig vill, jeg festet mye, og var helt umulig mot foreldrene mine ! Jeg ble sendt på ungdomshjem på grunn av min oppførsel. Jeg skjerpet meg, jeg fikk flytte hjem etter et par år, og etter å  ha bodd med min ekskjæreste gjennom ca 2 år, så endte jeg altså opp hjemme igjen ! Jeg var alene, hjerteknust og visste ikke helt hvor veien ville ta herfra. Jeg ble kjent med han som skulle bli pappaen til min sønn, vi hadde et ganske uoffisielt forhold egentlig, for jeg var ikke klar for noe annet etter det tunge bruddet med min forrige kjæreste. Det var mye kaos, jeg var egentlig ikke glad i det heletatt, og gledet meg stort til å flytte sørover for å gå på hudpleieskole til sommeren ! Slik ble det ikke. Mars 2012 ble jeg gravid, i overkant av en måned før min 18 årsdag som jeg også hadde ventet på såå lenge ! Nå skulle jeg endelig ta silikon, min drøm gjennom flere år. Slik ble det heller ikke. Husker dagen som om det var i går, mensen min skulle ha kommet for lenge siden, det var dagen etter min etterlengtede 18 årsdag, Pappaen til Nathaniel hadde kjøpt en test dagen før, vi skulle bare sjekke at våre mistanker ikke stemte !

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det gjorde det, jeg var gravid. Jeg var atten år, og jeg skulle bli mamma ! Dette var helt sykt, sykt syykt ! Husker det gikk tusen millioner tanker gjennom hodet mitt, jeg klarte ikke å tenke. Det var ikke det, jeg visste at det ikke ville være noe problem å fortelle det til barnefaren. For han hadde sagt at han ble glad hvis jeg var gravid. Samme dagen hadde jeg legetime, på grunn av at jeg tisset så mye, og det var mistanke om diabetes. Nå som jeg visste jeg var gravid, var det jo helt åpenbart hvorfor jeg hadde tisset så ofte i noen uker ! Pappaen ble som forventet kjempeglad, jeg var så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg ! Før legetimen min , dro vi på senteret for å låne penger av søsteren hans til en ny test. En digital. Vi gikk på doen, jeg tisset på den, og vi satt da der å ventet. Etter kun et halvt minutt lyste det “Gravid” fra testen. Fra mistanke til bekreftelse. 

Jeg dro på legetimen, og tok mamma med meg siden pappaen ikke kunne. Jeg fortalte at jeg nettop hadde funnet ut at jeg var gravid, og han mente at det da ikke var nødvendig å undersøke meg for diabetes. Jeg tok en til test hos legen. Gravid. Jeg fikk gratulasjoner, men inni meg var ting egentlig bare kaos. Jeg hadde jo bare kjent han som skulle bli far til mitt barn, i under to måneder ! Jeg skulle jo flytte langt sør  til sommeren ! Hvordan skulle dette gå ? 

Jeg var ca 6 uker på vei, og om 8 måneder skulle jeg kanskje bli mamma ! Det var en helt absurd tanke , JEG, meg ?! Jeg som aldri hadde skiftet en eneste bleie før , eller såvidt tatt i en baby, Jeg hadde aldri tenkt på barn engang ! 

Siden det var så stor usikkerhet rundt det hele, og jeg ikke ante hva jeg ville, så fikk vi ny time. Da skulle jeg være rundt 8 uker på vei, og til da skulle vi ha bestemt oss for om vi ville beholde det lille bøllefrøet eller fjerne det.  Her var det mye meninger, mamma var såklart for abort, og kjæresten min ville jeg skulle beholde. Det var et vanskelig valg, for selv så klarte jeg ikke å se hva som kom til å bli best ! Jeg hadde minst lyst i hele verden til å ta abort, for jeg hadde hørt så mye stygt om det. Men jeg var heller ikke klar for å bli mamma, ikke i nærheten.Og hvertfall ikke med en jeg hadde kjent en så kort stund ! 

Det gikk 3 dager. Det var midt på natten, jeg var våken.. satt å tenkte fram og tilbake, kjæresten min lå og sov, det gjorde alle ! Så bare bestemte jeg meg for det ! Jeg postet bildet av mine graviditetstester på Facebook, og reaksjonene jeg fikk var som forventet ; “Er DU gravid ?!?!?!??” 

(2-3 betyr at det er 2-3 uker siden befruktningen, ikke hvor mange uker man er på vei) 

Neste morgen angret jeg litt på at jeg hadde gjort dette, for herregud.. det hadde jo bare gått 3 dager ! Det hadde føltes veldig riktig akkurat der og da, men det føltes ikke så riktig lengere.Jeg eier ikke impulskontroll, så da kan det bli sånn :p Pappaen ble helt sjokkert og spurte meg om jeg hadde bestemt meg for beholde . Det hadde jeg gjort. Nesten iallefall ! Nå skulle jeg bli mamma, han pappa, ja vi skulle sammen bli foreldre ! Det var en skremmende tanke, og jeg ante jo virkelig ikke hva jeg bega meg ut på. Det var kanskje likegreit, for hadde jeg visst det hadde jeg nok ikke tatt det valget som jeg gjorde. Jeg hadde en virkelig tung tid i vente, men det ante jeg jo selvfølgelig ikke noe om. Ukene gikk, og det var tid for vår legetime. Vi fortalte legen at vi hadde bestemt oss for at vi skulle fullføre dette, og legen gratulerte oss begge. Jeg fikk tildelt termin den 18 desember 2011. 

Nå som vi hadde bestemt oss, følte jeg ikke at det var noen vei tilbake. Vi gledet oss mere og mere til å bli foreldre, og på grunn av en blødning jeg hadde fikk jeg time til ultralyd i uke 11.. Alt sto fint til med den lille peanøtten som sprellet på skjermen. Det var helt absurd å tenke å at den var inni magen min, et helt nytt liv som vi hadde laget ! Jeg fikk en ultralyd til to uker senere, bare for å være sikker. Alt var helt fint da også, og jeg fikk masse fine bilder begge gangene.

Tenk, dette er Nathaniel… da han var 3,5 centimeter lang i uke 11 ! 

Når jeg var ca 12 uker på vei flyttet vi for oss selv. Vi hadde tidligere bodd hos min mamma. Det var da ting sakte men sikkert gikk mot slutten av vårt forhold, for å gjøre en lang historie kort , og uten å prate dritt om faren til ungen min på bloggen, så var han mere interessert i andre ting enn min voksende mage og svangerskapet. Jeg følte meg plutselig veldig alene oppi det hele, og det var ikke en god følelse.. ikke i det heletatt ! Jeg var veldig hormonell, og jeg spydde omtrent hver dag de 4 første månedene. Det tæret selvfølgelig også på humøret, og det hele ble egentlig bare en ond sirkel. Vi sklei mere og mere fra hverandre, og i slutten av juni gikk vi hvert til vårt. Da var jeg litt under 4 måneder på vei. Jeg var alene. Jeg skulle bli alenemamma… i en alder av knappe 18 år ! Det var en skremmende tanke, og jeg pratet mye med mamma på denne tiden. Jeg var 14 uker på vei, og abortgrensen er på 12 uker. Det ble kjapt bestemt at jeg ville ha en time til legen, for å søke til abortnemda om å få lov til å ta abort selv om jeg var 2 uker over grensa. Det hastet ! Jeg fikk timen umiddelbart, og var klar for å dra dit… likevel var det noe som stoppet meg i å møte opp på den. Jeg var jo blitt så glad i lille fine magen min allerede, som hadde vokst på seg en tydelig liten gravidkule. Jeg droppet timen. Det knuste meg innvendig å tenke på at jeg skulle drepe barnet mitt av en så egoistisk grunn. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare, aleine ! Jeg har alltid vært en jente med bein i nesa, men nå trengte jeg det virkelig. Tiden jeg hadde i møte er jeg glad for at jeg ikke visste hvor tung den skulle bli. Da jeg var 15 uker på vei, bare et par dager etter jeg atter en gang hadde bestemt meg for å beholde, kjente jeg første spark fra den lille babyen inni magen min. Jeg var lykkelig , overlykkelig ! Jeg var så utrolig glad , og jeg gråt da jeg tenkte på hvor nært jeg hadde vært til å drepe mitt eget barn. Grusomt ! Jeg har enda dårlig samvittighet når jeg tenker på det den dag i dag. 

Jeg var altså lykkelig, for første gang på flere måneder ! Da jeg var 19 uker dro vi på ultralyd, barnefaren fikk være med til tross for at det ikke var særlig god stemning oss imellom. Jeg tenkte det ville få han til å ombestemme seg. Vi fikk vite at vi ventet en vakker liten sønn, og terminen min var fortsatt satt til 18 desember 2011. Han sprellet som bare det og sparket i ultralyapparatet flere ganger. Husker jeg var såå stolt ! <3 Nå begynte babyshoppinga for alvor, jeg jobbet jo på Eurosko på dette tidspunktet, så jeg hadde jo endel penger. 

Uke 19

Rundt en uke etterpå flyttet jeg ut fra vår felles leilighet, hjem til min mamma igjen. Der ble jeg boende. Månedene gikk, magen vokste seg større og større, sparkene ble sterkere, og jeg gledet meg mere og mere, men samtidig var det en skremmende tanke at jeg som 18 åring skulle bli mamma. Alene ! Da jeg var 27 uker på vei dro vi til Tromsø for å se min kjære lille elskede sønn i 3D ultralyd. Det var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme ! Der og da, i det rommet, skjønte jeg for alvor at jeg faktisk skulle bli mamma om få måneder ! Ikke til en dukke, ikke til en veskehund, ikke en katt.. men til en baby ! Skrekkblandet fryd. 

Samme dagen sendte jeg bildene til barnefaren, og forklarte han at sønnen vår var verdens vakreste ! Vi fikk ordnet opp etter en stund. Da jeg var 32 uker på vei reiste jeg til Vadsø siden jeg skulle vitne i to rettsaker. Var da der å besøkte grava til min kjære venninne Mia , som hadde gått bort i Mai samme år. Husker at det ble virkelig først da jeg sto det på grava hennes med en annen venninne. Var helt ufattelig ! Jeg med et helt nytt liv i magen, som snart skulle komme, mens andre hadde gått bort. Rar følelse ! Mens jeg var i Vadsø fikk jeg engangsstønaden min på 36 000, jeg hadde aldri i hele mitt liv hatt så mye penger på konto før ! GIkk helt amok og kjøpte masse klær til min lille gutt mens jeg var der borte. Da jeg kom hjem møtte jeg barnefaren og fikk pratet med han. På dette tidspunktet var jeg ganske svær, han fikk kjenne på magen, men den lille gutten min som ellers var så aktiv, ville ikke la pappaen kjenne spark. Han var hvertfall enig i at jeg så ut som ei bolle ! 

Her var jeg 38 uker på vei ! 2 uker før Nathaniel kom

Likvevel var jeg verdens stolteste ! Elsket kroppen min til den dagen han kom til verden og gjør det fortsatt !

I uke 32 dro jeg på en til ultralyd, og også denne gangen var barnefaren med. Igjen fikk vi se vår vakre lille sønn, og han var blitt så stor ! Han var så stor at jeg ikke fikk med noen bilder av ansiktet, siden det var fysisk umulig. Alt sto bra til, heldigvis. På dette tidspunktet var jeg utrolig lei av å være gravid, og ville helst hatt min sønn ut dagen før ! Og heldigvis skjedde nå ikke det. Ukene gikk, jeg ble svær som et berg.. men kun på magen. Var veldig slank ellers, men magen, den ble bare større og større. Til slutt tenkte jeg at dette går ikke, jeg kommer jo til å sprekke ! Likevel fikk jeg ikke et eneste merke på den fine gravidmagen. 

Jeg og barnefaren var ikke lengere på talefot, men vi hadde pratet om at han skulle være med på fødselen og at det var det vi alle ønsket. Terminen min nærmet seg med stormskritt, og plutselig var vi i desember. Denne måneden skal jeg bli mamma, tenkte jeg ! Dagene gikk, og jeg prøvde all slags kjerringråd for å få ut min lille sønn. Han er en liten sta gutt, og det har han tydeligvis alltid vært.. for ut, neeehei, det skulle han ikke ! Den 16 desemer kom, og jeg tok kontakt med pappaen til Nathaniel og ba han pent om å bli med . Det endte med at han ikke ble med, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det ( pga at jeg ikke ønsker drama) Jeg var jo selvfølgelig utrolig lei meg og trist for det, men sånn var det. 

Den 18 desember kom, dagen jeg hadde gått å ventet på i så mange måneder ! Ingen rier, ingen vann gikk, fortsatt baby i magen. Dagen gikk som normalt, og jeg mistet bare mere og mere håpet. Hadde jo hatt veldig sterke kynnere de siste dagene, og det hadde jeg også på termindagen.  Litt seint på kvelden skulle jeg gå på en vanlig do-tur. Så ser jeg noe blod i trusa ( beklager detaljer.. ) og ROPER det høyeste jeg klarer til mamma som står på kjøkkenet, at slimproppen min har gått ! At slimproppen går er et sikkert tegn på at fødselen er nærstående. Jeg gikk tidlig å la meg, med skyhøye forventninger om at når jeg våknet skulle det være fødsel på gang ! Tja, det kan man jo på en måte si at det var da… men jeg skjønte det bare ikke ! ( Dere kan lese innlegget jeg skrev om slimproppen HER) 

Den 19 desember våknet jeg i 4 tiden, sto opp og ble ufattelig skuffet ! Skuffelsen kan på en måte ikke beskrives. Jeg gikk ned å lagde meg kakao og rundstykker, tror jeg. Og gikk opp i senga igjen med pcn på fanget. Etter bare en kort stund våken, kjenner jeg at de kraftige kynnerene kommer snikende igjen. Det gikk noen timer , før jeg plutselig skjønte at det var noe alvorlig ugler i mosen her ! Kynnerne var på en måte vonde, litt mere mensensmerteaktig og vondt i korsryggen. Jeg tenkte at jeg sikkert bare innbilte meg det, men etter noen timer ser jeg jo til min store forskrekkelse at de kom ganske jevnt. Jeg var så lykkelig, men likevel lamslått…  som da hele denne historien startet med at jeg fant ut at jeg skulle bli mamma, så denne dagen hvor jeg faktisk KOM til å bli mamma, gikk også tusenmillioner tanker gjennom hodet mitt. 

Akkurat denne dagen, så glemte mamma telefon sin hjemme. i 10 tiden ringte hun meg fra jobbtelefon sin og sa at hun hadde glemt sin mobiltelefon, men at jeg måtte ringe til jobbtelefon hvis det skjedde noe. Da kl var rundt 11, ringte jeg jordmora for å få en time til modningsakupunktur siden jeg nå var en dag over termin. Skrev et blogginnlegg mens jeg satt hjemme med det som viste seg å være RIER, som dere kan lese HER. Jeg fikk da beskjed om at jeg skulle komme til jordmor for modningsakupunktur før kl 14:00…  så da ringte jeg mamma, og det jeg sa til henne var at jeg trodde kanskje noe var på gang, men at hun ikke måtte få forventninger i det heletatt, og at det nok bare var jeg som ville det så mye at jeg innbilte meg det. Jeg fortalte henne at jeg hadde nokså regelmessige tak ( rier..) som gjorde vondt. Da sa hun til meg at jeg skulle skrive opp hver gang jeg fikk en rie. Jeg gjorde som hun sa, og skreiv opp.

Dette er da riene mine, og jeg begynte ikke å skrive opp før jeg var nokså sikker på at det faktisk var rier jeg hadde. Dere kan egentlig se på skriften min at det bare blir jævligere og jævligere :p 

Timene gikk, og det ble til slutt ganske så vondt ( huff, jeg skulle virkelig bare visst hvor vondt det skulle bli senere… ) Jeg gikk likevel i dusjen, fikset meg og tenkte jeg skulle dra på trening etter jordmortimen. Kledde på meg treningsklær, og gjorde meg klar til at mamma skulle komme. På tur til jordmoren ble riene enda mere vond, og da vi kom fram til jordmor måtte jeg stoppe opp å puste meg gjennom riene. Kom da inn dit, og fant ikke jordmoren min. Gikk da inn til den andre jordmoren, som var opptatt, og sa at jeg hadde time til modningsaku. Nevnte ingenting om at jeg trodde fødselen min var i gang, så jeg gikk tilbake i gangen der mamma var og sa at hun sa jeg skulle vente. Da ble mamma irritert, og gikk til jordmoren og sa at jeg mest sannsynlig var i fødsel og at de måtte komme med en gang. Da kom hun selvfølgelig, og akkurat når jeg skulle hilse på henne, fikk jeg en rie.. en jævlig vond en ! Sto da der , og hun så jo på meg at jeg hadde det vondt. 

De sjekket åpning. 2 centimeter. Hun sa at, åi, ja det blir visst Hammerfest på deg i dag du ! Jeg omtrent brølte tilbake ; hææh, skal jeg FØDE? I DAG ? Hun sa at hun ikke kunne love noen ting, men at det var veldig sannsynlig ja. Jeg var helt lamslått igjen. Der satt jeg på undersøkelsesbenken,og ungen min var på tur ut til verden ! Var jeg klar til å bli mamma ? No way ! Men det tror jeg ikke min lille gutt brydde seg noe om, for ut skulle han.. og han hadde det visst travelt, for etter å ha vært hjemme å fått rasket med meg saker jeg trengte til sykehuset ( med noen heidundranes rier ) så kom vi tilbake for å sjekke åpning, for at hun skulle se om jeg måtte ha ambulanse fly, eller om jeg kunne ta vanlig ambulanse over fjellet.

4 centimeter. Ambulansefly ! Riene var blitt ganske grusomme, og jeg klarte ikke å takle dem. Jeg følte at jordmoren ville meg vondt siden hun “kjeftet” på meg fordi jeg ikke pustet meg gjennom de, men bare holdt de inne på en måte.. som gjør det enda vondere! Fikk ambulansefly etter 20 minutter, men for meg virket det som en evighet. Jeg var i et smertehelvette ganger tuuusen, har aldri hatt det så vondt før i hele mittt liv ,og ante ikke at det var mulig å ha så store smerter og likevel overleve. For det hele kom til et punkt der jeg var sikker på at min siste time var kommet. 

Jeg ble sendt med Ambulansefly, med jordmor tilstede hvis han skulle bestemme seg for å komme ut på tur til Hammerfest. Ankom Hammerfest, og fikk tildelt en ny jordmor der. Jeg spydde som bare det, av ren smerte. Det var helt grusomt ! Og likevel kunne jeg ikke få bedøvende enda. Jeg måtte ligge med CTG registrening i en halvtime først, og anestesilegen som skulle sette epiduralen på meg hadde gooood tid han.. mens jeg lå å trodde jeg skulle dø.

Jordmor sjekket åpning. 6 centimeter ! Dette gikk fort ! Jeg fikk epidural, og det er den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Var rett og slett som å komme fra helvette til himmelen. Riene var fortsatt der, men ikke på laaangt nær så vonde som de hadde vært. Plutselig pratet jeg som en foss, og så kom søsteren min og Mamma som hadde kjørt etter med bil til Hammerfest. De ba meg om å sove, men neida, jeg hadde andre planer. Hadde jo så mye å si nå som jeg endelig klarte å prate ! 

Lang historie kort… de tok ut epiduralen, jeg fikk pressrier, og etter en fødsel på til sammen 17,5 timer fra første til siste rie og med pressrier i 25 minutter , var min vakre lille prins, som fikk navnet Nathaniel Chrisander, kommet til verden. 3,3 kilo og 51 cm lang. Mitt lykkeligste øyeblikk noen gang, den følelsen.. den kan virkelig ikke beskrives ! Kunne gjort det samme hundre ganger igjen, selv om det samtidig er det værste smertehelvettet jeg noen gang har gått igjennom..  Den fullstendige og mere detaljerte fødselshistorien kan dere lese HER

Å bli mamma var helt overveldene, og det å se barnet mitt komme ut det er noe jeg aldri glemmer! Har heldigvis fødselen min på film også, og det er jeg utrolig glad for den dag i dag. Alle i rommet gråt. Mamma, søsteren min og jordmor. Gledestårer. Jeg var altfor sliten til å felle en eneste tåre. Da jeg skulle kle på han, tenkte jeg.. hvordan skal dette gå da ? Jeg tør jo ikke ta i han, redd for å ødelegge han. Jordmor betrygget meg med at han blir nok ikke ødelagt. Jeg følte meg likevel veldig utrygg på situasjonen. Dette var jo noe helt annet enn jeg hadde sett for meg ! Jeg var blitt mamma, dette var mitt barn, som jeg i 18 år framover skulle ta vare på. Igjen, hvordan skulle dette gå ? Jeg som aldri hadde rørt en baby før ! Sakte men sikkert følte jeg meg mere og mere som en mamma, og jeg var aller stoltest i hele verden ! Vi reiste hjem fra sykehuset på den 3 dagen, natt til lillejulaften. Å komme hjem var ikke som jeg så for meg. Jeg var nå helt alene, selvfølgelig med mamma tilstede, men likevel så alene. Jeg følte at dette var urettferdig. Den første perioden var tøff. Jeg var lykkelig, men likevel så utrolig deprimert og følte meg veldig alene oppi det hele.  Jeg følte at min eneste oppgave her i livet var å bytte bleier, gi pupp, og sove. Det var mitt mission her i livet liksom ! Jeg var så fortvilet, og gråt nesten hver dag.

Sakte men sikkert ble det bedre. Månedene gikk, jeg fikk meg flere venner som også var mødre. Ting ble bedre, og jeg følte meg bare mere og mere sikker i mammarollen. Vi fikk mere kontakt med pappaen, men det varierte likevel veldig med mye opp og ned. Da mars-april kom så følte jeg meg endelig bra igjen, og fødselsdepresjonen jeg hadde fått var så å si borte. Livet smilte ! Jeg hadde jo verdens nydeligste lille sønn, en gave fra gud ! For det er det Nathaniel betyr, gave fra gud. Jeg er ikke kristen, men jeg liker likevel betydningen !

Folk var sjokkerte, de så at jeg mestret dette utrolig bra. Det førte til stor misunnelse og sjalusi, noe jeg merket på bloggen min og ellers. De hadde jo regnet med at jeg skulle miste både foreldreretten og omsorgsretten, siden jeg jo var blond å sminket meg og hadde vært vill tidligere ! Jeg var overlykkelig for å kunne bevise at haterne tok så feil som de kunne tatt ! 🙂 

Den dag i dag har jeg rukket å bli 19 år, og jeg har en sønn på snart 1 år. Å bli mamma som 18 åring, det er ikke noe jeg vil anbefale andre jenter å gå igjennom. Jeg hadde det som sagt utrolig tungt, både gjennom svangerskapet og den første perioden som mamma, man jo skal være overlykkelig og i lykkerus. Jeg var jo også det, men jeg var også så ufattelig lei meg… fordi det var ikke sånn jeg hadde sett for meg livet mitt som 18 år ! Tenårings-alenemamma. Jeg har gått den vanskelige veien, jeg var pent nødt til å bli voksen over natta. Jenter, mitt råd til dere er ; vent med å få barn til dere er i en sikker livssituasjon!  Å gå gjennom et svangerskap så ung, mutters alene er ikke noe jeg unner min verste fiende engang ! Det var utrolig tøft, og jeg hadde lyst til å gi opp så utrolig mange ganger.

Før jeg sier dette, så vil jeg bare påpeke at jeg elsker sønnen min over alt her i verden og ville ikke byttet han ut mot noe annet ! MEN, hadde jeg fått valget på nytt, hadde jeg nok valgt annerledes. NEI, jeg angrer ikke på Nathaniel, men jeg har fortsatt mye jeg ville ha gjort i livet som jeg nå ikke får gjort fordi jeg er blitt mamma. Jeg lever en voksens hverdag, når jeg egentlig skulle vært ungdom litt lengere. 

Dette ble et utrolig langt innlegg, et veldig ærlig innlegg ! Men denne store opplevelsen i mitt liv har gjort meg utrolig sterk, og nå det skal veldig mye til for å bryte meg ned ! Er garantert ikke alene om å ha hatt det sånn, men det er nok ganske tabubelagt å si at man kanskje ikke hadde det så fantastisk under omstendigheter der man egentlig skulle hatt det faktastisk . Nå høres det ut som jeg hadde det helt tragisk under svangerskapet, men det var jo ikke bare det.. elsket å være gravid med Nathaniel, og det var en utrolig koselig tid med mange gode stunder også ! 

Rart å tenke på at et tilfeldig møte med en som egentlig bare var en midlertidig kjæreste, førte til at jeg i dag har fått verdens beste gave ! Kunne ikke tenkt meg et annet liv enn dette akkurat nå, så får jeg gjøre alt det jeg ikke fikk gjort før jeg ble mamma når jeg blir 40 ! 🙂 

Legger med litt videoer fra svangerskape, rett etter fødselen og litt av tiden som nybakt mamma : 

Kom over en artikkel som jeg kjente meg bare sykt godt igjen i ! Selvfølgelig kjente jeg meg ikke igjen i alle punktene, så jeg har her kun tatt med de som jeg gjør ! Veldig morsomt egentlig, hvor merkelig oppførsel en småbarnsmamma kan ha til tider ! 😉  Likevel er det verdens beste “jobb” ! 

…du er på butikken og står og vugger handlevogna, som er tom, og prater med babystemme til kjøttdisken; “Hva skal vi ha til middag i dag da?” 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For et par dager siden fikk jeg den styggeste, mest grusomme kommentaren jeg har fått på LANG tid. I kommentaren sto det : “Hvilket syndrom har sønnen din ? Kan du skrive mere om det ?” Kjente jeg fikk virkelig vondt inni meg av å lese det. Ikke egentlig fordi jeg som person blir såret, men fordi min sønn, som er helt ute av stand til å forsvare seg selv på noen som helst slags måte, får en slik grusom kommentar slengt mot seg. Det er noe som virkelig går inn på meg som mamma. Ja, slike kommentarer går faktisk langt inn på meg. Jeg blir ikke bare såret og lei meg av sånt, men kjenner jeg blir ordentlig forbanna langt inni sjela ! At det virkelig er mulig ! Jeg stiller meg virkelig spørsmålet om hvilke personer som synes det er greit å drive drittslening og mobbing mot en 10 måneder gammel baby ? Du som har skrevet denne stygge kommentaren, kan umulig ha det godt med deg selv. 

Det finnes ikke noe verre for en mamma enn når noen er stygg mot barnet hennes ! Og her tror jeg at jeg snakker rimelig greit for alle landets mødre. Så kan du jo få svar på spørsmålet ditt, kjære stakkars deg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å ha et syndrom er overhodet ikke noe galt, det finnes barn med Downs syndrom, og mange andre syndromer, her i verden. Det er overhodet ikke noe å tulle med eller gjøre narr av, vil også si at jeg mener akkurat det samme om mennesker som bruker “CP” som et skjellsord mot andre. Fyfaen så smakløst, det må jeg si. Er det personen som har Downs syndrom, eller Celebral Parese, sin feil at h*n har det ? Nei ! Ovethodet ikke ! Og da skal man heller ikke gjøre narr av det ! Det er rett og slett umenneskelig, og kjenner jeg blir forbannet på folk som tror det er morsomt å spøke med. Det var slikt man synes var morsomt tidlig i tenårene. Derfor har jeg store problemer med å tro at du kan være noe særlig over fjorten.. for da synes man jo sånt er fryktelig morsomt ! 

Og nå når jeg har forklart og prøvd å banke litt folkeskikk inn i deg, så kan vi jo komme tilbake til Nathaniel og spørsmålet ditt. Nathaniel er en hundreprosent frisk og velskapt gutt, han har ingen syndromer eller sykdommer. Det har han aldri heller hatt. Han er verdens nydeligste gutt, og jeg føler meg så ufattelig heldig som får lov til å være Mammaen hans! Det er en gave 🙂 Og hadde han hatt et syndrom, hadde jeg elsket han like høyt ! Så i og med at han ikke har et syndrom, så kan jeg desverre ikke utdype det. Jeg er verdens heldigste jente, og min unge et så ufattelig mye skjønnere enn dine barn noen gang kommer til å bli. Nei, jeg føler ikke det er feil å si det til dere som nå skal kritisere meg for det..  Håper forsåvidt at du vokser en del opp før du vurderer å skaffe deg barn ! Kan ikke oppfostre barn når man er et barn selv, vet du. 

Så kan jo jeg spørre deg tilbake.. kan ikke du fortelle mere om DITT syndrom ? Drittungesyndromet ? 

Jeg er verdens heldigste jente ! 

Som jeg lovte dere i går, skulle jeg legge ut bilder fra i går da jeg prøvde meg på hestehale i Kim Kardashian stil. Det var faktisk lekende lett, men skal inrømme jeg var veeeldig skeptisk før jeg satte i gang. Det ble ikke så bra i og med at jeg brukte så kort tid på det, orket liksom ikke fikse meg dritfin før leggetid, hehe. I og med at jeg har så kort lugg, så synes de øverste clipsene i hestehalen, men tenkte kanskje jeg skulle fikse håret mitt slik idag når vi drar ut ? Får se.. da skal jeg hvertfall gjøre det mere ordentlig ! 

Må si jeg ble ganske så fornøyd i forhold til hvor slurvete jeg var. Jeg er en typisk “løst hår” jente, altså.. jeg liker best å ha håret ned, da jeg ikke synes at hestehaler er noe spesielt pent. Men dette synes jeg var kjempefint ! Man trenger forresten clips for å gjøre denne frisyren, evt. naturlig langt hår. Jeg har her brukt 4 clips remser, slik som hun i videoen. Det er to remser med 4 spenner nederst, og to remser med 3 spenner øverst 🙂 

Legger ved en tutorial på hvordan man fikser denne råe frisyren

– Hva synes dere ? 

– Skal du prøve/har du prøvd denne frisyren ? 

Som jeg lovte dere i går, skulle jeg legge ut bilder fra i går da jeg prøvde meg på hestehale i Kim Kardashian stil. Det var faktisk lekende lett, men skal inrømme jeg var veeeldig skeptisk før jeg satte i gang. Det ble ikke så bra i og med at jeg brukte så kort tid på det, orket liksom ikke fikse meg dritfin før leggetid, hehe. I og med at jeg har så kort lugg, så synes de øverste clipsene i hestehalen, men tenkte kanskje jeg skulle fikse håret mitt slik idag når vi drar ut ? Får se.. da skal jeg hvertfall gjøre det mere ordentlig ! 

Må si jeg ble ganske så fornøyd i forhold til hvor slurvete jeg var. Jeg er en typisk “løst hår” jente, altså.. jeg liker best å ha håret ned, da jeg ikke synes at hestehaler er noe spesielt pent. Men dette synes jeg var kjempefint ! Man trenger forresten clips for å gjøre denne frisyren, evt. naturlig langt hår. Jeg har her brukt 4 clips remser, slik som hun i videoen. Det er to remser med 4 spenner nederst, og to remser med 3 spenner øverst 🙂 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Legger ved en tutorial på hvordan man fikser denne råe frisyren

– Hva synes dere ? 

– Skal du prøve/har du prøvd denne frisyren ? 

Da har min lille skatt blitt begravd ! Ufattelig trist, ble felt mange tårer, kanskje mest av meg. Var meg, Nathaniel, Mamma og ei venninne av Mamma og hennes datter tilstede. Coco Chanel fikk en ordentlig fin begravelse rett ved husveggen til Mamma. Godt å tenke på at hun har det fint inni graven sin, med varme tepper under og over seg, godt inntullet i sitt eget teppe også. Blir desverre ikke så mye blogging på meg om dagen, ikke det,har 1000 ting jeg kunne blogget om. Men føler ikke for å skrive så mye egentlig, i og med det som skjedde med min lille kjæreste pusikatt i går kveld.

Med seg i den lille esken hun lå i, hadde hun også fine favoritt-lekemus,nissedrakten jeg kjøpte til henne i Finland i julen når vi flyttet hjem til Alta igjen, og en rose. I tilegg til et kort jeg skrev til henne som ligger rett ved siden av hodet hennes..Halsbandet hennes har jeg selv, og det skal jeg bevare til minne for henne <3 Vi skal også ordne gravstøtte til henne, ente en stein eller et trekors. Får se, men noe mere skal det være. Mange har spurt meg om jeg ikke skal ha med en ny pusikatt nå, og vel.. vi flytter jo til Kristiansand om knappe 8 mnd.. så selv om jeg har kjempe lyst til det, også for Nathaniel sin del, så blir det vanskeig akkurat nå. Huff… klarer egentlig ikke helt å fatte at hun er borte. Det går vel inn med tiden. Var grusomt når vi skulle ta henne over i esken, for hele hun var helt stiv. Lille pusien min ,var ikke slik det skulle ende. Så altfor tidlig..  men hun har det bra der hun er nå <3 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så vil jeg bare si at man må ta vare og sette pris på det man har ! ALDRI ta noe for gitt, for man vet aldri hva morgendagen bringer .. 

Kan aldri så sagt nok hvor mye familien min betyr for meg ! Det gjelder både min “gamle” familie, og min egne lille familie <3

I kveld ca kl. 20:30 fikk jeg en telefon. Hadde nettop laget ferdig cupcakes som jeg skal ha med i 1 årsdag imorgen, og ante fred og ingen fare. Skulle bare sitte ned og slappe av ! Men den telefonen forandret mye, for det var ikke noen koselig beskjed jeg fikk. Trodde virkelig ikke mine egne ører! Den eldre damen i andre enden sa at hun hadde funnet katten min,og at den lå død på hovedveien litt nedenfor Mamma, der hvor hun midlertidig bor.. eller , bodde…  siden jeg ikke kan ha katt i denne leiligheten. Hun sa at Coco Chanel, som min kjære pusiprinsesse het, så helt fin ut uten noen synlige skader, men at hun hadde sjanglet etter veien, og plutselig dettet om. Deretter hadde hun og en annen tifeldig forbipasserende mann gått å kjent på pulsen, og da var allerede min kjære lille skatt gått bort.

Noen kan kanskje mene at hun “bare er en kat” men for meg var hun alt annet enn “bare en katt” Hun var rett og slett min baby ! Mens jeg var gravid og mens jeg og pappaen til N enda var sammen, så dreiv vi å tullet om at Coco Chanel var min ventebaby, til jeg fikk min ordentlige baby. I svangerskapet mitt gråt jeg mye, jeg var myye nedfor og ofte deprimert pga omstendighetene… det tror jeg min kjære lille pusiprinsesse skjønte, for hun skulle absolutt sove med meg hver natt. Hvis døra til soverommet mitt var igjen, så sto hun å klorte på døren helt til hun fikk komme inn. Hun kom alltid å hoppet opp i fanget mitt for å kose, hun var en ordentlig kosepus ! Hun var så fin. Og jeg var så stolt over at jeg klarte å oppdra en så fin katt med en så fantastisk personlighet. Hun kunne på en måte prate, om man pratet til henne svarte hun meg som regel med et mjau eller ti. Hun var rett og slett der for meg når ingen andre var der. Det får høres så teit ut som det bare vil, det driter jeg egentlig veldig langt opp i ! Hun var og er en enestående katt, men mest av alt var hun min lille baby <3 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Coco Chanel ble født i Mo i Rana i Mars 2010, da jeg bodde der, og skulle ha henne med meg til Vadsø der jeg skulle bo sammens med min daværende kjæreste. Der bodde vi til Desember 2010, da flyttet vi hjem til mamma i Alta igjen, og her ble vi visst … for jeg ble gravid, og tiden siden da har egentlig bare gått utrolig fort ! Og nå er hun borte…   kjæreste lille skatten min.

Coco Chanel gikk bort den 10.10.2012, hun er mest sannsynlig blitt kraftig påkjørt da kjeven hennes er helt skeiv og diverse andre greier. Har bilder av henne, men det kommer jeg aldri til å legge ut. Imorgen blir det begravelse i hagen til Mamma. Hun skal få en ordentlig verdig og vakker begravelse. Akkurat nå ligger hun i stua hjemme hos Mamma på et pledd. Hadde man ikke vissst at hun var borte, så kunne man nesten tro at hun sov, til tross for at det er blod..   er glad for at hun kan være inne og ha det varmt og godt før hun får sitt aller siste hvilested i jorden. Har egentlig ikke flere tårer igjen akkurat nå… Himmelen har fått den vakreste engelen i kveld <3 

Mamma elsker deg ! Sov godt lille venn.

Første bildet som er tatt av meg og lille Coco Chanel pus <3 Det er tatt før jeg bestemte meg for å ta henne ! 

Her er bildet fra da jeg tok henne med meg <3 

Coco Chanel var alltid med meg under graviditeten <3